For å utdype resultatene i Farmaceutenes spørreundersøkelse har vi ­snakket med tre apotekere fra forskjellige kjeder forskjellige steder i ­landet for å høre deres personlige opplevelser. I frykt for problemer med nåværende eller kommende arbeidsgivere ønsker de å være anonyme.

Les også: Apotekere blir syke av jobben

Apoteker 3 driver et lite apotek i et tettsted utenfor en liten by nord for Dovre. Hun er langt yngre enn 50 år, er en erfaren farmasøyt og har vært apoteker i under fem år. Hun elsker jobben sin, men føler hun er pålagt mye ansvar uten å få støtte fra kjeden eller de ressursene hun mener trengs for å drive et apotek.

Apotekeren forteller om at hun var glad for å få tillit og gledet seg til å ta på seg lederoppgaver i et nytt apotek. Hun føler dog at problemene startet tidlig. Hun fikk lite opplæring og måtte gjennomføre mange ansettelser på kort tid helt alene.

— Allerede da tenkte jeg at jeg skulle hatt mer støtte, vedgår hun.

Da var jeg så sliten at jeg bare gråt hele kvelden.

Gikk fort utover helsen

Med mange apotek og få farmasøyter i omegn var det utfordrende å rekruttere ansatte, og apotekeren følte seg presset til å gjennomføre prosessen fort, mens hun selv ønsket å vente på bedre kvalifiserte søkere.

Frem mot åpning var det ekstremt travelt, og de fikk mye kunder umiddelbart. En tidlig syke­melding og lite mulighet til å låne farmasøyter fra ­naboapotek eller kjedens fellesfarmasøyter førte til mye ­ekstraarbeid for både henne og de andre ansatte. Samtidig måtte hun lære seg å drive et apotek.

Knapt to måneder etter apoteket åpnet, begynte hun å føle at det gikk ut over helsen. Det verste var at hun følte seg helt overlatt til seg selv. Noe som kulminerte en sen kveld hun kom utslitt hjem fra en spesielt utfordrende dag.

—  Da var jeg så sliten at jeg bare gråt hele kvelden.

Les også:
Apoteker 1 får ikke støtte fra kjeden
Apoteker 2 blir detaljstyrt

Gruet seg til å gå på jobb

Apotekeren følte på ansvaret for apoteket og de ansatte og prøvde å unngå sykemelding, men med enda flere sykemeldinger og mye tid som ­alenefarmasøyt gjorde at hun tok med seg mye arbeid hjem på kvelden. Hun kjente at hun begynte å bli nervøs og anspent på grunn av belastningen og det gikk utover samarbeidet med de ansatte, og det ble konflikter i apoteket.

Hun ble deprimert og forteller at det er en lang periode hun husker lite fra, men hun husker at hun gruet seg til å gå på jobb.

På et tidspunkt følte hun det gikk bedre, men bemanning fortsatte å være utfordrende – de fikk tak i farmasøyter, men de trengte mye opplæring – og så kom pandemien med det ekstraarbeidet og stresset den medførte.

Ut over i pandemien økte kundemengden, og de begynte med flere tjenester i apoteket. Hun ­opplever det som at flere av de ansatte fikk ­helseplager på grunn av arbeidspresset og at de trengte mer ressurser, men fikk ikke ansette flere eller gjøre andre grep hun tror kunne hjulpet.

Møtte lite forståelse

Apotekeren kunne vise til gode resultater og følte seg ønsket som apoteker, men når hun prøvde å ta opp problemene, møtte hun lite forståelse. Hun følte at regionsjefen ignorerte det hun mener er problemer på kjedenivå som gjelder flere. Hun fikk bare beskjed om at andre tilsvarende apotek klarer seg bra, at det var hennes valg å være apoteker, og hvis det var så vanskelig for henne, så burde hun kanskje vurdere farmasøytstilling i stedet.

Til slutt var helsen hennes så dårlig at hun ikke klarte å jobbe lenger og ble sykemeldt.

(Publisert i NFT nr. 3/2022 side 20)