F

Norsk Farmaceutisk Tidsskrift

Nyheter - Forskning - Trender

Bente By Jansen - Fører Felleskatalogen inn i fremtiden

Bente BY Jansen - profil NFT nr. 3/2018

Fremtiden er papirløs sies det. Etter 60 år har nå den siste papirutgaven av Felleskatalogen kommet ut. Redaktør Bente By Jansen satser på digitale løsninger.  

 

Felleskatalogen, den årlige oversikten over registrerte legemidler, har siden 1958 vært et uunnværlig oppslagsverk for norske leger og har populært vært kalt  «Legenes bibel». Sitt første møte med ­Felleskatalogen hadde dagens redaktør som student i 1994. Den utgaven var oransje. 

— Den fargen kuttet vi heldigvis ut for flere år siden, ler hun. 

I 2001 kom katalogen på nett, og siden 2010 har innholdet vært tilgjengelig i apper. Men i 2016 startet utfasingen av papir­utgaven, og den 7. mars i år kom den 60. og siste utgaven ut. 

— Hvilke tilbakemeldinger har du fått på avgjørelsen?

— Vi har fått veldig få reaksjoner, overraskende få, som gjør at vi har gått raskere frem enn vi kanskje hadde tenkt, forteller Jansen. 

I tidligere artikler har hun uttalt at den siste kunne komme i 2019. 

— Men da reaksjonene uteble, så vi det som et tegn på at folk forstår at tiden er moden for å fase ut boken. Og det passet å sette punktum når Felleskatalogen runder 60 år. Men hadde vi mottatt mange, sterke reaksjoner, ville vi vurdert å forlenge ut­­fasingsperioden, fastslår hun. 

Felleskatalogen har alternert mellom rød, grønn og blå hvert tredje år. Da den 50. ­utgaven kom i 2008, var den gullkantet. Jansen ønsket å gjøre noe mer ut av den siste utgaven, som nå virkelig blir «Legenes bibel»: Siste papirversjon blir en svart bok med gullskrift. Den 60. utgaven kommer kun i et opplag på 8000, hvorav 5000 skal til sykehus. 

Bente By Jansen og Holger Tørisen
Forbilde: Holger Moe Tørisen, Jansens forgjenger og faglige forbilde. Foto: Privat

— Tror du det blir rift om de resterende 3000?

— Nei, kommer det kontant fra Jansen, før hun legger til: 

— Det ville overraske meg veldig. 

I kontorlokalene på Majorstuen, bare en kort gåtur fra Vigelandsparken, jobber ­Jansen sammen med fire redak­sjonelle rådgivere og en IT-ansvarlig. Redak­sjonen utarbeider Felleskatalogtekstene og ­Veterinærtekstene i samarbeid med ­legemiddelfirmaene, og de siste årene har de merket et økt digitalttrykk. I fjor var det totalt 54 millioner sidevisninger på nett­utgaven av Felleskatalogen. Sidevisningene øker med ti til tolv prosent årlig, en tydelig indikasjon på at stadig flere bruker internett til å slå opp legemidler. 

— Ser du selv noen grunner til å beholde papirutgaven?

— Nei, sånn som det er nå er det ingen argumenter igjen. Jeg hører noen si at de liker å bla i den, men jeg bruker den lite selv. Jeg slår heller opp på nettsiden eller bruker appen. 

Papirkatalogen går i trykken i desember, så når den kommer i mars er det som står der allerede fire måneder gammelt. De ­digitale løsningene er i motsetning daglig oppdatert, med mer enn 1400 oppdateringer og nye tekster årlig. I fjor satte Felles­katalogen ny rekord med 204 helt nye tekster i løpet av året. «… utdatert informasjon kan i verste fall utgjøre en sikkerhetsrisiko for pasientene», har redaktøren tidligere sagt. Hun antar at det er en del ­nostalgiske følelser knyttet til papirkatalogen. 

— Den er veldig håndfast og har absolutt en visuell verdi. Hvis noen spør meg om hva jeg jobber med, forklarer jeg at det er den boken alle legene har på skrivebordet – og den har de aller fleste sett, forteller Jansen og legger til at det kan være problematisk om leger bruker gamle kataloger som de har ­liggende på kontoret. 

