I Ukraina har de et eget universitet for farmasi. Det ligger i Kharkiv, og her var Larysa Lenchyk professor og leder av avdelingen for kvalitetssikring av legemidler. Hun har tidligere vært visedekan ved fakultetet sitt og organisert undervisning både på ukrainsk og engelsk, for internasjonale studenter.

— Da krigen kom, kunne vi ikke dra på jobb på universitetet lenger. Kharkiv ligger bare 40 km fra den russiske grensen, så vi lå utsatt til da angrepet kom 24. februar i fjor, forteller hun i et intervju på FAIs nettsider.
 

Ble tatt godt imot på Farmasøytisk institutt

Hun flyktet til Norge i midten av mars sammen med den eldste av sine to sønner, som har en alvorlig kardiovaskulær sykdom. 

— Å bli kunne bety døden. Legen foreslo å dra til et land med et godt helsevesen, som Norge.

På denne tiden fikk Lenchyk telefon fra Geir Bjørklund, leder av organisasjonen Council for Nutritional and Environmental Medicine (CONEM), som hun tidligere hadde publisert en vitenskaplig artikkel sammen med. Han anbefalte henne å komme til Norge.

Larysa Lenchyk dro med sønnen og sin 83 år gamle mor; først til Bergen og etter hvert til Oslo. Professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Yngve Stenstrøm, satte henne i kontakt med professor Helle Wangensteen på Farmasøytisk institutt ved Universitetet i Oslo.

— Jeg ble tatt veldig godt imot. Helle tok meg i hånden og ønsket meg velkommen, og siden januar har jeg vært gjesteforsker på laben hennes.

Den andre sønnen til Lenchyk, Taras Upyr, ble i Ukraina en stund. I likhet med moren arbeidet han på Det ukrainske universitetet for farmasi, men på avdelingen for farmakognosi. Etter hvert ble også han tvunget til å flykte fra det krigsherjede hjemlandet, med Norge som destinasjon. Via Bergen og Kinsarvik kom Upyr til slutt til Oslo, og siden august har han vært på FAI.
 

Ønsker å være til nytte

Fremtiden er imidlertid usikker for både mor og sønn. Upyr har avtale frem til juni, mens Lenchyks avtale er ferdig i desember.

— Jeg mistet jobben da jeg forlot Ukraina. Det har vært store nedskjæringer i arbeidsstokken ved universitetet i Kharkiv, forteller Lenchyk og legger til:

— Jeg ønsker å fortsette med farmasi, for å lære mer om faget, om bruk av det avanserte utstyret her, og å snakke fag på norsk. Jeg håper å finne en stilling der kompetansen min kommer til nytte for noen.

Upyr ønsker også å være til nytte, men han er mer åpen for alternativer.

– Hva som vil skje i Ukraina er helt uvisst. Kanskje blir det ikke noen løsning på mange år. Jeg ønsker å jobbe. Dersom det ikke åpner seg noe innen farmasien, må jeg prøve å finne meg noe i andre yrker, reflekterer han.