For noen år siden var farmasøyt Line Storesund Rondan og mannen dypt inne i hennes nye favoritthobby, hagearbeid — et skikkelig alderdomstegn, ler hun – når det plutselig står en mann i hagen. På engelsk med tydelig fransk aksent spør han om det er der Line Storesund fra filmen Is-slottet bor.

— Det viste seg at han var veldig fan. Han var bare søt og hyggelig, men det er jo litt spesielt, smiler hun.

Franskmannen hadde tatt turen ene og alene for å treffe henne og hennes motspiller i filmen hun spilte i da hun var 12 år gammel, Is-slottet, basert på boken av Tarjei Vesaas. Etter å ha pratet med henne, vist henne sine egne tegninger fra filmen og fått en original filmplakat, dro han fornøyd videre.

— Det var jo bare gøy, men jeg er glad det ikke skjer for ofte. Det kan jo tippe over til at det ikke blir ålreit, sier hun og legger til at hun også ble kontaktet av en engelsk filmfantast som ønsket å lage en fanklubb for henne. Hun takket høflig nei til tilbudet.

Line Storesund Rondan

Alder: 47 år  

Sivilstand: Gift med Morten, to barn (Jonas 19 år og Jakob 17 år).

Utdanning: Cand.pharm. fra ­Universitetet i Oslo i 1998.

Stilling: Head of Government Affairs & Communications, GSK.

Fremtidens legemiddel: Nye vaksiner og probiotika – bakterier og virus kan være årsak til langt flere sykdommer enn det vi tror, og her pågår det mye forskning. I tillegg vil vi i større grad se persontilpasset medisin, inkludert terapeutiske vaksiner.

Faglig forbilde: Jeg vil fremheve de gode lederne jeg har hatt i henholdsvis Zeneca og GSK. De har vært faglig dyktige, pragmatiske, inspirerende og har hatt en egen evne til å se enkeltmenneskene i
organisasjonen; Håvard Selby Ebbestad (Zeneca) og Åge Nærdal (GSK).

Derfor ble jeg farmasøyt: Jeg likte realfag, og ble tipset av min far. Han var ansatt som førsteamanuensis ved ­Farmasøytisk institutt og underviste ­studentene i organisk og analytisk kjemi.

GIKK GLIPP AV BANDERAS. Storesund Rondan understreker at hun ellers har opplevd lite oppmerksomhet om sin rundt fem år lange film- og tv-karriere som tenåring, til tross for at hun spilte i det som kan kalles hennes generasjons Skam, Borgen skole, i en tid da det ikke fantes særlig andre alternativ for ungdom enn NRK.

— Jeg ble kjent igjen på gata, og det var noen som ville ha autograf, og den gang fikk jeg – brev, ikke sant – fra noen som ville ha autograf og bilde. Men ikke noe mer enn det. Det var stort sett positiv oppmerksomhet. Det ble aldri plagsomt. Jeg tror det hadde vært veldig annerledes i dag, sier hun og konkluderer med at hun er fornøyd med at hun valgte en annen karrierevei og ble farmasøyt.

Men det kunne endt annerledes. Hennes siste tilbud fikk hun litt etter at hun startet på farmasistudiet i 1993. En utenlandsk ­produksjon trengte norske skuespillere, men da hadde hun bestemt seg for farmasi og avslo.

— Det viste seg at det var en film hvor jeg skulle spille mot Antonio Banderas, men det visste jeg ikke da jeg sa nei, ler hun.

— Det er det mange som har gjort litt narr av.

Filmen var Den 13. kriger, og det ble Maria Bonnevie som fikk rollen. Storesund Rondan har sikkert tenkt noen ganger på hvordan det hadde blitt, hvis hun hadde prøvd seg, men angrer ikke. Om ikke annet kan hun trøste seg med at filmen stort sett regnes som en fiasko.

