Hege Willoch - En kvalitetsbevisst eventyrer

Hege Willoch_1

Opptatt av logistikken: Ny fag- og kvalitetsdirektør i NMD, Hege Willoch, frydes over strøm­linjeformet produksjon og utsending fra NMDs lokaler på Alna i Oslo.

Allerede på gymnaset bestemte Hege Willoch (49) seg for å dra fra det lille fiskeværet Myre i Nordland for å se verden. Siden har hun ikke sett seg tilbake. 

 

— Jeg har alltid vært opptatt av logistikk og ende til ende-prosesser. Jeg er opptatt av at alt skal gå korrekt for seg helt fra legemiddelet produseres, til det pakkes og sendes ut til apotekene og ender opp hos sluttbrukeren, altså kunden. Og heldigvis gjør det som regel det, sier Hege Willoch, idet vi går gjennom lageret til Norsk Medisinaldepot (NMD) på Alna i Oslo. 

På rad og rekke bortover i det store lagerlokalet sørger dedikerte kolleger for at hjulene fortsetter å gå i et nært sømløst system, som sender ut store mengder legemidler og andre produkter til apotekene til Vitusapotek og Ditt Apotek rundt om i landet. Og det er farmasøyten fra den lille bygda i nord som nå har fått det øverste ansvaret for fag og kvalitet i NMDs arbeid, som nettopp ny fag- og kvalitetsdirektør.

RUndt 1500 kilometer nord fra ­grossisten og apotekeieren NMDs hovedkontor i Oslo, startet veien mot en karriere innen farmasi for Willoch, på det lille fiskeværet Myre i Øksnes kommune i Nordland.

— Det var et trygt og fint sted å vokse opp. Men jeg følte tidlig at jeg hadde lyst til å dra ut og oppleve mer og se den store verden.

Da det etter hvert ble aktuelt å ta et utvekslingsår i forbindelse med det andre året på gymnaset, holdt det dermed ikke for Willoch å komme seg inn til en større by i Norge. Hun valgte like godt å dra til USA og delstaten Maryland på østkysten.

— Jeg hadde et helt fantastisk år der. Jeg fikk oppleve det store og gode liv, rett og slett. Jeg var vant til knekkebrød og brunost og fisk til middag fem–seks dager i uken. l USA fikk vi doughnuts til frokost og spaghetti og lasagne til middag. Dette gjorde at jeg la på meg utrolig mange kilo mellom august og julen, og da broren min besøkte meg, sa han ikke engang hei før han kommenterte hvor tjukk jeg hadde blitt, ler farmasøyten. 

Hege Willoch_2

Få utvekslingsstudenter den gangen gjorde også at Willoch fikk mye oppmerksomhet.

— Jeg fikk komme på mange møter for å fortelle om Norge, og jeg hadde til og med tatt med bunaden. Det kunne være alt fra speider­grupper til rotarymøter. De tok imot meg med åpne armer og ga meg utrolig mange muligheter.

Det var dog ikke i Amerika at tankene om en fremtid innen legemidler fikk grobunn. Ifølge NMDs fag- og kvalitetsdirektør startet det med en film hun så da hun var ti år.

— I filmen, som jeg ikke husker navnet på, var en av karakterene en legemiddelkonsulent som snakket om legemidler i møter med leger. Jeg husker at jeg den gangen tenkte at legemiddelkonsulent, det skal jeg bli.

— Så du skulle bli legemiddelkonsulent, ikke farmasøyt?

— Nei, jeg var ti år og visste ikke hva en farmasøyt var engang. 

De faktiske farmasøytplanene kom på bakgrunn av en annonse moren hadde sett i lokalavisen etter at Willoch var ferdig på gymnaset.

— Der ble det utlyst et stipend for å ta reseptarutdanning. Kriteriene var at den som fikk stipendet skulle åpne apotek på Myre, som skulle være en filial under Sortland ­apotek, som ble drevet av Ingunn Mandt. Jeg søkte og fikk stipendet, og slik startet min farmasøytkarriere, forteller farmasøyten, som også legger til at det den gangen var fire mil til nærmeste apotek på Sortland.