— Vi frykter jo at enkelte bruker utgåtte kataloger. Det er helt greit at de tas vare på, kanskje vil spesielt 2018-utgaven ha en affeksjonsverdi, men eldre kataloger skal ikke brukes for oppslag. Jeg håper folk ser at det er mer å hente på nett og i appene. I papir­utgaven finner man kun Felleskatalogtekstene, mens i de elektroniske kanalene legger vi til mye nyttig tilleggsinformasjon som man ikke finner i boken, sier hun. 

Eksempler på dette er varsler fra Legemiddelverket, instruksjonsfilmer og bilder av kapsler og tabletter. 

I 2010 ble det innført aktiv bestilling der helsepersonell ikke lenger fikk Felles­katalogen automatisk, men måtte bestille den — og fikk den fortsatt gratis. I 2017 ble det imidlertid innført betaling på Felleskatalogen for alle andre enn sykehusene. Kostprisen var på 249 kroner. Fra å trykke opp
67 000 kataloger, ble antallet mer enn halvert til
29 000 mellom 2014 og 2016, og i 2017 var antallet kataloger nede i 10 000. 

Bente By Jansen foran skjermen

— Vi så at få var villige til å betale, noe som kan ha vært en medvirkende årsak til at reaksjonene på utfasingen uteble. Vi ventet med å se erfaringene fra 2017 før styret i ­Felleskatalogen tok den endelige beslutningen om at 2018 ble siste året, poengterer Jansen. 

Med et redusert antall trykte kataloger, har Felleskatalogen de siste årene ­flyttet ­ressurser over til utvikling av digitale ­løsninger. Den første appen kom i 2010, og i dag har Felleskatalogen åtte applikasjoner hvor informasjonen kan lastes ned lokalt, slik at den er tilgjengelig uten at man må være logget på nettet. Om lag ti prosent av den digitale bruken skjer via appene. 

— Applikasjonene blir fra nå en backup i stedet for boken, siden informasjonen i appene er tilgjengelig uten nettilgang. Skulle for eksempel sykehusene ikke ha nettilgang eller om det skulle være noe med nettsidene våre, så vil appene gi helsepersonell den nødvendige tryggheten om at de fortsatt har tilgang til informasjon, påpeker hun. 

Bente By Jansen har vært ansatt i ­Felleskatalogen i snart 20 år. De siste ti årene har hun vært redaktør og administrerende direktør. 

— Du tok over etter Holger Moe Tørisen i 2008. Hvordan har du satt ditt preg på ­Felleskatalogen siden?

— Nye ledere er noen ganger for opptatt av å sette sitt eget preg eller gjøre endringer for å vise handlekraft. For meg er det viktig å ta vare på det som er bra: Ta vare på gode rutiner og holdninger, akkurat som Holger bygget det opp internt her i redaksjonen, svarer hun.

Hun tror tanken med å rekruttere internt nettopp var for å få videreføre Felleskatalogen i samme ånd. 

— Å videreføre Felleskatalogen i eksisterende form er viktig for tilliten til produktet. Endringer skal kun komme ved behov.

Det er likevel noen forandringer som har skjedd det siste årtiet. 

— Det jeg kanskje blir husket for er for å ha tatt oss videre inn i den digitale æra blant annet med mobile applikasjoner, en prosess vi startet i 2009. Vi startet app-utviklingen etter ønske fra mange leger, det var altså et reelt behov. Jeg har vært lydhør for hva brukere har ønsket og tatt det videre.

Veien til en så langt tjue år lang yrkeskarriere startet noe tilfeldig. Jansen ­jobbet på apotek mens hun studerte, og begynte å arbeide på Sykehusapoteket i Fredrikstad da hun var ferdigstudert. Noen annen retning hadde hun ikke sett seg ut, selv om som hun selv sier: Farmasøyt­utdanningen kan gi mange ulike jobb­muligheter. Og med lang pendlevei på dårlige veier, var hun på utkikk etter noe annet. Så en dag dukket annonsen fra ­Felleskatalogen opp. 

