Glimt fra den farmasøytiske etat etter krigen

Tekst: Knut Erik Skinnemoen, Drammen. Tidligere leder av Norges Farmaceutiske Forening (1960–61)

Da jeg hadde tatt artium ved Latinskolen i Drammen i 1942, virket det å studere farmasi svært tillokkende. Studiet var ­relativt kort med mange interessante fag med mye laboratoriepraksis, særlig i kjemi som jeg interesserte meg spesielt for. Studiet hadde fått et relativt nytt, flott Farmasøytisk institutt på Blindern, og dessuten foregikk mesteparten av første avdeling i de moderne instituttene for kjemi og fysikk på Blindern. Studiet var forholdsvis allsidig med fag som uorganisk og organisk kjemi, systematisk botanikk, ­farmakognosi, farmakologi, mikroskopi, galenisk farmasi, latin m.m.

Men det var svært vanskelig å komme inn. Du burde ha minst 75 p. til artium. Jeg hadde 74 p., men sendte allikevel inn en søknad og tenkte ikke så mye over det. Senere på sommeren fikk jeg beskjed om at jeg allikevel var tatt opp, og jeg grep sjansen. Det var jo litt spennende å ­studere sammen med bare praeceter­ister. Myndighetene hadde også tatt opp to nazister uten de nødvendige eksamenskrav. De viste seg to-tre ganger på ­kjemiforelesningene til Ellen Gleditsch, men ble plutselig borte, og glade var vi. Det var en stor fordel å være hundre ­prosent jøssinger på kullet.

Studiet var så interessant og spennende som jeg hadde forventet, og ikke minst morsomt var det å komme sammen i et kull med halvparten tiltrekkende unge piker. Det var første gang jeg hadde ­jenter i ­klassen, en helt ny opplevelse.

Vi studerte i et okkupert land, men ­merket ikke så mye til nazipresset det ­første året. Men 30. november 1943 var det slutt. Tyskerne arresterte alle studenter de kom over, stengte universitetet og sendte 650 studenter til fangenskap i Tyskland. Jeg var blant de uheldige og opplevde en svært spennende tid så lenge det varte. Jeg var imidlertid heldig og slapp relativt helskinnet fra ­oppholdet. Men 17 av oss måtte bøte med livet.

Etter en fantastisk hjemkomst begynte hverdagen igjen. Nå stod praktikanttid på apotek for døren samt noen gjenværende eksamensfag. Min praktikanttjeneste ­skulle foregå på Elefantapoteket i Drammen, et av byens tre utkantapotek. Min første medisinproduksjon var Pilulae Blaudi Lenhardt, et preparat som det tok en ukes tid å lage. Men apotekeren rakk ikke å undervise meg mer, da han ble ­fradømt apoteket på grunn av medlemskap i NS under krigen. En yngre bestyrer ­skulle overta. Å være apoteker stod for meg å være en privilegert og meget lukrativ beskjeftigelse, men der måtte jeg nok ­revidere min oppfatning. For å få apotekettil å lønne seg, måtte det spares på alt, og ingen investeringer utføres. For å spare papir, førte apotekeren alle inntekter og utgifter per dag på en linje i kassa­dag­boken. Den var et syn! Den avrevne datolappen på kalenderen måtte brukes til kladdepapir. Istedenfor kassaapparat hadde man to skuffer: Den ene var låst, der oppbevarte man sedlene. Myntene lå i den ulåste skuffen. Litt tungvint kanskje? Da vi gikk tom for hagl som tara, måtte jeg gå ut på gårdsplassen og finne noen små steiner til tarabruk. Det elektriske anlegget var sammenkoplet med apotekerleilig­heten i andre etasje. Da man den gang brukte vippe for å markere overforbruk, hendte det at lyset i apoteket stod og blunket i lange tider. Jeg syntes litt synd på apotek­eren. Han hadde ikke vært noen aktiv nazist, men oppført seg litt dumt.

Siden praktikanttiden skal vare i 18 måneder, kom jeg litt til kort for å kunne fortsette på samme kull. Jeg dro derfor inn til apotekkontoret i helsedepartementet for å spørre om lov til å arbeide overtid for å ta igjen de manglende ukene. Det gikk de med på, så min praktikanttjeneste varte fra kl. 8 til 17 hver dag. Det var jeg glad for. Etter å ha tatt de manglende eksamen­ene, startet tredje avdeling opp med mange interessante fag. Vi hadde flotte studie­forhold med egen festsal til foreningen Veneficus, hvor vi hadde mye hygge og moro. Vi hadde det så fint sammen at tre par fant hverandre i løpet av denne tiden, deriblant jeg min tilkommende Ellen Grøtting.

