F

Norsk Farmaceutisk Tidsskrift

Nyheter - Forskning - Trender

Farmasøyt i hjertet, journalist i praksis

Farmasøyt i hjertet, journalist i praksis

Kristin Rosmo. Foto: Kai Hovden

Faste NFT-lesere kjenner garantert signaturen til Kristin Rosmo. Hun har bidratt både her og i andre fagtidsskrifter med farmasifaglig tilknytning, og vi har tatt en prat med henne for å få svar på hvorfor man velger penn og papir fremfor piller og preparater.

Høyt til værs nord i Oslo kommer Rosmo ut av den vikende tåken på Grefsenkollen. Stedet er valgt med omhu.
— Her, tett på naturen, får jeg jobbet godt, slår farmasøyten fast.
Natur, og kanskje spesielt havet, er svært viktig for henne.
— Med en blanding av trøndersk og ­nordnorsk sjel blir det sånn.
Vel og bra, men før vi vier mer ­oppmerksomhet til naturen må vi lære farmasøyten å kjenne.
— Det var naturfaginteressen fra både ungdomsskolen og videregående som ble avgjørende. Spesielt fysiologi ­interesserte meg. Jeg snuste litt på å bli sykepleier, men tok først et år på apotek som assistent. Her var jeg så heldig å treffe en ­nyutdannet reseptar som ble mitt forbilde – Marit på Svaneapoteket i Trondheim, forteller Rosmo.
I apoteket fikk hun mulighet til å prøve seg på det meste.
— Jeg kjenner fremdeles lukten fra urteloftet.
Dermed fikk sykepleie være ­sykepleie mens Rosmo satset på Statens ­reseptar­skole, den gang på Bredtvet i Groruddalen.
— Med mye slekt i Oslo hadde jeg vært der mye, så dette er mitt område, slår hun fast med et blikk ut over dalen.
— Jeg har bodd i så å si hele ­Groruddalen, men her var altså starten, noe som gir meg en ekstra god følelse for dette stedet. Jeg bodde på hybel hos en tante, og syklet til Sven Oftedals vei hvor skolen lå, sier Rosmo.

Men, med sykkelen trygt låst utenfor reseptarskolen, hvordan opplevde farmasøyten studiet?
— Først og fremst som veldig ­apotekrettet, og preget av dedikerte lærere og ikke minst rektor Oddbjørn Solli. Her fikk vi venner for livet, og det er fremdeles en liten klan av oss på fire stykker som møtes til helselag. Vi hadde det veldig moro på skolen, med blant annet felles kjemiforsøk.
Tilfanget av menn var det derimot så som så med.
— På studiet var det folk fra hele landet, men kun en gutt. Han bodde til alt ­overmål i en Citroën 2CV utenfor skolen. For å få en bedre kjønnsfordeling når vi hadde fest, inviterte vi elever fra Krigsskolen og ­Politihøgskolen. Ikke helt uventet er en av oss gift med en politi.
Rosmo ble tidlig opptatt av ­kommunikasjon, noe det skal finnes ­videodokumentasjon for.
— Vi laget en video om kundebehandling på apotek Rosen allerede i 1988. Denne tok for seg hvordan man kommuniserer med kunden. Dette temaet, og samfunnsfarmasi generelt, ble mine favoritter, medgir hun.
Med eksamenspapirene i lommen startet Rosmo på et liv som omreisende i farmasi, altså som fast vikar i apotek.
— Den gang fikk man brev i posten om hvor man skulle være de neste ukene, og jeg var innom totalt sytten apotek i løpet av de to årene. Disse var spredt over hele ­landet, men det ble flest opptredener på Vestlandet hvor farmasøytmangelen var størst. Dette var flotte år hvor jeg tjente godt, fikk oppleve landet og lærte mye, understreker hun.
Det var også en tid med mye ansvar, ifølge Rosmo.
— Jeg slapp å være alenefarmasøyt på det første apoteket jeg var tilknyttet, men etter det var det bare å hoppe i det. Det var alltid mange flinke folk rundt meg, så jeg følte aldri ansvaret som tyngende. Og, jeg fikk oppleve å arbeide på både store og små apotek, med produksjon og ­forsendelse, og på sykehusapotek i ­tillegg til ­laboratoriearbeid. På denne tiden var ­fremdeles skrivemaskinene i bruk på ­apotekene, og vi benytte defektkort – ikke FarmaPro.

