Evaluering og utvikling av legemiddelkompetansen hos autoriserte sykepleiere

Last ned hele artikkelen i PDF-format med tabell og figurer.

Bakgrunn og hensikt

Sykepleiere spiller en helt sentral rolle i legemiddelhåndteringen på sykehus og i kommunehelsetjenesten. Det har vært mye fokus på de fem R-ene: Riktig legemiddel til riktig pasient i riktig dose, som riktig ­administrasjonsform og til riktig tid. Men en trygg legemiddelbruk krever mer enn å følge prosedyrene i legemiddelhånd­teringsprosessen. For å kunne gjøre ­vurderinger av den enkelte pasienten, de spesifikke legemidlene og den aktuelle ­situasjonen forutsettes det blant annet at sykepleiere har høy fagkunnskap i ­farmakologi og at de kan foreta ­utregninger av legemiddeldoser ut fra leges ordinering. Det er kjent at mange sykepleier­studenter strever med å bestå en feilfri test i ­legemiddelregning, et krav for å kunne bli sykepleier. 

Viktigheten av å øke kunnskapen om feltet understrekes av at rundt 20 % av hendelsene som rapporteres til Meldeordningen for uønskede hendelser i spesialisthelsetjenesten involverer legemidler. Over 80 % av legemiddelhendelsene er knyttet til istandgjøring, tilberedning og ­utdeling til pasient, og kan være mulig å forebygge.    

De overordnede målene for doktorgrads­arbeidet var å kartlegge kunnskapsnivået om legemidler hos sykepleiere, vurdere effekten av ulike undervisningsformer på forbedring av kunnskap i legemiddelregning og studere ­kompetanseutviklingen om legemidler og håndt­eringen av dem fra student til sykepleier og videre i karrieren.
 

Metode

Forskningsarbeidet består av to studier, som er publisert som tre vitenskapelige artikler: en ­tverrsnittsundersøkelse om legemiddel­kompetanse hos sykepleiere (1), sammenlikning med tredje års bachelorstudenter i sykepleie (2) og en randomisert intervensjonsstudie med sykepleiere om effekten av klasseromsundervisning og e-læring på kompetansen i legemiddel­regning (3). 

Begge studiene ble gjennomført med ­kvantitativ metode, og bruk av spørreskjema med flervalgsspørsmål og strukturert datainnsamling. Alle deltakerne gjennomgikk en ­kunnskapstest i farmakologi, legemiddelhåndtering og ­legemiddelregning med 14 spørsmål innen hvert emne, totalt 42 spørsmål. De ble spurt om hvor sikre de var på hvert svar på en skala fra 0–3 (meget usikker – meget sikker), der usikker (0–1) betydde at de ville ha konferert med andre eller brukt et oppslagsverk. Det ble utviklet et estimat for risiko for feil i praksis, basert på kombinasjon av rett/galt svar og sikkerhet. Risikoen ble vurdert som lav når deltakeren var sikker på et riktig svar, som moderat når deltakeren var usikker, uavhengig av om svaret var galt eller riktig, og høy når deltakeren var sikker på at et galt svar var riktig. 

Etter gjennomføringen av kunnskaps­testen ble sykepleiergruppen randomisert til enten ­klasseromsundervisning eller ­e-læring i lege­middelregning og testet på nytt i legemidde­lregning. Målet var å undersøke læringsutbyttet etter de to kursene, sikkerhet på svarene og ­risikoen for feil i daglig praksis. 

I analysene er det brukt deskriptiv ­statistikk, ulike parametriske og ikke-­parametriske tester for sammenlikninger av grupper og multi­variabel lineær regressjon for å undersøke mulige ­prediktorer for resultatvariablene.  
 

Resultater

I alt 203 sykepleiere fra sykehus og kommune­helsetjeneste med gjennomsnittlig 12 års ­erfaring og 243 bachelorstudenter i siste semester av sykepleierutdanningen har deltatt i prosjektet. I studien med kurs i legemiddelregning deltok 183 sykepleiere. Datainn­samlingen ble foretatt i perioden 2007–2009.