— Du følte kanskje litt mer press enn den vanlige farmasistudenten?

— Ja, jeg gjorde nok det, men jeg tror at moren min følte større angst for at jeg skulle stryke eller at det skulle gå galt. Vi snakker jo janteloven i en liten bygd.

Som sagt, så gjort: Willoch gjennomførte 2,5 års reseptarutdanning på Statens reseptarhøgskole i Oslo i desember 1991, og i februar året etter åpnet hun opp det første apoteket på tettstedet Myre. Der arbeidet ­Willoch som bestyrer, og hun fikk med seg farmasøyt Nina Nilsen og etter hvert en ­tekniker, som i senere tid selv tok reseptarutdanningen og i dag er bestyrer ved apoteket på Myre. 

— Det gikk bra, men jeg skulle gjerne hatt noen flere år på baken før jeg gikk inn i en slik rolle. Det jeg husker vi lærte mest om den gangen gikk mye på logistikk. Vi hadde jo kjempestore lagre med alt, og det var mye kapitalbinding i dyre medisiner som vi nesten ikke solgte og som ville gå ut på dato etter hvert. Men da husker jeg at Ingunn Mandt hadde vært på logistikkkurs og kom for å fortelle oss hvor mye vi burde ha på lager og hvordan vi burde jobbe med defektkort. Samtidig var vi veldig tidlig ute med å få direktereseptur og noe selvvalg, og det var veldig artig å snakke mer med kundene.

Willoch hadde som en del av avtalen med reseptarstipendet bundet seg til to år ved apoteket i Myre. Planen var å komme seg ut i verden igjen etter pliktårene, men det ble plutselig triveligere å bo på Myre enn hun hadde sett for seg.

— Etter hvert fikk jeg kontakt med de ansatte på legekontoret der. Vi hadde et godt samarbeid, og ble etter hvert venner også. Derfor ble jeg på Myre i nesten fire år, forteller hun. 

Som en del av jobben holdt Willoch også en del kurs for sykepleierne på sykehjemmet i kommunen, og suget etter mer farmasøytisk kunnskap begynte å komme til overflaten. Derfor sluttet hun i jobben og begynte på det første kullet på det som skulle bli farmasi­utdanningen ved Universitetet i Tromsø (UiT). 

— Dette var det første kullet som begynte på farmasistudiet ved UiT, så farmasibygget var ikke engang bygget. Da holdt vi til rundt omkring, men mest på helsefagbygget. Vi var litt prøvekaniner, men samtidig var det stor oppmerksomhet rundt oppstarten av dette studiet, og de ønsket nok at vi skulle lykkes. 

Willoch beskriver et studiested med flinke lærekrefter som var gode på å jobbe med farmasien opp mot kliniske caser.

— Vi ble integrert med sykehuset og ­jobbet mye med problembasert læring. Det var stort fokus på at vi skulle være integrerte helse­arbeidere i forhold til andre helse­profesjoner. Thrina Loennechen, som i dag er institutt­leder ved Institutt for farmasi på UiT, var ­primus motor for dette.

Farmasøyten slenger plutselig inn en viktig detalj mellom hoppet fra Myre til Tromsø som hun glemte å fortelle om.

— Det hører jo med til historien at en av turnuskandidatene på Myre er min mann i dag. Han kom til Tromsø mens jeg ­studerte farmasi der og begynte som lege på ­sykehuset. Men han syntes etter hvert at det ble veldig mye snø og mørke i Tromsø, og da jeg skulle ta hovedfag, forsøkte vi å sikte oss litt mer sørover igjen. 

Hege Willoch_3

Veien sørover endte på Radiumhospitalet i Oslo, der Willoch gjorde hovedoppgaven sin.