FINNER RO PÅ HJEMMEKONTOR. NFT har blitt tatt varmt imot av Storesund Rondan og ikke minst labradoren Lissie som flere ganger under intervjuet prøver å få oppmerksomhet. Vi sitter på hver vår side av det store rustikke kjøkkenbordet som er et av flere spor i huset etter farens antikvitets­iver. Hun serverer kaffe og sjokolade og unnskylder seg for at sønnen har plukket ut de beste Twist-bitene. Bordet er en favoritt når hun har hjemmekontor. Hun savner kolleger, men har merket at hun ­trives godt i roen alene hjemme. I andre etasje har hun et kontor, men det er koseligere på kjøkkenet.

Det er nesten ikke dialog. Jeg tror jeg talte opp en gang; det er ikke mange replikker jeg har, og jeg har hovedrolle i filmen.

LÆRTE HVORDAN SE OG HØR JOBBER. Storesund Rondan hadde aldri noen stor drøm om å bli skuespiller før moren kom over en annonse i Aftenposten hvor de søkte etter en jente i 11–12-årsalderen til hoved­rollen i Is-slottet.

— De beskrev hvordan den personen skulle se ut, og så synes min mor at det kunne vært meg, så hun foreslo at vi kanskje skulle sende inn.

Etter en lang prosess med auditions og prøve­spillinger ble hun valgt.

Det var en spesiell opplevelse for den unge jenta, og hun husker godt førpremieren i Vinje, hvor Haldis Moren Vesaas var til stede. Filmen, som er en film folk enten elsker eller ikke skjønner, fikk mye omtale, og hun ble intervjuet av de fleste avisene og lærte litt om hvordan Se og Hør opererer. I det store og hele sitter hun igjen med gode minner.

— Det ble en stor greie som det var gøy å ha vært med på.

Is-slottet fikk også internasjonal anerkjennelse og står igjen som en viktig film i norsk filmhistorie, men hva synes hun selv om filmen?

— Det er en veldig spesiell film, smiler hun.

— Det er nesten ikke dialog. Jeg tror jeg talte opp en gang; det er ikke mange replikker jeg har, og jeg har hovedrolle i filmen.

Hun ser at den har kunstneriske kvaliteter, men ­tilstår at den kanskje blir litt sær for hennes smak.

— Jeg merker at filmer fra en del år tilbake går ­veldig sakte, og Is-slottet er spesielt saktegående, sier hun og føyer til at musikken i filmen også har fått mye positiv omtale.

Line Storesund Rondan

1980-TALLETS SKAM. Etter Is-slottet fikk Storesund Rondan fort tilbud om en ny rolle i noe som flere, ikke minst alle født på slutten av 1970- og starten av 1980-tallet, husker bedre enn kunstfilmen hun startet med. I to sesonger spilte hun Torunn, en av de seks hovedrollene i Borgen skole. Det var en annerledes opplevelse å filme en ungdomsserie sammen med en gjeng jevnaldrende enn kunstfilm.

— Da fikk jeg det samholdet med alle som var med der. Vi hadde mye moro, minnes hun.

Hun spilte også en større rolle i den svenske ­filmen Gränslots som handlet om grensetrafikken under ­krigen. Der spilte hun hovedpersonens norske kusine. Men da var det slutt på filmkarrieren.

— Jeg fikk noen henvendelser, men jeg sa nei. Jeg fant ut at hvis jeg skulle være skuespiller i Norge, kunne det ikke bare vært film, og teater er ikke for meg. Jeg kunne aldri stått på en teaterscene.

FANT FARMASIEN OG LANGE VENNSKAP. Dermed ble det farmasistudier. Hun likte realfag og hadde et lite øye på medisinstudiet, men faren hennes var førsteamanuensis i organisk kjemi og underviste på Farmasøytisk institutt.

— Så det var han som tipset meg om at det var et studium som kanskje kunne passe, sier hun og legger til med et smil at hun tror faren hennes også tenkte at farmasi passet henne som er så distré, litt bedre enn medisin.

På studiet fant hun seg til rette, spesielt sosialt.

— Jeg er glad jeg kom inn i det miljøet på den måten som jeg gjorde og ble kjent med mange fine folk som jeg har kontakt med i dag, sier hun og forklarer at de er en gjeng på rundt ti damer, flere av dem prominente i farmasibransjen, som fremdeles treffes jevnlig.

