Forekomst og alvorlighet av legemiddelinteraksjoner ved en medisinsk avdeling

Romika Sharma
Romika Sharma, Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo (UiO)
E-post: romika.sharma@sykehusapotekene.no

BAKGRUNN OG HENSIKT
Det finnes få studier som har kartlagt forekomst og alvorlighetsgrad av legemiddelinteraksjoner ved norske sykehus (1). Legemiddelinteraksjoner er viktig siden de kan forårsake bivirkninger eller terapisvikt (2). Hensikten var å studere forekomst og alvorlighet av legemiddelinteraksjoner hos pasienter ved innkomst, opphold og utskriving på medisinske sengeposter ved Drammen Sykehus ved bruk av elektroniske interaksjonsdatabaser. Videre var det ønskelig å foreta en sammenlikning av inklusjon og alvorlighetsgrad av interaksjoner i to ulike interaksjonsdatabaser. 

MATERIALE OG METODE
Datamaterialet ble samlet inn retrospektivt over en periode på en måned (november 2010) fra fire ulike sengeposter (Medisin 1– (Hjerte), Medisin 2 – (Lunge), Medisin 3 – (Blod og infeksjoner) og Medisin 4 – (Nyre, hormon og fordøyelse)). Følgende medisindata ble registrert fra anonymiserte legemiddelkurver: alder, kjønn og legemiddelbruk ved innkomst, under opphold og ved utskriving.

Potensielle legemiddelinteraksjoner ved innleggelse, under opphold og ved utskriving ble identifisert ved bruk av inter­aksjonsdatabasene DRUID og Interaktions­databasen. Forekomst av en potensiell legemiddelinteraksjon ble definert som et positivt funn i minst én av databasene.
 
RESULTATER
Totalt 480 pasienter (45 prosent kvinner og 55 prosent menn) ble innlagt på medisinsk avdeling i november 2010. Gjennomsnittsalderen for de inkluderte pasientene var 67,6 år. Aldersspred­nin­gen i studiepopulasjonen var fra 18 til 97 år. Andelen pasienter med en alder over 70 år utgjorde 52 prosent av utvalget.

Ved innkomst brukte pasienten i gjen­nomsnitt 5,2 legemidler. Ved innkomst ble det hos 234 (58 prosent) av pasientene påvist én eller flere potensielle legemiddelinteraksjoner uavhengig av alvorlighetsgrad. Under opphold og ved utskriving ble potensielle legemiddelinteraksjoner henholdsvis påvist hos 262 (64 prosent) og 256 (63 prosent) pasienter. Mer enn 70 prosent av disse var klassifisert som «bør unngås» og «ta forholdsregler» sekvensielt under hele sykehusoppholdet i begge databasene.

Det ble påvist en positiv korrelasjon mellom antall forskrevne legemidler og interaksjonsprevalens. Det ble videre påvist en signifikant korrelasjon mellom alder og antall legemiddelinteraksjoner.
 
DISKUSJON
Ved innkomst ble 234 pasienter (58 prosent) identifisert med én eller flere poten­sielle legemiddelinteraksjoner. Videre var over 60 prosent av pasientpopulasjonen eksponert for minst én potensiell legemiddelinteraksjon under opphold og utskriving. Interaksjoner av typen «bør unngås» og «ta forholdsregler» i denne studien utgjorde mer enn 70 prosent av det totale antall potensielle interaksjoner identifisert ved innkomst, under opphold og ved utskriving. Resultatene i denne studien illustrerer at en stor del av de innlagte pasientene på medisinsk avdeling er eksponert for potensielle interaksjoner med en høy alvorlighetsgrad. Disse observasjonene kan dermed tyde på at rutinene ved sykehuset for å fange opp potensielt alvorlige interaksjoner i forbindelse med temporær legemiddelbehandling under sykehusopphold bør forbedres.
Det ble observert en signifikant korre­lasjon mellom antall forskrevne legemidler og antall legemiddelinteraksjoner hos pasientene ved innkomst, som er i overens­stemmelse med tidligere studier (2, 3) Det ble videre påvist en signifikant ­korrelasjon mellom alder og antall legemiddelinteraksjoner. Dette er ikke overraskende, siden legemiddelbruken øker med alderen.For å begrense risikoen for alvorlig legemiddelinteraksjoner hos eldre, er det derfor viktig med kritiske gjennomganger av behandlingsindikasjoner for å begrense graden av polyfarmasi.

KONKLUSJON
Funnene i studien viser at det er behov for bedre rutiner og økt kunnskap for å ­identifisere legemiddelinteraksjoner ved studiesykehuset. Dette vil kunne oppnås gjennom et tettere samarbeid mellom leger og farmasøyter, noe som vil kunne ­redusere legemiddelrelaterte problemer, og dermed bidra til riktigere legemiddelbruk og bedret pasientsikkerhet.
 

REFERANSER

1. Blix H, Viktil K, Reikvam Å. Legemiddelinteraksjoner hos sykehuspasienter – forekomst og klinisk betydning. Norsk Epidemiologi 2009; 18.
2. Kohler GI, Bode-Boger SM, Busse R et al. Drug-drug interactions in medical patients: effects of in-hospital treatment and relation to multiple drug use. Int J Clin Pharmacol Ther 2000; 38: 504–13.
3. Johnell K, Klarin I. The Relationship between Number of Drugs and Potential Drug-Drug Interactions in the Elderly. Drug Safety, 2007; 30: 911–18.

(Publisert i NFT nr. 2/2013 side 30.)