Fra sin omflakkende tilværelse gikk Rosmo til Apotekernes Fællesindkjøp, hvor hun var tilknyttet avdelingen som solgte handelsvarer til apotek.
— Min arbeidsplass var i markeds­avdelingen, og jeg var med fra starten da man begynte med kampanjer. Dette var nytt og fremmed i apotekverdenen den gang, og jeg likte det godt – det var litt friskt. Vi var tre farmasøyter og en tekniker som jobbet sammen, så den faglige tyngden var på plass samtidig som det var litt ­småfrekt å tenke salg – vi fikk mye kjeft ute i ­apotekene, husker hun.
På samme sted ble farmasøyten også involvert i arbeidet med Farmalink, et online bestillingssystem for apotek.
— Dette var fremdeles basert på ­defektkort, men alt i alt ble dette to ­spennende år. Jeg ble inspirert til å lære mer om business, og valgte å ta et ­studieår på BI hvor jeg studerte bedriftsøkonomi. Som ­tilfeldighetene ville det, utlyste Norsk Medisinaldepot (NMD) stilling som ­kundekonsulent for første gang da jeg vær ferdig med studieåret. Oppgaven var å reise ut og snakke med folkene i apotek, og det ble altså min jobb. 
Det var helt andre tider også hos ­legemiddelgrossisten den gang.
— NMD hadde et stort ordrekontor hvor det satt damer i hvite frakker og tok imot bestillinger. Dette var altså i -94! forteller Rosmo.
Kort tid etter var grossistmonopolet ­historie, men ikke NMD-eventyret for Rosmo.
— Det ble sytten år i forskjellige ­stillinger, og med tiden søkte jeg meg mer tilbake til faget. Da jobbet jeg med opplæring i ­apotek og de siste årene som informasjons­farmasøyt. Her fikk jeg kombinert den ­faglige interessen med å kommunisere dette ut, noe som var supert.
Det ble også en kamp for farmasifaget for farmasøyten.
— Ettersom jeg arbeidet i et ­profileringsteam med markedsførere og økonomer, var jeg fagpersonen mens de tenkte kommersialisering. Det førte til at jeg måtte begrunne det faglige aspektet, og det ga mening synes jeg. Jeg skrev og jobbet med faglig innhold også overfor pressen. Det var da jeg oppdaget at det er gøy å skrive.
Med tiden vokste ønsket om å finne på noe annet frem, samtidig som farmasøyten opplevde utfordringer på det private plan knyttet til helsen.
— Jeg gikk fra å si ja til alt og arbeide 150 prosent til å ha en kropp som ikke ville mer. Dermed måtte entusiasme og vilje ­settes i forhold til hva kroppen kunne klare, og jeg sluttet i NMD i forbindelse med ­ned­bemanning. Jeg hadde et mål om å starte for meg selv, og dermed skape min egen, tilrettelagte arbeidsplass, forteller Rosmo.
Som tenkt, så gjort.
— Her skulle jeg gjøre det jeg brenner for på min måte, og tilrettelagt slik at det sto i forhold til hva kroppen kunne klare. Dette har både sine positive og negative sider, medgir hun.
— På den positive siden ligger det som driver meg, nemlig å få formidle historier via ord og bilder. Jeg lærer utrolig mye nytt og får oppleve mange områder innen ­farmasien. Og, jeg treffer mange flinke folk det er spennende å skrive om.
Både bransjeblader og forbrukerrettede utgivelser har benyttet seg av Rosmos ­tjenester via firmaet Mellom linjene.
— Jeg opplever det som like ­spennende å skrive for forbrukere, jeg trekkes mot dette feltet. Samtidig, på den negative siden, er det tøff konkurranse om å få slippe til i ­spaltene. Min styrke ligger i den ­farmasifaglige bakgrunnen, og får jeg først innpass i en redaksjon er dette et pluss. Men, det er ekstremt vanskelig å komme innenfor.
Så langt har Mellom linjene eksistert i tre år, og farmasøytens oppsummering av ­erfaringen er av det gode slaget.
— Jeg har fått til det jeg ville, men skulle gjerne gjort mer av det. Markedet er tøft, så jeg må være åpen for å endre strategi. Det kan for eksempel innebære å også rette meg mot kommunikasjonsarbeid. Det aller største plusset med å drive for seg selv er friheten. Jeg har mulighet til å komme meg ut i naturen, og det er der jeg ofte tar ­beslutninger. Med penn, papir, kamera og niste i sekken har jeg like gjerne utekontor som hjemmekontor, sier Rosmo.
Nå brenner farmasøyten også for at de som sliter med kroppen må gjøre det de kan.
— Vi må være tydelige på hva vi har mulighet til å gjøre, og hvordan vi kan få det til. Men, da må også arbeidsgiverne ta oss på alvor. Målet er derfor at ­arbeidsgiverne skal vise en mer ­kreativ side fremfor å være låst i gamle spor. Mitt mål er å jobbe og kunne bruke min kompetanse og erfaring slik at jeg bidrar med mitt, ­understreker Rosmo.

