Farmasien ga ikke Vigdis nok frihet

I Kragerø er det sommer, sol, blå himmel og blåere hav. Filosofifestivalen har akkurat åpnet og et av åpningsnumrene er et dukketeater med nesten menneskestore dukker, styrt av svartkledde kvinner. Bak en av dukkene finner vi farmasøyt Vigdis Jordal som nylig har flyttet til Kragerø og er med på å arrangere festivalen. Hun er rask med å skifte til en mer personlighetspassende og blomstret bluse før vi finner oss en plass på en kafé. 

— Jeg har aldri spilt dukketeater før. Det fikk jeg vite i går, men jeg tenkte: «Det kan jeg vel gjøre.» Jeg vet ikke hvor vellykket det var, men det er noe med det å tørre å bare gå ut av det konforme. Det er jo i lyset vi mennesker skal være, sier hun med et stort smil.

Blander ord, ikke kjemikalier

Jordal, som er utdannet farmasøyt og har mange år bak seg i apotek og legemiddelindustrien, har siden 2007 gjennom firmaet Hjertebank jobbet som konferansier, foredragsholder og forfatter – hun har skrevet en bok om folks minner fra Fornebu flyplass. Hun kaller seg formidler og historieforteller. 

— Det jeg gjør nå, er at jeg blander magiske ord til fortellinger. Så jeg driver jo egentlig med blanding, men i stedet for medisin, så er det ordene jeg driver med.

Hun prøver å gi et lite sammendrag av alt hun gjør fra opplesing av lyrikk og en forestilling om Per Sivle til et samarbeid hvor hun lager innslag for næringslivet sammen med to musikere og én operasanger, og lyrikkopptredenene hun gjør sammen med en flamencodanser, men det er for mye til å holde oversikten. 

— Jeg kommer på nye ting jeg gjør hver gang du spør, ler hun. 

— Jeg liker å være et anvendelig menneske.

I tillegg gjør hun mye frivillig arbeid, som tekstleser i kirken og kommunikasjonsansvarlig for Filosofifestivalen, men mest med foreningen Heartlift som driver en skole i Gambia. 

— Vi har faddere i Norge som bidrar, og hundre prosent av midlene vi får inn, brukes på skolen. Det er mange som har lyst til å gjøre noe og bidra i verden, men så vet de ikke helt hvor de skal bidra, så jeg synes det er flott at jeg kan geleide dem inn på et prosjekt.

LES OGSÅ: Tillitsvalgte reddet Palla Pharma fra nedleggelse

Ønsker frihet

I tråd med Filosofifestivalens tema, frihet, forklarer Jordal at hun før hun sluttet i industrien brukte litt tid på å tenke hvordan hun kunne lage seg et friere liv og gjorde blant annet noen leilighetsinvesteringer. Det åpner opp for frihet til å velge hva hun vil gjøre og frivillig arbeid.

— Jeg er ikke hundre prosent avhengig av å tjene penger hver eneste dag, forklarer hun og legger til at det ikke er for å ha frihet til å ligge på sofaen. 

— Det er en passiv frihet. Frihet for meg, det er når hjernen min og hjertet mitt og handlingene mine er i harmoni. Det er å kunne gjøre de tingene du virkelig bryr deg om og som virkelig skaper mening for deg.

Stamming drepte artistdrøm

Da Vigdis Jordal vokste opp på Voss, drømte hun om å bli skuespiller eller artist.  

— Men da jeg var liten, så hadde jeg det handicap at jeg stammet ganske mye, og det var egentlig ganske utfordrende for meg på skolen, vedgår hun.

Samtidig hadde hun fine opplevelser hver gang hun fikk være med faren på apoteket. 

— På apoteket var det så god lukt av eter og rigabalsam og honning og urter og sånn og de hvite fine frakkene deres. Jeg syntes at det så så utrolig spennende ut. Det var liksom grunnen til at det ble det jeg valgte, minnes hun.

— Det var luktesansen som avgjorde at jeg ble farmasøyt, ler hun.