Les også: Yngvild Kristine Bergsholm Rochette: Farmasøyten som ikke kan sitte stille

I 1998 uteksaminerte hun seg uten noen klare ­planer for karrieren. Hun hadde mulighet til en ­stipendiatstilling på Rikshospitalet, men Zeneca Norge, da med Håvard Selby Ebbestad som leder, var aktiv på rekrutteringen blant farmasistudenter, og hun lot seg lokke dit.

— Jeg er egentlig veldig fagnerd og elsker å gå i dybden, så forskningsbiten kunne sikkert passet meg veldig godt, men så valgte jeg noe annet den ­gangen, og fra å være mer spesialisert, så har jeg vel egentlig i løpet av karrieren blitt mer generalist enn spesialist, sier hun og forklarer at hun startet med en jobb som passet hennes indre fagnerd, medical information officer.

— Jeg synes det var drømmestillingen som ­nyutdannet farmasøyt med konkrete faglige ­problemstillinger jeg skulle løse. Det handlet om å håndtere medisinske henvendelser fra helsepersonell som kom inn til firmaet og gjøre søk i ulike databaser, sier hun og tenker tilbake på at det å søke i PubMed og andre databaser var noe helt annet i 1998 enn det er i dag.

Line Storesund Rondan

DISTRÉ FØRSTEGANGSSJÅFØR. I den nye jobben fikk hun tilbud om firmabil. For henne som er oppvokst noen minutter fra der hun nå bor på Slemdal, og ellers bodde i Oslo sentrum, hadde det aldri vært behov for bil, og hun hadde ikke førerkort.

— Så da satte jeg i gang, og jeg kjørte opp et par dager før første dag på jobb 1. desember 1998.

Første dag i Zeneca, som da lå i Asker, lånte hun bilen til kjæresten, nå mannen – hun ville kjøre siden hun hadde ferskt førerkort – og kjørte alene for første gang.

— Da kom den distré meg inn. Jeg klarte å kjøre av på feil avkjøring, og havnet på merkelig vis i motsatt kjøreretning i kø mot Oslo, ler hun.

— Da jeg kom frem, var jeg veldig sent ute, så jeg måtte jo bare parkere og skyndte meg, så jeg fikk jo parkeringsbot også for sikkerhet skyld. Det var første dag på jobb i Zeneca.

All uflaks ble dog brukt opp før jobbstart, og jobben ble en opptur.

— Zeneca var fantastisk. Mange fine folk. Fin start på arbeidskarrieren, og ikke minst med Håvard (Selby Ebbestad) som sjef. Det var litt sånn storfamilie; veldig sammensveiset, stråler hun.

Kort tid etter hun startet, fusjonerte Zeneca med Astra og situasjonen endret seg, men det var ­fremdeles et flott sted å jobbe, og hun var der i forskjellige roller, blant annet faglig rådgiver i medisinsk avdeling og produktspesialist i salg, i nesten ti år.

Pinsestevnet: Det tradisjonelle stevnet har i mange år vært en begivenhet for studentene. I april 1996 ble det arrangert i København. I forgrunnen av bildet: Kirsti Nyhus (nå daglig leder i AbbVie) og Line. Foto: Privat

FIKK TILBUD FRA GSK. I 2008 ble Storesund ­Rondan spurt om hun ville være med på å bygge opp den medisinske informasjonstjenesten for å håndtere ­henvendelser i GlaxoSmithKline (GSK).

— Jeg syntes det hørtes veldig spennende ut. Og så var det noe med at jeg hadde vært nesten ti år et sted. Så det var en mulighet, medgir hun.

En bonus var at GSK lå nær både huset og skolen til sønnen som var fersk skoleelev.

— Så da fikk jeg en veldig fin morgenrutine med å følge ham på skolen, og så gikk jeg på jobb. Det er en hverdagsluksus å kunne gå eller sykle til jobb.

I tillegg til å etablere informasjonstjenesten var hun faglig rådgiver. Siden 2008 har hun hatt ulike oppgaver og vært medisinsk rådgiver på flere områder, fra ­nevrologi til lungesykdommer.

I 2015 tok hun over lederstillingen i avdeling for samfunnskontakt og helseøkonomi.