De siste eksamenene ble holdt i desember 1947. Før vi var helt ferdige, kom en representant fra apotekkontoret og hengte opp et papirark med navn på 30 apotek­stillinger som vi skulle fordele mellom oss. Dette var det bare å godta, selv om stillingen befant seg i Vardø eller hvilket som helst annet sted. Da Ellen og jeg hadde bestemt oss for å gifte oss i januar 1948, søkte vi om å få lov til å dra til Bergen, siden det var ett av to steder der det var to stillinger ledig. Det gikk i orden, og vi dro til Bergen like etter bryllupet vårt den 17. januar 1948.

Da vi kom til Bergen, ble vi innkvartert på Eldorado pensjonat, et meget enkelt ­pensjonat midt i byen. Ellen skulle be­­g­y­nne i jobb på apoteket Kronen og jeg på Vestlandets Drogeforretning. Lager­byg­ningen der ble skadet under den store eksplosjonen under krigen og var bare midlertidig reparert. Men den hadde eget laboratorium hvor jeg skulle kontrollere alle innkjøpte droger og kjemikalier. Det viste seg å være viktig, da flere prøver ikke ­tilfredstilte farmakopeens krav til renhet, ja til og med til identitet. Vestlandets Droge­forretning forsynte alle regionens apotek med apotekvarer. Systemet krevde et voldsomt byråkrati, da myndighetene ­skulle godkjenne import av hver minste ting. Diskusjonen om opprettelse av et statlig medisinaldepot som skulle ta seg av all engroshandel av legemidler i landet, var i full gang. Fra mitt ståsted syntes dette å være en fornuftig idé, da bestilling av ­større partier alltid hadde en laverepris per enhet, kvalitetskontrollen kunne bli mer rasjonell og man fikk bedre oversikt over lagrene av viktige legemidler. Det er jo særlig viktig i krisetider. Lov om Norsk Medisinaldepot ble vedtatt 27. januar 1953 mot 36 stemmer i Odelstinget og bifalt av Lagtinget 6. februar. Men først 1. november 1957 overtok Medisinaldepotet distribu­sjonen for hele landet. Når man nå i ettertid kan vurdere denne overgangen, må man vel si at den ble meget vellykket. En vesentlig del av æren har vel den used­vanlig dyktige ledelsen som Medisinal­depotet fikk, med Magne Moe som sjef, godt hjulpet av at dataalderen etter hvert fikk innpass her i landet.

Da departementet krevde at alle som søkte apotek måtte ha minst fem års ­apotektjeneste bak seg, sluttet jeg i drogeforretningen etter to og et halvt år og begynte på Svaneapoteket i Bergen. Det var landets største apotek med åtte provisorer og mange assistenter. Det lå midt i byen, hvor det hadde en særlig sterk ­posisjon, og det hadde store leveranser av medisiner til Haukeland sykehus m.fl. Denne leveransen ble utført av to gutt­unger som tok trikken til Haukeland sykehus. Med seg hadde de hver sin kurv med et håndkle over. Kurvene var fylt med alle slags medisiner, antibiotika, sterktvirkende tabletter, ampuller, narkotika, konsentrerte syrer m.v. Jeg syntes dette var meget ­risikabelt, men det var ikke noe jeg hadde noe med å blande meg bort i.

Å holde seg oppdatert i faget fikk jeg erfare var meget viktig. Som eksempel kan jeg nevne at apoteket fikk bestillinger av større mengder sulfadiazin til bruk i åpne sår. Jeg mente det var viktig å tørr­sterilisere pulveret og fylle det aseptisk på sterile glass. Dette mente provisoren, som hadde ansvaret for leveransene, ikke var nød­vendig, da sulfadiazin jo var et bakte­rie­­drepende stoff. Jeg gjorde det allikevel før jeg sendte fra meg preparatet. Like etterpå kom det katastrofemelding fra sykehuset. Den leverte sulfadiazin hadde forårsaket en meget alvorlig sårinfeksjon. Jeg ble kalt inn på teppet, da de mente den nye måten, som jeg hadde lansert, hadde skylden. Sånt hadde ikke skjedd før! Jeg syntes dette var merkelig, men ­ulykken ble fort oppklart. Det var den ­usteriliserte leveransen fra forrige gang som hadde forårsaket infeksjonen og ikke min steriliserte. Konklusjonen må bli at etterutdanning er viktig.