— Den gangen så jeg nærmere på etter­levelsen sett i forhold til pasientkurve, altså den delen av journalen som sier noe om legemiddelbehandlingen. Da så vi på om den ble brukt riktig, og om man kunne se hva og når pasienten hadde fått legemidlene og om de var tatt riktig. Det var mye smertebehandling ved Radiumhospitalet, så smertekurven var et løst ark i journalen. Den fikk vi som en integrert del.

Arbeidet med hovedoppgaven førte til at farmasøyten etter ferdig utdanning ble ansatt i en nyopprettet stilling som rådgivnings­farmasøyt på sykehuset. Willoch forteller at utdanningen fra Tromsø med fokus på klinisk farmasi hjalp mye i jobben.

— Ja, veldig. Blant annet var jeg involvert i et prosjekt der vi tok for oss at antidoter ble gitt til pasienter etter at de har fått cytostatika for å stoppe effekten til riktig tid. Dette ble av og til glemt. Sykepleierne pleide å skrive klokkeslett på håndbakene for når disse antidotene skulle gis, og det fantes ikke et ordentlig system for å huske dette. For å prøve å gjøre noe med dette fant vi noen klokker som kunne programmeres via datamaskinen til å avgi en lyd når det var tid for å gi antidotene. Du må huske at dette var i 1997, så det var ikke så enkelt. Vi hadde dessverre ikke noe budsjett og ikke noe ordentlig grunnlag for prosjektet, så det falt litt gjennom. Men det kunne ha blitt veldig bra.

Etter to år ved Radiumhospitalet kom den nye apoteklovgivningen og liberaliseringen av apotekbransjen i Norge. Willoch så på endringen som en unik mulighet til å kunne være med på å åpne apotek igjen.

— Det var GEHE som den gangen hadde kjøpt opp flere apotek som de trengte apotekere til. Jeg ble ansatt for å starte opp Vitusapotek Colosseum. Jeg syntes det var veldig spennende, og jeg hadde jo erfaring med å åpne opp apotek fra før.

Hun innrømmer allikevel at man ikke visste så mye om nyetablerte apotek og hvor stor kundemasse man kunne forvente seg den gangen.

— Så vi hadde en idé, men det ble nok litt roligere enn det vi hadde forutsatt og budsjettert med. Vi ansatte kanskje litt for mange og startet litt for tungt, men vi lærte fort og justerte oss.

Willoch mener oppveksten på det lille fiskeværet i Vesterålen har gitt henne en ekstra driv til å ta på seg slike typer oppgaver.

— Det å kunne se nye muligheter, utvikle meg og at ingen skulle sette grenser for meg har vært viktig. Jeg har alltid sagt at jeg aldri skulle si nei til en mulighet. Det har vel ikke alltid gjeldt 100 prosent, men det har i alle fall fungert som en driver for meg.

Kun ett år ut i jobben som apoteker ved Vitusapotek Colosseum, ble Willoch spurt fra eierne om å åpne et nytt Vitusapotek, denne gangen midt på campus på Blindern og ­Universitetet i Oslo.

— Det var veldig spennende og annerledes. Kundene er mye mer nysgjerrige og har andre typer spørsmål, en mer akademisk tilnærming til ting. Vi hadde meget godt samarbeid med andre helsetjenester på Blindern også. Vi lå inne på campus rett over bokhandelen med helsetjenesten i andre etasje. Så vi hadde møter med dem og løp opp til dem for å hente resepter og liknende. Vi hadde også levering til tannlegehøgskolen, og blant annet lagde vi en del ting til dem på en liten lab som vi hadde på apoteket, minnes hun. 

Som betingelse for at apoteket skulle få åpne opp inne på campus på Blindern, måtte apoteket ha to studenter i praksis.

— Så vi hadde studenter der nesten hele tiden, og det var veldig spennende for både oss og dem. Det var flott å se den kunnskapen og nysgjerrigheten de hadde.