Målsettingen er altså klar, men hvordan definerer Rosmo seg selv etter å ha tatt steget over i journalistenes ­rekker? Er hun først og fremst farmasøyt eller journalist?
— Jeg er helt klart farmasøyt i hjertet, men journalist i praksis. Min måte å utøve faget på er via ord og bilder.
— Hva med skrivegleden, var den tidlig til stede?
— Nei, jeg var ikke spesielt glad i å skrive på skolen, det har ­kommet i voksen alder i likhet med foto­interessen. Det er godt å kunne endre seg.
Når hun gløtter i bakspeilet, ­forstår ikke Rosmo helt at hun våget å ta steget.
— Men, jeg hadde kjent på en lyst til å utvikle meg i den retningen, og ­livssituasjonen presset vel på en måte frem et valg. Nå er jeg i en fase av livet hvor denne arbeids­formen passer godt. Det gir meg blant annet anledning til å være hjemme når min datter kommer fra skolen, men jeg er på ingen måte låst til å skulle ha det på denne måten. Jeg vet jo ikke om dette vil gå i fremtiden.

Hvordan opplever Rosmo å skulle skrive om sin egen profesjon?
— Jeg ser meg selv som journalist, og har dermed ikke følt det som noe problem. Det finnes selvsagt noen relasjoner jeg har opparbeidet via arbeidslivet der enkelte fremdeles ser meg som NMD-damen. Men, jeg er veldig bevisst på min rolle. Det finnes nok også noen der ute som forventer at jeg skal skrive som farmasøyt, men jeg skriver som journalist og får heller ta støyten. Når det er sagt velger jeg i stor grad hvilke saker jeg vil skrive selv, jeg har jo en veldig fleksibel sjef, og unngår dermed opplagte konflikter eller å skrive saker som angår vennene mine.
— Hva anser du å være de viktigste sakene i norsk farmasi for tiden, som ­journalist og fagperson?
— Vel, jeg er opptatt av at ting skal skje i Norge, og at det skal være rammevilkår for blant annet forskning og utvikling her til lands. Når det gjelder farmasi­utdanningen mener jeg det er på høy tid at ­studieløpet standardiseres, og etter mitt syn er 3 + 2-­løsningen helt klart fremtiden. ­Diskusjonen gikk jo allerede da jeg studerte, og for min del var jeg ikke bevisst på at dette var en blindgate da jeg startet. Jeg synes det er flaut at bransjen ikke kan samles om et ­felles opptakskrav, selv om jeg forstår at det er argumenter i flere ­retninger. Ut over dette mener jeg farmasøyter må bli mer åpne, noe som heldigvis er mer utbredt blant dagens studenter. Jeg opplever at mange ­farmasøyter er livredde for å synes, men skal vi oppnå noe som profesjon må vi bruke pressen og andre kanaler aktivt for å få faget ut. 
— Hva med problematikk knyttet til at det er to utdanningsnivåer?
— Etter mitt syn er ikke splittelsen så stor at den forhindrer en felles front. Jeg ­respekterer andre og opplever å bli ­respektert. Det kreves ikke doktorgrad for å formidle riktig legemiddelbruk. I ­tillegg vil de nye tjenestene som utvikles i apotek være viktige for ­fremtiden. Her er ­medisinstart et godt eksempel. Dette har jeg tro på, og mener er riktig retning å gå i bruk av ­farmasøytisk kompetanse. Per i dag er det tøffe krav som stilles til farmasøyter i apotek. Ved å utvikle faglig rettede tjenester vil man kunne øke interessen for apotekfarmasi, mener Rosmo.