Hovedfunnene for kunnskapstesten for ­sykepleierne er presentert i figur 1. Hvis dette hadde vært en eksamen med krav til 60 % rett for å bestå, tilsvarende det som brukes i ­utdanningene, ville 89 % av sykepleierne ha bestått i farmakologi, 25 % ville ha bestått i legemiddelhåndtering, mens 12 % ville ha bestått en feilfri test i legemiddelregning. I farmakologi og legemiddelregning var det en positiv ­s­­ammenheng mellom kunnskap og sikkerhet, mens det ikke ble vist noen slik sammenheng for legemiddelhåndtering. 

Høy risiko for feil i klinisk praksis (sikker på at galt svar var riktig) var større innenfor ­legemiddelhåndtering (26 %) enn for del­områdene farmakologi (11 %) og lege­middelregning (7 %). 

Hovedfunnene i sammenlikningen ­mellom ­siste års bachelorstudenter i sykepleie og erfarne sykepleiere var at sykepleierne hadde signifikant høyere kunnskap og lavere risiko for feil, men at kunnskapsprofilen mellom de ulike områdene var den samme. Dette er vist i tabell 1.

Legemiddelkunnskapen økte signifikant det første året som sykepleier, men ut over det ble det ikke påvist noen endring av kunnskap med økende erfaring.  

Hovedfunnene for kurs i legemiddel­regning er presentert i figur 2. Lærings­utbyttet etter ­to­dagerskurs i legemiddelregning var lite, ­uavhengig av undervisningsform. Deltakere med svake forkunnskaper (mindre enn 9 ­riktige svar før kurs) hadde bedre utbytte av klasseroms­undervisning (økt skår 3.6, SD 1.8) enn av ­e-læring (økt skår 0.7, SD 1.3), p < 0.001, mens tidsbruk og nytteverdi for aktuell arbeidssituasjon var i favør av e-læring.  
 

Diskusjon

Funnene i avhandlingen tyder på at sykepleiere ikke har tilstrekkelig kunnskap på legemiddel­området til å sikre en trygg legemiddelbruk i ­helsetjenesten, noe som er i tråd med ­internasjonal forskning. Det var spesielt ­overraskende at ­basiskunnskaper i lege­middelhåndtering var så svake, med en betydelig risiko for feil. Det er også verdt å merke seg at et todagers­kurs i ­legemiddelregning ikke ser ut til å være ­tilstrekkelig, og at e-læring ikke er løsningen for de som har størst behov for opplæring.

Det er også grunn til å tro at de svakeste ikke melder seg på studier som denne, slik at det kan være en seleksjonsbias i materialet.   
 

Konklusjon og betydning

For å sikre en trygg legemiddelhåndtering og redusere risiko for feil, indikerer resultatene av denne avhandlingen at det er  behov for å legge større vekt på praktisk legemiddel­kompetanse i grunnutdanningen av sykepleiere, særlig innen legemiddel­håndtering. Også ut over det første året i jobb som sykepleier bør institusjonen ­tilrettelegge for at fagkunnskapen og ­kontrollrutinene vedlikeholdes og videre­utvikles for å gi trygg ­legemiddelhåndtering. En viktig ­farmasøytoppgave kan være å styrke legemiddelkompetansen hos sykepleiere som har ansvaret for studenter i praksisperioder.  

Regelmessig trening i legemiddelregning og inn­føring av sertifiseringsordninger kan være virkemidler som bør vurderes for å skape større trygghet, særlig i avdelinger med kompleks legemiddelbehandling. 
 

Referanser

1. Simonsen BO, Johansson I, Daehlin GK et al. Medication knowledge, certainty, and risk of errors in health care: a cross-sectional study. BMC Health Serv Res 2011, 11:175. Doi: 10.1186/1472-6963-11-175.
2. Simonsen BO, Daehlin GK, Johansson I et al. Improvement of drug dose calculations by classroom teaching or e-learning: a randomized controlled trial in ­nurses. BMJ Open 2014; 4:e006025. Doi:10.1136/bmjopen-2014- 006025.
3. Simonsen BO, Daehlin GK, Johansson I et al. Differences in medication knowledge and risk of errors between ­graduating nursing students and working registered nurses: comparative study. BMC Health Serv Res 2014, 14: 580. Doi:10.1186/s12913-014-0580-7.

(Publisert i NFT nr. 2/2017 side 34–36)