Noe senere hendte en beklagelig ulykke på apoteket. I dispenseringsrommet ­disp­en­serte assistentene blant annet eter på små flasker. De hadde ikke utvist den nødvendige varsomhet, eteren tok fyr, og en kvinnelig assistent omkom i flammene.

Eldorado pensjonat var ikke noe ­blivende sted. Vår samlede lønn etter skatt dekket ikke pensjonsprisen. Vi måtte prøve å finne en leilighet, men det var ikke lett. I Bergen måtte man ha hjemstavnsrett for å få lov til å leie leilighet. Siden vi var utkommandert av staten, var vi plassert i gruppe A 1 når det gjaldt adgang til å leie. Vi svarte på en annonse på en liten leilighet i Øvre Korskirke­almenning 10 og fikk tilslag av eieren. Bergen kommune ville ikke gi tillatelse og sa til eieren at hvis han valgte en bergenser, ville de god­kjenne det øyeblikkelig. Meneieren var sta og ville ha oss. Til slutt ga kommunen etter. Mens vi bodde der, fikk vi Berit som ble vår store glede og oppmuntring. På tross av mye bra i Bergen, var det ikke noe ­blivende sted for oss østlendinger. Klimaet var vått, leilig­heten var rå og Berit var mye plaget av ­bronkitt. Med andre ord, det var på tide å flytte tilbake til hjemlige trakter.

Ellen er født og oppvokst i Oslo, men siden vi hadde bodd fem år i Bergen, hadde hun ikke lenger hjemstavnsrett i sin fødeby. Det måtte man ha for å få leilighet, og hjemstavnsrett fikk man først etter to år. Hvordan skulle man få det når man ikke fikk lov til å bo der, var det store spørsmålet. For oss ble det allikevel en løsning siden Ellens foreldre hadde en stor femværelses leilighet på Majorstuen. Der fikk vi to rom til ­disposisjon, og lille Kari kom til verden like etter innflyttingen. Etter et års tid, fikk vi leie en liten leilighet i Jacob Aalls gate. Myndighetene hadde løsnet litt på grepet.

Jeg begynte nå på Sandaker apotek i Vogts gate hos frk. Brinchmann. Det var et lite apotek med én provisor. Det ­produserte alt selv, da det hadde en Diaf tablettmaskin og et lite laboratorium i ­kjelleren. Emul­sjoner måtte imidlertid ­pumpes for hånd. En gang koplet jeg håndpumpen til tablett­maskinen og fikk det til å virke, utrolig nok. Det var en ren Reodor Felgen-oppfinnelse. En tid senere, etter at jeg hadde sluttet, skjedde det en voldsom eksplosjon på Sandaker apotek. Murvegger og jerndører ble slått inn, og trykket av eksplosjonen spredte seg opp i offisinet, slo ut speilglassvinduene så glasskår ble slengt tvers over Vogts gate. Det var en dramatisk hendelse, men ­utrolig nok ble ingen alvorlig skadet. Men hva var årsaken? Etterforskere fra politiet stod helt fast, så det ble av en eller annen grunn sendt bud på meg for å prøve å få oppklart saken. Jeg kom til åstedet og fikk høre at den kvinnelige provisoren hadde holdt på å lage Meprobamat tabletter. Til granuleringsvæske brukes det eter med et bindemiddel i. I apoteket hadde man en Jensen granuleringsmaskin med motoren plassert nær gulvet. Jeg mente eter­damper måtte ha sunket ned mot motoren som hadde antent eteren. Politiet av­viste denne teorien siden slike motorer ikke representerte noen brannfare. Jeg mente allikevel at motoren måtte undersøkes og ville ta den med meg. Men da grep politiet inn og tok med seg motoren. Det viste seg at den gnistret som et lite fyrverkeri, så vi regnet saken som oppklart. Den kvinnelige provisoren hadde brukt ca. 1 liter eter, men heldigvis stod hun i eksplosjonens ­sentrum og fikk bare noen brannsår på leggene. Det viste at det å ha laboratorium i et kjeller­lokale, kan være livsfarlig.

