Planteriket har til alle tider vært som en Sareptas krukke i menneskets søken etter objekter med helbredende kraft. Ifølge Wikipedia kan den første dokumenterte bruken av medisinske urter spores tilbake til hulemalerier utført for rundt 20 000 år siden. Videre beskriver gamle kinesiske og egyptiske skrifter medisinsk bruk av planteoljer. ­Innsikt i plantenes unike egenskaper er blitt overlevert fra generasjon til generasjon gjennom erfaringslære.

Disse historiske linjene, og den lange tradisjonen, er kanskje egnet til å forlede enkelte til å tro at det som har sin opprinnelse i naturen er ufarlig og harmløst? Slik er det jo ikke. En av utfordringene for vår tids helsepersonell er nettopp å få kjennskap til omfang og bruk av plantebaserte produkter i befolkningen.

For hvor mange pasienter forteller egentlig fastlegen sin – eller apotekfarmasøyten – ­uoppfordret at de eksempelvis tar kosttilskudd? Og hvor mange er villig til å innrømme at middelet er kjøpt over nett? Her kan en mengde essensielle opplysninger gå tapt, fordi enkeltindivid ikke kan eller vil forstå viktigheten av å informere ekspertisen. Bivirknings­rapportering er ett område som blir skadelidende.

Det gjøres i dag et godt stykke arbeid på europeisk nivå for å kvalitetssikre ulike plante­baserte preparater. Norge deltar aktivt i denne prosessen. Hensikten er å legge til rette for at flere produkter kan bli godkjent, det være seg i kategorien for tradisjonelt eller veletablert plantebasert legemiddel.

Farmasøyter, spesielt apotekansatte farmasøyter, oppfordres til å sette seg inn i dette spennende, men akk så fasetterte feltet. NFT bidrar på sin side med informative og nyttige artikler. Det gjelder å vite hvor man finner kunnskapen og hvordan man anvender seg av den. Forhåpentligvis gir dette temanummeret en brukbar oversikt i så måte. God lesing!

(Publisert i NFT nr. 7–8/2013 side 5.)