Videre gikk veien til apotekerstilling ved Apoteket St. Georg i Bogstadveien i Oslo, etter at Willoch ble personlig spurt om å begynne som sjef der av en av de ansatte. Der ble nordlendingen i tre år før hun ble kontaktet av NMD, som ønsket henne som ny salgsdirektør for Ditt Apotek.

— NMD har tilbud til de frittstående apotekene om å være med i Ditt Apotek som er et samarbeidskonsept, og hvor vi leverer varer og tjenester til apotekene. Den stillingen var en av de mest spennende jobbene jeg har hatt, for jeg ønsker å hjelpe og bidra, og da fikk jeg virkelig jobbet for at de ansatte ved disse apotekene skulle ha det best mulig og være fornøyde. Det er svært viktig at vi har ildsjeler som tør å starte opp rene private apotek, og de gjør en svært viktig innsats for lokalsamfunnet, understreker Willoch.

Etter fire år i jobben som salgsdirektør skulle man kanskje tro at Willoch ville komme seg opp det neste steget på karrierestigen. I stedet valgte hun og familien å gjøre noe som de færreste gjør i løpet av livet.

— Vi bestemte oss rett og slett for å ta et friår med familien og flytte til USA. Vi hadde lenge hatt lyst til å reise ut og prøve noe annet. Jeg hadde lenge vært veldig glad i USA, og mannen min ble også etter hvert veldig glad i USA og det området. Samtidig har jeg hele tiden holdt god kontakt med vertsfamilien min gjennom årene. 

Familien på fire pakket sakene og flyttet i august 2012 til småbyen Annapolis i delstaten Maryland, en liten seilerby omtrent én time fra der Willoch bodde som utvekslingsstudent mange år tidligere. Planen var først at mor og far skulle jobbe.

— Men ingen av utdanningene våre ble godkjent, og for å kunne jobbe måtte vi ta hele eksamen på nytt. Det var vi ikke ­motiverte for, så vi bestemte oss for å ta et rent friår mens barna gikk på skole i ­sjuende og niende klasse. De jobbet hardt i ­motsetning til oss, smiler hun. 

— Og et slikt friår gikk greit uten inntekt?

— Ja, og det som gikk fint var at vi dro til USA i august, og vi hadde da allerede jobbet åtte måneder og fått spart opp, i tillegg til at vi fikk feriepenger. Vi kom også tilbake i juni året etter, og fikk dermed jobbet det siste halvåret. Og ved å leie ut huset vårt fikk vi det til å gå opp helt greit.

Willoch beskriver friåret som det beste familien noen gang har gjort.

— Man blir veldig samlet som familie, samtidig som man får oppleve noe helt nytt og blir tatt ut av hverdagen. Man får utrolig mange inntrykk og lærer mye om hverandre, samfunnet og Norge i forhold til resten av verden.

Familien var svært fokusert på skole dette året, og i USA er det vanlig at idrett er knyttet til skolen. 

— Begge barna spilte fotball, basketball og lacrosse. Det var to timers trening etter skolen, og det var veldig mange kamper. Vi var med på alt dette og ble kjent med andre foreldre, som igjen gjorde at vi ble invitert hjem til folk og til alle mulige tilstelninger i området. Så vi var meget engasjerte lokalt.

— Du ble rett og slett en vaskeekte ­amerikansk «soccer mom»?

— Ja, jeg ble jo det! Vi lærte alt mulig fra «carpooling» til å være entusiastiske og bidra i erkeamerikansk dugnadsarbeid. Vi måtte ha barna på privatskole ettersom vi ikke betalte skatt i USA, og det var en helt fantastisk skole, forteller hun. 

Da familien returnerte til Norge året etter, følte ikke Willoch seg klar for å legge reisebagen på hyllen med en gang. Etter hvert fikk hun gjennom arbeidet med et ­globalt prosjekt i NMD muligheten til å jobbe i Frankfurt et års tid.

— Mellom 2014 og 2015 pendlet jeg frem og tilbake fra Tyskland til Norge hver uke. Da jobbet jeg med retail & sales globalt.