Jeg hadde lyst på litt større utford­ringer, og da jeg fikk tilbud om å begynne på Frogner apotek, slo jeg til. Frogner apotek var et såkalt L-apotek som produserte galeniske preparater, også for andre ­apotek. Det var en produksjon som var i kraftig vekst, og apoteklokalene ble fort for små. Apoteker Bull fikk leie nabo­leiligheten tilapoteket, og nå var det ­mulighet for en ­kraftig utvidelse. Han ­engasjerte et kjent arkitektkontor til å tegne forslag til en grunnplan for apoteket. Planen kom, og apoteker Bull viste meg den. Da jeg fikk se den, utbrøt jeg ­spontant: «Du kan da ikke bygge om apo­teket etter den tegningen!» «Da får du lage et forslag selv», svarte han. Jeg fikk en kopi av grunnplanen og satt utover kvelden og lagde et nytt forslag som jeg tok med neste dag. Jeg viste Bull ­tegningen som så på den og umiddelbart erklærte: «Sånn skal apoteket være!» Og slik ble det, og det ­fungerte fint i mange år. Mange kom for å se på det, til og med en kontingent fra Tyskland. Bull kjøpte en 16 stemplers rundløper, og det ble ­skikkelig fart på produksjonen.

Personlig var jeg mye opptatt med styremøter i Norges Farmaceutiske Forenings (NFF) hovedstyre, som hadde møte en gang i uken om ­kvelden. Lønnsforhand­linger med apotekerforeningen gikk stadig igjen, og alltid endte de hos riksmeglingsmannen. Men myndighetene la ned forbud mot streik. Vi var for viktige samfunns­messig sett til at vi fikk lov til å streike. Lønnen ble derfor fastsatt av myndig­hetene.

Møtene i hovedstyret behandlet mange saker. Et år var det stor diskusjon om hvor mange studenter man skulle anbefale ble tatt opp til studiet. Flertallet mente 20, mens jeg syntes det var for pessimistisk og gikk inn for 30 som var det vanlige antall. Men jeg protokollerte ikke min dissens. På den påfølgende generalforsamlingen ble det sterkt kritisert at vi hadde anbefalt 20, og som formann på det tidspunktet, skulle jeg forsvare dette standpunkt som jeg egentlig var imot. Det gikk ikke særlig bra, og jeg trakk meg ut av styret.

Den gang gjaldt kun ansiennitet ved ­tildeling av apotek, bortsett fra i Oslo, hvor kvalifikasjoner spilte en stor rolle. Jeg ville gjerne bo i Oslo, så det gjaldt å skaffe seg kvalifikasjoner. Da det ble ledig en ­stilling på NAF-laboratoriet i Arbiens gate, søkte jeg denne og fikk den. NAF-labora­toriets oppgave var delt i to: Den ene gikk ut på å innkalle stikkprøver fra apotekenes produksjon av legemidler og analysere disse for å se om de holdt farmakopeens krav. Den andre avdelingen, som jeg ledet, skulle sende ut oppskrifter på nye prepa­rater som skulle tas opp i NAF-boken. Dette var et stort verk som inneholdt oppskrifter på i underkant av 800 preparater. NAF-komi­teen kom stadig med forslag til nye preparater, så NAF-boken hadde et rikelig utvalg av legemidler fra acetanilidtabletter til rød øyesalve. Dette var preparater apo­tekene burde kunne lage, og i tillegg kom alle den gjeldende farmakopés preparater. Hos de innsendte apotekpreparatene var det ­sjelden man fant feil, og det var jo betryggende. Jeg lagde en prototyp på et analysesett til apotek og undersøkte diverse mekaniske hjelpemidler til apotekbruk.

Hensikten med egenproduksjon på ­apotek var for en stor del å kunne utnytte person­alet i ledige stunder. Det fungerte bra lenge, men tiden var i ferd med å løpe fra dette opplegget. Skandalen med Talidomid-­preparatet førte til stadig strengere krav til nye legemidler, og apotek­produksjonen døde etter hvert hen. I dag er det vel neppe et eneste produksjonsapotek igjen, og en farmasøyts hverdag er totalt forandret. Før det hendte, sluttet jeg i ­apoteketaten og overtok et familiefirma i Drammen. Men det er en annen historie.

(Publisert i NFT nr. 3/2009 side 22–25.)