Eldres meninger om pakningsvedlegg for reseptfrie, smertestillende midler

Thuy Hang Thi Nguyen
Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo (UiO)

BAKGRUNN
Personer over 65 år utgjør ca.15 prosent av den norske befolkning, men bruker halv­parten av legemidlene. Smertestillende ­midler brukes mye, og en regner at over halvparten av hjemmeboende eldre og ­opptil 80 prosent av eldre i institusjon lider av kroniske smerter (1,2).

Ordningen med salg av enkelte reseptfrie legemidler utenom apotek (LUA), inkludert en del smertestillende, ble innført 1. november 2003. Hovedmålsettingen var å øke ­tilgjengeligheten av legemidler og å bedre muligheten for egenomsorg. Dette bør medføre at det fins informative pakningsvedlegg. Krav om vedlegg ble innført i norsk lege­middellovgivning med EØS-avtalen, og siden 1999 har alle legemidler vært utstyrt med slike. Målet er å gi legemiddelbrukerne ­nødvendig informasjon for å bruke legemidlene riktig. Det er som kjent utstrakt ­feilbruk. I 2006 ble det for eksempel ­inn­rap­­­p­ortert 136 dødsfall til Bivirknings­nemnda/­Statens legemiddelverk som mistenkes å ha sammenheng med legemiddelbruk (3).

HENSIKT
Hensikten med den aktuelle studien var å undersøke i hvilken grad eldre mennesker benytter seg av pakningsvedleggene når det gjelder reseptfrie, smertestillende midler. I hvilken grad leser de dem? Forstår de dem? Hvordan føler de at de er til nytte for dem? Det var også ønskelig å finne ut om deltakerne hadde synspunkter på redigering av vedleggene for å oppnå sikrere legemiddelbruk.

MATERIALE OG METODE
Materialet besto av 19 kvinner og tre menn (75–90 år) fra tre eldresentre i Oslo ­sentrum/vest. Det deltok henholdsvis seks, sju og ni personer fra de respektive sentrene.

Fokusgruppeintervjuer (inkludert pilot­studie) – holdt på eldresentrene på dagtid – ble brukt som metode. Opprinnelig ble sju sentre kontaktet per brev og telefon. Tre sa ja til å delta. De resterende hadde for mange aktiviteter gående til at de kunne være med.

Det ble avholdt møter med de tre senter­lederne i forkant av informantrekrutteringen. Informantene fikk invitasjonsbrev ut­levert før de eventuelt aksepterte deltakelse.

Forskjellige typer pakningsvedlegg for de aktuelle medikamentene ble utdelt til bruk under intervjuene. Informantene ga skriftlig informert sam­tykke.
Prosjektet ble godkjent av Norsk ­sam­funnsvitenskapelig datatjeneste.

RESULTATER OG DISKUSJON
Alle var enige om at skriftstørrelsen på ­pakningsvedleggene generelt er for liten, og at dette er en viktig grunn til at mange ikke leser dem. Noen brukte imidlertid lupe for å få lest vedleggene. Det var ellers enighet om at det står for mye og detaljert informasjon, noe som også bestemmer i hvilken grad de blir lest.

De aller fleste deltakerne uttrykte at det første de ville se etter i et pakningsvedlegg, var indikasjon for preparatet samt hvilke bivirkninger som var beskrevet.

En deltaker uttalte: «Jeg synes at det bør stå hva Paracet ­brukes for og hvordan man tar det, og far­lige bivirkninger...»

Enkelte deltakere mente at noe av informasjonen kunne virke skremmende på dem. En sa: «Jeg synes at det er ekkelt mange ganger, og dermed tar jeg ingenting, for å si det pent. Jeg skal være veldig syk hvis jeg tar noe.»

Det var også enighet om at forsiktighets­regler burde komme først: «... jeg tenker på alle de som bruker mye medisiner som ikke skal blandes...»

En del sa at det var mange vanskelige ord som begrenset nytten de fikk av pakningsvedlegget, og det var mange som mente at forenklinger og presiseringer generelt ville gi dem mer lyst til å lese det. «... det er jo en del medisinske uttrykk som ikke alle kan forstå.»

Da de tre typene pakningsvedlegg som finnes for reseptfrie, smertestillende legemidler ble sammenliknet, hadde deltakerne ulike meninger om hva som kunne medføre problemer for dem. Det viste seg imidlertid at de fleste foretrakk et pakningsvedlegg som var lagt ved som et ark i pakningen fremfor slike som er sammenrullet utenpå boksen eller som består av skrift på innsiden av emballasjen.

KONKLUSJON
Deltakerne i studien leste pakningsvedlegg i varierende grad. Skriftstørrelse og informasjonslengde var avgjørende for dem. Mange var opptatt av å få informasjon om effekt, bivirkninger og forholdsregler, altså viktige faktorer for egenomsorg. Medisinske fag­uttrykk ble sett på som en begrensende faktor til å gjøre seg nytte av vedlegget, og forenklinger var ønsket. Et ark som kunne tas ut og leses ble sett på som beste type ­pakningsvedlegg.

Referanser

1. Kongsgaard UE, Wyller TB, Breivik H. Eldre trenger bedre smertebehandling. Tidsskrift for Den norske legeforening. 2008;5 (128):590-1.
2. Lunde LH, Nordhus IH, Pallesen S, Bell RF. Den eldre pasienten med kroniske smerter. Tidsskrift for Den norske legeforening. 2008;16 (128):1841-2.
3. Harg P, Lislevand H, Madsen S. Bivirkningsrapport 2006 Oslo: Statens legemiddelverk. Seksjon for legemiddelovervåking; 2006.

(Publisert i NFT, nr. 2/2009 side 34.)