Ferdig utdannet farmasøyt i 1983 jobbet hun på Svaneapoteket i Tønsberg, før hun fikk muligheten til en utveksling til et sykehusapotek i Tel Aviv. 

— Det var helt fantastisk. Jeg lærte så masse. Jeg fikk være med på en av de første prøverørsbehandlingene. Det var utrolig stort. Jeg hadde ikke hørt om det her hjemme. Israel hadde kommet langt.

Utdannet leger om migrene

Da hun kom tilbake, hadde hun lyst til å prøve noe nytt. Hun fikk først en jobb som legemiddelkonsulent i Weifa. Fra den tiden har hun spesielt to gode minner: Aasta Weider kom hver ettermiddag og serverte nypete til de ansatte, og hun var med på å lansere Ibux i Norge.

— Det er jo litt artig å ha vært med på.

Etter tre år dukket det opp en jobb i Glaxo Wellcome, som ble GSK (GlaxoSmithKline) mens hun var der. Der var hun med på å lansere Imigran. 

— Det er kanskje det kjekkeste jeg har gjort i legemiddelindustrien, sier hun. 

— Vi utdannet jo allmennpraktiserende doktorer i Norge om migrene. Migrene var veldig stemoderlig behandlet. Man tenkte at det var bare sånne svake damer som får sånn migrene. «Det er bare en unnskyldning for ikke å gå på jobb», ikke sant. Man visste lite om det, og det fantes ikke noe god behandling. 

I GSK fikk hun også ett år i USA hvor hun blant annet jobbet med kommunikasjon for Care Management-avdelingen. Hun trivdes godt og fikk tilbud om å bli, men familien bestemte seg for å flytte hjem igjen. 

Legemiddelindustrien ble for tungrodd

Noen år senere, etter 18 år i GSK, var det nok farmasi. 

— Etter hvert i legemiddelindustrien ble det mer og mer formaliteter og mer og mer tungrodde systemer. Jeg liker jo ikke alt som er så rubrikker, PowerPoint og lange møter. Det er ikke helt meg. Jeg liker helst å være med folk, jeg liker å selge og jeg liker å få ting til å skje. Men det var ikke så lett å reise ut og snakke med folk lenger. 

I løpet årene hadde Jordal også nesten blitt kvitt stammingen. Først lærte hun seg strategier for hva hun skulle gjøre når hun stammet. Hun kunne for eksempel si at hun ikke husket ordet, når hun egentlig ikke klarte å si det. 

— Det var mye sånne teite ting, sier hun som også prøvde taleteknikkurs, yoga, pusteøvelser og psykolog. 

— Alt mulig.

Etter hvert stammet hun sjeldnere og sjeldnere.

— Jeg lærte meg å puste og kjenne friheten i meg selv og tørre å være hele meg. Jeg bryr meg ikke om det. Jeg kan stamme ennå, men ikke sånn som jeg gjorde før.

Dermed våknet barndomsdrømmen til live igjen. 

— Da jeg hadde sluttet å stamme, tenkte jeg at jeg trenger ikke være redd for noe lenger, så da kan jeg bare gjøre det jeg tenker jeg har lyst til, smiler hun.

— Nå er jeg litt den skuespilleren og artisten som jeg hadde lyst til å bli, som jeg aldri ble.

Føler seg som farmasøyt

Vi spaserer rundt i Kragerø sentrum for å ta noen bilder, når Jordal plutselig kommer på at hun også har vært programleder for en podkast om genterapi. Da fikk hun virkelig kombinert sine to karrierer. 

— Podkast er interessant, det har Farmaceutene også diskutert å lage.

— Du og jeg kan lage en podkast: En litt sånn underholdende legemiddelpodkast. Vi utfyller hverandre. Jeg kan prate, så kan du gjøre research. Det er en veldig god idé, sier hun begeistret uten helt å få samme begeistrede respons fra journalisten som fortsetter intervjuet og fotograferingen. 

— Hvordan er det med farmasien nå, da? Føler du deg som farmasøyt?