Willoch begynte å kjenne på savnet etter å jobbe tettere på det farmasifaglige, og ønsket seg etter oppholdet i Frankfurt tilbake til ­apotek. Da som sykehusapoteker ved Sykehusapoteket i Bærum.

— Hva mener du er den største forskjellen mellom å jobbe på sykehusapotek og primærapotek?

— Sykehusapoteket i Bærum er stort og har mange avdelinger og spesialiseringer. I en slik jobb kommer man jo enda tettere på de sykeste pasientene i mye større grad enn om man jobber på primærapotek. De kommer ned i sykehusklær med infusjonsposen, og det blir veldig sterke inntrykk. Man føler kanskje mer at man er en del av behandlingen i sykehussystemet. I primærapotekene går det mer på kroniske lidelser som man kan behandle, mens pasientene på sykehus ofte er mer alvorlig syke og må behandles av et profesjonelt team. Så jeg sier ikke at noe er bedre enn noe annet, men det er forskjellige måter å bidra på, påpeker hun. 

Selv om savnet etter det farmasifaglige hadde vært stort, tok det ikke lange tiden før savnet etter Willochs gamle arbeidsplass i NMD begynte å stige til overflaten. Da hun etter kun ni måneder som sykehusapoteker fikk muligheten til å returnere til NMD i en prosjektstilling, grep hun sjansen.

— Det var et todelt prosjekt som omhandlet systemet som skal overta for FarmaPro. Det ene gikk på motoren som skal være felles for alle apotekene (DIFA), mens det andre er Aposys, som er NMDs egen løsning for Vitusapotek og Ditt Apotek. Dette prosjektet har jeg vært involvert i de siste to årene, og jeg skal være med litt til nå før jeg trekker meg helt ut av prosjektet. Nå sitter jeg i ledergruppen, og ledergruppen er dedikert prosjekteier og følger prosjektet tett.

For bare noen måneder siden tok ­Willoch neste og foreløpig siste steg på karrierestigen. Da fikk hun stillingen som ny fag- og kvalitetsdirektør i NMD. 

— Hva er de viktigste oppgavene du vil ha fremover?

— Det viktigste vi gjør er å sette kunden først, og at vi gjør ting riktig med en gang. Vi skal ha tilbud til våre kolleger med opplæring og systemer som støtter rådgivning og hjelp til våre kunder, og vi ønsker rasjonelle prosesser som er kvalitetssikrede. Jeg er opptatt av ende til ende-prosesser, og at vi er sikre på at det vi gjør er riktig. I hele denne linjen er det også mye fag involvert. Fag skal gi en dimensjon til disse prosessene og en forståelse for håndtering og utlevering. Så fag og prosess går sammen som hånd i hanske. Jeg synes allerede vi hos NMD er gode på dette, og jeg er veldig stolt over å jobbe i NMD, Vitusapotek og Ditt Apotek. Jeg er også veldig stolt av å være farmasøyt! Min visjon er at farmasien fortsatt skal være essensiell og sterk i helsevesenet, og at vi er helsearbeidere som gir helsehjelp. 

Med all tiden som går til faglig engasjement, får Willoch fortsatt tid til familien og egne interesser.

— Jeg er svært glad i å lese bøker, og har vært med i litteraturgrupper. Jeg er også opptatt av å være sosial med venner. Det gjør at jeg kan koble godt av. Dessuten har jeg foreldre som bor i nærheten, etter at de flyttet ned fra Myre. Videre er jeg opptatt av å holde meg i god fysisk form, og er glad i å være ute på tur og på treningssenter. I tillegg er jeg opptatt av å holde meg oppdatert på medier og nyheter, og resten av familien erter meg for at jeg må se Dagsrevyen hver eneste dag. Den fikk vi også inn da vi bodde i USA, så jeg så den hver dag der òg.  

Ved siden av jobb har Willoch i alle år engasjert seg i foreningslivet og sittet i flere styrer. Det hele begynte etter at hun startet opp apoteket på Myre i 1992.