Hun er lite fornøyd med hvordan ­arbeidspresset i apotek arter seg i dag.
— Det er en trist og skummel utvikling når apotekfarmasøyter for eksempel ikke har anledning til å komme fra for å delta på ­Farmasidagene. Det var skremmende få av disse å treffe der i høst, og det er en ­utfordring når det faglige påfyllet stort sett består av kjedespesifikke ting. Apotek­farmasøyter må få anledning til å være ­farmasikolleger, ikke bare kjede­kolleger, slår Rosmo fast.
— Hva med din journalistiske ­vurdering av Farmaceutenes arbeid?
— Foreningen kunne godt vært mer ­synlig. Den svarer når den blir spurt, men rekker ikke opp ­hånden så mye. Samtidig opplever jeg ­Farmaceutene som en veldig ­ordentlig forening som har stor tillit. Det politiske engasjementet er ­viktig, og det mener jeg også FEVU-systemet er. Og så er jo tidsskriftet bra da, det gir meg litt ekstra å få skrive i NFT.
— Hva med farmasøytforskrivning og journaltilgang? Hvilke tanker har du gjort deg om dette?
— Farmasøyter skal i utgangspunktet bruke ressurser på riktig legemiddelbruk, ikke forskrivning. Jeg ser at dette kan gå bra etter gitte kriterier, men rolleblandingen er et poeng. Etter mitt syn er ikke dette rett sted å sette inn støtet. Journaltilgang – ja, absolutt til legemiddeldelen. Dette er avgjørende for å kunne få til fornuftige legemiddelsamtaler.
Hva med fremtidens apotek? Vil ­teknologiutviklingen kunne erstatte det hele med et hentepunkt i butikk for eksempel?
— Jeg tror apotekene vil bestå, og at det vil bli økt ­oppmerksomhet om riktig legemiddelbruk. Når det gjelder de ulike typene tester som enkelte kjeder tilbyr, er jeg mer usikker. Det er ennå for tidlig å si om dette har noen effekt på folkehelsen. Men, skulle det vise seg å slå ut i positiv retning, vil jeg stille meg positiv til at dette videreutvikles.

Så tilbake til naturen. Som nevnt har Rosmo tilhørighet i både Trøndelag og Nordland – det krever sitt.
— Folk og natur trekker meg lenger nord i landet, så det blir mange reiser i løpet av året. Ut over det er familie, venner og det sosiale livet viktig for meg. Lese gjøre jeg periodevis, og da blir det gjerne de store spørsmålene i livet, som kjærligheten, ­sannheten, døden og livet selv. Og, jeg er kulturglad, særlig om det gis rom for refleksjon.
Litt liv og røre må det også være, ifølge farmasøyten.
— Jeg har gjerne litt rock 'n' roll i livet, litt party og fart må det være en gang iblant.
— Og det finnes noe annet enn trønderrock?
— Ja, absolutt. Men, det er i Trøndelag og Nordland jeg opplever tilhørighet, selv om jeg har bodd i Oslo siden -86. Dette har kommet tydeligere med alderen, men for all del, jeg har det veldig fint her, avslutter Kristin Rosmo.

(Publisert i NFT nr. 1/2015 side 32–35.)