— Ja. Jeg gjør det. Jeg er alltid stolt av å være farmasøyt, betoner hun og legger til at hun i hvert fall føler seg som en farmasøyt når hun rydder svigermors dosett og må forklare at tablettene som ligger der er det samme som Paralgin forte; det bare har et annet navn.  

 

Etter hvert i legemiddelindustrien ble det mer og mer formaliteter og mer og mer tungrodde systemer. Jeg liker jo ikke alt som er så rubrikker, PowerPoint og lange møter. Det er ikke helt meg.

 

Ikke minst blir hun farmasøyt når noen snakker stygt om legemiddelindustrien. 

— Da er jeg der fremme og forsvarer den. 

Hun er den første til å bekjenne en interesse for alternativ medisin og mener det ikke burde være så bastante grenser mellom skolemedisin og alternativ medisin. 

— En kan se ting litt mer holistisk. Alt henger sammen med alt. Men hvis du skal ta knekken på infeksjoner eller har kreft, da er det ikke noe alternativ. 

Hun mener det er viktig å ha det hun kaller den «gode tvilen», også når det gjelder legemiddelindustrien. 

— Men jeg liker ikke de som er så bombastisk, og det ryktet som legemiddelindustrien fremdeles dessverre har, det har blitt bedre, tror jeg, men det et sånt vedheng, og det er ikke helt sant.

Alt handler om relasjon med andre

Jordal påpeker at hun i alle deler av livet og den nye karrieren bruker mye av det andre hun lærte i farmasien: Nøyaktighet, innlevelse og kommunikasjon. 

— Jeg tenker at det er ikke så stor forskjell på det jeg gjør nå. Alt handler til syvende og sist om relasjoner mellom mennesker.

Vi fullfører fotoseansen, spaserer tilbake fra den lille bukta, med det sjarmerende navnet Blindtarmen, til kafeen for å ta avskjed. Men det er noe Jordal ikke er helt ferdig med. 

— Jeg tror vi skal lage en podkast, jeg. Jeg tror vi skal det. 

Vigdis & Momodou

Under et besøk i Gambia møtte Vigids Jordal syv år gamle Momodou som er født med hjertesykdommen Fallots tetrade.

— Da bare tenkte jeg: «Han gutten der, han skal jeg redde. Koste hva det koste vil.» 

I Norge begynte hun å ta kontakt med folk i nettverket sitt fra tiden i legemiddelindustrien, blant annet allierte hun seg med kirurgen Mons Lie.  

— Jeg hadde aldri fått til dette uten Mons og alle de gode hjelperne, erkjenner hun. 

De samlet inn penger, hun var blant annet på God morgen på TV 2 og fortalte om Momodou. En mulighet var å gjøre operasjonen på et sykehus i Arkhangelsk i Russland, fordi Ullevål sykehus, Rikshospitalet hadde et samarbeid med dem, men planen stoppet med visumproblemer for gutten. 

Det endte med at hjertekirurg Harald Lindberg og et team på Rikshospitalet gjorde jobben frivillig en lørdag på Rikshospitalet for å ikke ta noens plass i køen. 

— Alle englene på Rikshospitalet stilte opp frivillig. Det var utrolig å se den velviljen, entusiasmen og godheten til de på det hjerteteamet.

Foreldrene til Momodou fikk ikke visum, så Jordal måtte ta ansvaret for ham. Hun bodde på sykehuset med ham og hadde ham hjemme hos familien i en måned før hun fulgte ham hjem.

— Det var fantastisk å levere den friske gutten tilbake i Gambia, og han er 18 år nå og lever i beste velgående, sier hun som var der og besøkte ham tidlig i 2022. 

— At jeg har vært med på å redde et liv, er kanskje det jeg er mest stolt av i livet mitt, sier hun som forteller at flere tvilte på at hun ville få det til og mente hun burde gjøre noe som kunne gagne flere.   

— Men det er så konkret når du hjelper en enkelt unge. Folk stopper meg fremdeles på gata og spør hvordan det gikk med Momodou.

 

Nå er jeg litt den skuespilleren og artisten som jeg hadde lyst til å bli, som jeg aldri ble.