— Like etter at jeg åpnet apoteket på Myre, så ble jeg kontaktet av Norges Farmaceutiske Forening (NFF) avdeling Nordland, og der var jeg med i et par år som sekretær. Da så jeg hvor viktig det er å stå sammen på tvers av andre interesser fra kjeder og forretninger. Vi hadde det faglige samarbeidet og fokuset. Vi var med på å løfte farmasien og se på hva kjernen er, og vi var bevisste på hvilke muligheter farmasøyter har. 

Senere satt hun dessuten to år i Sentralstyret til NFF.

— Vi jobbet blant annet mye med å få FEVU-ordningen (Farmasøyters Etter- og Videreutdanning, red.anm.) anerkjent for å gi kreditt for den videre etterutdanningen farmasøyter gjorde. Det var et stort fokus på å få inn farmasøyter fra andre deler av bransjen enn apotek. 

Hun sitter også i dag som styremedlem i Norsk Farmasøytisk Selskap. 

— Jeg synes det er strålende å kunne jobbe med et ­arrangement som Farmasi­dagene som en nøytral arena for å løfte ­farmasien. Jeg har sittet i programkomiteen, og det å se ­engasjementet fra farmasøytene og det totale kontaktnettet er gøy. Så jeg skulle gjerne sett enda flere farmasøyter på Farmasi­dagene! Jeg har også sittet i styret til Den norske ­Eterfabrikk, noe som lærte meg mer om industri og produksjon. De produserte jo blant annet metadon, og det var fokus på kvalitet, leveranser og servicegrad som jeg synes er kjempespennende. 

Willoch ser lyst på fremtiden til apotekbransjen og den farmasøytiske industrien i Norge. Hun mener alt handler om å se muligheter, ikke trusler.

— Det er helt avgjørende at sluttbrukeren, kunden og pasienten, bestemmer hva de vil ha og hvordan ting skal være. Så må vi være dynamiske nok til å forstå det og gripe den muligheten. Vi snakker 3D-printing av legemidler og dronelevering av legemidler. Dette må ses på mer som muligheter enn trusler. Hvordan fremtiden vil bli kan vi uansett ikke vite, sier farmasøyten avslutningsvis, før hun farter videre for å presenteres som ny fag- og kvalitetsdirektør for de ansatte på hoved­kontoret til NMD. 

(Publisert i NFT nr. 8/2017 side 36-40)

Hege Willoch

ALDER: 49 år

SIVILSTAND: Gift og to barn (17 og 19 år).

UTDANNING: Reseptarutdanning fra Statens reseptarhøgskole i 1991, cand.pharm. fra Universitetet i Tromsø i 1999.

STILLING: Nyansatt fag- og kvalitetsdirektør i Norsk Medisinaldepot AS (NMD).

FREMTIDENS LEGEMIDDEL: Jeg tror vi kommer til å få flere individuelle persontilpassede legemidler, som er tilpasset den enkelte i forhold til optimal behandling av sykdom. Ideen om 3D-printede legemidler som inneholder flere ulike virkestoff, som har kammer som kan utløses til forskjellig tid og som tar høyde for interaksjoner, er besnærende. Om vi kommer dit, vil tiden vise, men vi beveger oss nok i den retningen. 

FAGLIG FORBILDE: Det må være ­Ingunn Mandt, apoteker på Sortland ­apotek, og den andre er Astri Vilberg på Radiumhospitalet. Ingunn var jo den som var døråpner og brakte meg inn i den ­farmasøytiske verden. Astri var veldig faglig dyktig innen sykehusfarmasien, og ga meg god rettledning i arbeidet med ­hovedfagsoppgaven.

DERFOR BLE JEG FARMASØYT:  Jeg likte realfag, og det å få vite mer om lege­midler var kjempespennende. Filmen med legekonsulenten var jo også avgjørende, men jeg ble nå aldri legemiddelkonsulent!