— Jeg tror mange studenter ikke tenker på at det finnes mange andre muligheter enn apotek og legemiddelindustri, som Lege­middelhåndboken, Helsebiblioteket, Gift­informasjonen og ikke minst Lege­middelverket. Jeg hadde i hvert fall ikke tenkt på det under studiet, medgir hun. 

Fra starten i 1999 har arbeids­hverdagen forandret seg drastisk. Den gang hadde de ikke nettsider. Ting ble skrevet på papir, og ­firmaer sendte inn håndskrevne endringer. Men mye skjedde i begynnelsen av 2000-tallet.

— Fra å sende alle endringer på papir til forlaget, begynte vi selv å redigere ­infor­masjonen direkte i en database. Videre fikk vi på plass et dokumenthåndterings­system, hvor legemiddelfirmaene kan se hva vi gjør av redaksjonelle endringer. Redaksjon og legemiddelindustri blir enige om hvilken informasjon som skal inkluderes, forklarer hun. 

Redaksjonen leser dobbeltkorrektur før firmaene selv leser korrektur, og sånn blir informasjonen kvalitetssikret før den publiseres.  

Jansen var 34 år da hun fikk muligheten til å overta som redaktør og administrerende direktør. 

— Jeg husker jeg selv syntes jeg var ung. Skulle jeg allerede påta meg det ­ansvaret? Jeg hadde aldri tenkt at jeg skulle i ­lederposisjon. Men da muligheten først bød seg, tenkte jeg det var flott å overta en ­organisasjon som jeg kjente så godt, forteller hun.

— Du har hatt mye ansvar. Hvordan har du håndtert det?

— Jeg håper og tror jeg har håndtert det bra. Jeg føler noen ganger på ansvaret, og enkelte saker er tyngre enn andre. Men jeg har god støtte i styreleder Torfinn Hansen, han er svært kunnskapsrik og har et stort nettverk etter mange år i legemiddelindustrien. Jeg mener vi sammen fører Felles­katalogen i riktig retning, hva den skal være nå og i fremtiden. 

Jansen trekker også frem kollegene og roser dem for at en liten organisasjon som Felleskatalogen er så veldrevet. 

— I vår organisasjon vet alle hva de skal gjøre, uten at jeg må følge opp og delegere oppgaver. Jeg har kolleger som har støttet meg hele veien. To av dem har jobbet med meg hele tiden, så det er lang fartstid her, smiler hun. 

Jansen trekker ofte frem hvor mye Holger Moe Tørisen har betydd for at hun er der hun er i dag. 

— Hvordan jeg driver Felleskatalogen har mye med hvordan han har lært meg opp. Jeg viderefører jo på mange måter hans livsverk. At Holger ville satse på meg, har betydd aller mest.

— Tørisen var redaktør i 36 år. Ser du for deg at du blir like lenge?

— Det må være målet! Jeg har 16 år igjen, så det er ikke umulig. Jeg har ingen planer om å finne meg noe annet, så lenge styre og stell fortsatt vil ha meg her, sier hun og legger til en betingelse: 

— Felleskatalogen må være som i dag, non-profit og gratis tilgjengelig. Det er ­viktig for meg. Skulle den dagen komme at ­Felleskatalogen skal kommersialiseres, så er jeg ikke lenger rett person. Jeg får vondt i magen av å bare si kommersialisering.

At Felleskatalogen er i en delikat ­situasjon siden de er eid av industrien, er ikke noe redaktøren tilslører. 

— Det er til tider frustrerende å bli møtt med at Felleskatalogen er reklame eller at man ikke kan stole på informasjonen fordi vi er eid av Legemiddelindustrien (LMI). 

— Kan du minnes noen spesielt utfordrende oppgaver du har stått overfor i den forbindelse? 

— I samarbeid med Legemiddelverket, Helsebiblioteket og flere andre aktører ønsket Felleskatalogen å arrangere et ­tellende kurs for leger, men Legeforeningen kunne ikke godkjenne kurset fordi vi var eid av legemiddelindustrien. Det ble heldigvis noe av kurset til slutt, da Oslo Lege­forening valgte å stå som arrangør og vi bare var arbeidsgruppe. Det ble til slutt en god løsning.

Å ikke bli tatt på alvor som en aktør som bidrar med god, seriøs og trygg informasjon til helsepersonell, kan være frustrerende.