— Og det er noe helt annet. Det handler om bransjens rammevilkår, pris og finansiering av våre legemidler og kontakt med media. Vaksiner og ­vaksineanbud var også en del av det. Det var en større lederstilling med ansvar for team og et nytt område, så det var en bratt læringskurve.

Hun forklarer at stillingen har hovedfokus på å sikre tilgang til legemidler og vaksiner og med det all kontakt med myndighetene og andre interessenter. Hun tar seg i det og erkjenner at det ikke er så lett å forstå hva alt det innebærer.

— Hva er det egentlig jeg gjør, spør hun smilende.

— Det handler mye om langtidsplanlegging; gi ­innspill til prosesser og rammevilkår for bransjen, levere nødvendig dokumentasjon og helseøkonomiske ­analyser til myndighetene, gi innspill til anbudskriterier og prisforhandlinger, og det er mye kontakt eksternt, om det er Sykehusinnkjøp eller Legemiddelverket, ­Helsedirektoratet, Helse- og omsorgsdepartementet, pasientorganisasjoner eller eksperter innenfor fagområdet.

I tillegg har hun hatt ansvar for selskapets kontakt med media.

STRAMMERE REGLER FOR INDUSTRIEN. Legemiddelfirmaenes behov for å jobbe med finansiering og rammevilkår har økt betydelig i perioden Storesund Rondan har jobbet i bransjen.

— Før var fokuset å ha store salgsavdelinger, til nå å ha større market access-avdelinger. Legens frihet til fritt å velge medisin til sine pasienter har blitt mer og mer redusert gjennom anbud og liknende ­mekanismer. Det vil i større grad være predefinert hvilke lege­midler som skal brukes når, og da vil ikke en tradisjonell salgsjobb lenger være relevant.

— Vi har hørt historier om leger som ble invitert til Bahamas, men slik skjønner vi det ikke er lenger. Har det blitt for strengt?

— Det kom tydelig innstramninger, og det har skjedd masse de siste 20 årene. Det er fornuftig og bra at det er ryddet opp. Forskrivning skal skje på bakgrunn av faglig medisinsk vurdering og ikke fordi du har vært med på en tur med legemiddelprodusenten, som fort kan være oppfatningen, sier hun og reflekterer ­samtidig over hvordan holdninger endrer seg.

— I dag ville man tenkt: «Er det mulig?» Men den gangen var det sånn det var, sier hun og sammenlikner det med å røyke i bil som var helt vanlig under hennes oppvekst og unge år.

— I dag ville det vært helt utenkelig. Det er noe med hele perspektivet. Men når det er sagt, så er bra at det har vært en opprydning.

BØR KUNNE GI NOE INFORMASJON TIL ­PASIENT. På den annen side mener hun reglene rundt ­produsentenes mulighet til å gi informasjon til pasienten – etter at pasienten av fått forskrevet legemidlet – er i overkant strenge.

— Pakningsvedlegget kan være litt utfordrende pedagogisk, så bedre legemiddelinformasjon er noe som kan sikre større grad av riktig legemiddelbruk. Det er jo det vi alle jobber for, sier hun og presiserer ­samtidig at informasjon om legemidler til pasient ­primært skal komme fra myndigheter, lege og farmasøyt, og ikke fra en kommersiell aktør.

Selv har hun jobbet mye med vaksiner, og hun mener det er et område det burde være lettere for produsentene å henvende seg til offentligheten.

— Det er kanskje litt for strengt: Hvis en vaksine er anbefalt av myndighetene, og vi skulle informert om at den er anbefalt, så er det verste som kan skje at flere følger anbefalingen, sier hun.

Muligheten for mer informasjon direkte fra ­produsent til pasient etter forskrivning blir nå vurdert av ­myndighetene, og det kan bli noen endringer i regelverket.

Når det gjelder vaksiner, mener hun også at det ville vært en fordel med et voksenvaksinasjonsprogram, noe som flere aktører jobber for.

— Vi har et veldig fint barnevaksinasjonsprogram, men vi trenger beskyttelse mot infeksjoner hele livet – da bør det være et program også for voksne for å sørge for at de vaksinene som er anbefalt for voksne faktisk blir tatt.

HAGENERD. For å unngå at beina dovner helt bort, går vi ut i hagen for å ta bilder. Storesund Rondan har blitt mer og mer glad i å stelle i og bruke hagen og kaller seg hagenerd om sommeren.

Line Storesund Rondan— Jeg elsker hagen. Du skulle sett den om sommeren, sier hun og forteller om at hun på sommerlige hjemmekontormorgener ofte har sittet og nytt solen, kaffe og stillheten på trappen utenfor kjøkkenet.

Utenom hagen trives hun godt med en skitur på Hedmarksvidda eller en båttur ved Telemarkskysten, men i mange år har det gått mye i familie og jobb. Med to snart voksne sønner har hun funnet tilbake til andre aktiviteter som venner og ­kulturopplevelser. Og innimellom blir det også noen helt nye.

— Jeg fikk turskøyter av min mann til bursdagen min, så det har jeg prøvd meg på et par ganger. ­Fremdeles litt skeptisk, litt redd for isen, men det er utrolig flott.

Line Storesund Rondan

Som selverklært fagnerd har Storesund Rondan tatt seg tid til å sitte i Norsk Farmaceutisk Tidsskrifts redaksjonsutvalg på 12. året. Redaksjonsutvalget består av farmasøyter fra forskjellige deler av bransjen som møtes jevnlig og gir redaksjonen råd og innspill. Der føler hun at hun holder seg oppdatert og kan bidra inn i farmasimiljøet.

— Det jeg synes har vært fint med redaksjons­utvalget, er at jeg får et innblikk i farmasiens verden fra flere vinkler. Det synes jeg har vært veldig ålreit. Man blir jo fort litt inn i sin egen boble, smiler hun.

JOBBET FOR Å FÅ KORONAMEDISIN TIL NORGE. GSK har som mange andre legemiddel­produsenter jobbet med koronalegemidler, og i november 2020 fikk Storesund Rondan ansvar for å legge til rette for at de nordiske landene kunne ta i bruk deres legemiddel, sotrovimab, som er en injeksjon med antistoffer mot viruset.

— Da jeg fikk jobben i november, visste vi jo ikke om det kom til å bli noe legemiddel. Det var tidlig, og det var forskning som pågikk. Hele hovedformålet var å sørge for at myndighetene i de ulike landene visste at det var noe på gang og gjorde nødvendige for­beredelser, forklarer hun.

Danmark gikk for eksempel til innkjøp av lege­midlet i juli, før de visste om det ble godkjent. De hadde eksperter i landet som hadde erfaring med legemidlet fra kliniske studier, og de hadde en faggruppe som jobbet spesifikt med covid-19-behandling.

I Norge fikk hun inntrykk av at det ble satset mer ensidig på vaksine.

— Vaksine er det viktigste, men man må kunne ha to tanker i hodet samtidig, påpeker hun.

— Når du har behandlinger som kan hjelpe sårbare pasienter og avlaste sykehusene, så synes jeg det er overraskende at det ikke ses på mer helhetlig.

GODT Å FÅ BIDRA. Resultatet ble at alle landene i Norden utenom Finland har tilgang på legemidlet, og Storesund Rondan er nå tilbake som leder for ­myndighetskontakt og kommunikasjon.

Hun er glad for at hun fikk muligheten til et så ­meningsfullt oppdrag.

— Man føler virkelig at man bidrar inn i pandemien og hjelper aktuelle pasienter. Nå i november så jobbet jeg masse for å få til leveranser til Norge i desember, og vi fikk det til! Da vet jeg at min innsats betyr noe, det betyr noe for de pasientene som faktisk har fått tilgang til den medisinen. Da gir det mening, sier hun som samtidig følte på et ansvar.

— Vi hadde én uke på oss til å skrive en kontrakt og få alt klart for å nå siste leveranse til Norge, og det er klart, da føler man på et kjempeansvar, men det er fantastisk når du får det til.

Line Storesund Rondan Familiekjær: Hele familien tar gjerne en tur på fjellet. Foto: Privat

(Publisert i NFT nr. 3/2022 side 44-49)