— Her internt føler vi at vi er så seriøse og bra, men iblant blir vi møtt med en kald skulder. Jeg føler det som litt urettferdig for dem som jobber her. Men vi vet at det vi gjør er bra, så vi børster av oss og går videre. Vi ser uansett at Felleskatalogen blir brukt, noe som viser at vi lager et godt produkt.

Jansen er den eneste Tørisen har ansatt to ganger. Hun sluttet i Felleskatalogen etter at hun fikk barn, fordi hun fant ut at hun måtte jobbe nærmere hjemmet. 

— Jeg bruker mellom tre og fire timer hver dag på å pendle til og fra Oslo. Siden jeg hadde et lite barn, begynte jeg å jobbe i et apotek i nærheten. Men apotekhverdagen passer ikke meg, innrømmer hun. 

Som bestilt kom det en telefon fra en ­tidligere kollega i Felleskatalogen som kunne fortelle at det var ledig jobb i redaksjonen. 

— Jeg ringte Holger og spurte om jeg kunne komme tilbake. Dermed ble jeg ansatt igjen. 

Men pendlingen fra Askim var fortsatt tøff for en småbarnsmor. 

— Holger var en veldig fleksibel og snill sjef, som lot meg jobbe mye hjemmefra. I fire–fem år jobbet jeg nesten halvparten av tiden hjemme. Det er ikke mange som får den muligheten. Men han så at ting ble gjort og at jeg var tilliten verdig. 

Med generelt lange fartstider i Felleskatalogen, blir det lite utskifting i bedriften. Siden Jansen ble redaktør og daglig leder for snart 10 år siden, har hun kun ansatt to personer i faste fulltidsstillinger, i tillegg til studenter som ekstrahjelp. 
— Mange tenker at det er viktig å ha en fyldig CV, men jeg vil nok si at om noen søker seg hit, så er ikke det nødvendigvis bare positivt. Stabilitet er viktigere for meg. 
Til sommeren starter en nyutdannet ­farmasøyt opp i en prosjektstilling hos ­Felleskatalogen. Vedkommende skal jobbe med et bivirkningssøk, hvor man kan søke på bivirkninger på tvers av preparattekstene. 

— Prosjektet er spennende, men om­fattende, og vil nok gå over flere år. 

I tillegg til godt samarbeid med sine ­kolleger i det daglige, setter Jansen pris på å reise ut, holde kurs og møte brukerne av Felleskatalogen. 

— Jeg får spørsmål og tips, og ofte får jeg nye ideer når jeg møter helsepersonell. Når vi sitter her og jobber på datamaskinene våre, så blir 54 millioner sidevisninger kun et tall. Derfor er det godt å komme ut og møte dem som bruker Felleskatalogen i deres daglige arbeid. Det er rett og slett veldig motiverende. 

(Publisert i NFT nr. 3/2018 side 42-45)



Bente By Jansen

ALDER: 43 år

SIVILSTAND: Gift med ungdomskjæresten Stig i 17 år. Mor til to gutter på 12 og 17 år.

UTDANNING: Cand.pharm. fra Universitetet i Oslo i 1998.

STILLING: Redaktør og administrerende ­direktør i Felleskatalogen AS.

FREMTIDENS LEGEMIDDEL:  Genterapi er veldig spennende, ikke bare innenfor ­kreftbehandling, men også med tanke på ­behandling av nevrodegenerative sykdommer slik som Alzheimers sykdom.

FAGLIG FORBILDE: Som ansatt i ­Felles­katalogen har jeg fått mulighet til å jobbe med mange dyktige farmasøyter, det være seg internt i redaksjonen, i legemiddel­firmaene eller hos andre samarbeidspartnere. ­Viktigst av alle er imidlertid Holger Moe ­Tørisen, ­tidligere redaktør og administrerende ­direktør i Felleskatalogen. Han har betydd svært mye for både Felleskatalogen og meg.

DERFOR BLE JEG FARMASØYT: Farma­sistudiet ble aktuelt etter forslag fra en ­studieveileder på videregående skole. Jeg husker at jeg tenkte at utdanningen ville gi meg mange jobbmuligheter, uten at jeg har benyttet meg av det