Tekst: Trude Giverhaug, cand.pharm, dr.scient., førsteamanuensis i farmakologi, Institutt for farmasi, Universitetet i Tromsø. Farmasøyt i 20%-bistilling, Sykehusapotek Nord HF/Hjertesviktpoliklinikken, Universitetssykehuset Nord-Norge

Trude Giverhaug. 
Foto: Linn Brændhaugen

Hjertesvikt
Hjertesvikt rammer særlig eldre, og hos ca. 3/4 er hjerteinfarkt en underliggende årsak. Standard medikamentell hjertesviktbehandling er ace-hemmer, β-blokker og diuretikum. I tillegg brukes ofte digitoksin og spironolakton. Behandlingsmål er symptomlindring, redusert antall sviktrelaterte sykehusinnleggelser og økt overlevelse. Mange pasienter har andre hjertelidelser som angina pectoris, atrieflimmer eller klaffefeil, eller diabetes mellitus, astma eller KOLS. Redusert nyrefunksjon, anemi og urinsyregikt ses hyppig. En følge av dette er at mange har relativt kompliserte terapiregimer, og behandlingen involverer ofte flere spesialister i tillegg til fastlegen.

Hvorfor egne sviktklinikker?
Optimalisering av medikamentell behandling ved hjertesvikt tar tid (uker til måneder) og krever tett oppfølging med vurdering av klinisk tilstand og ulike blodprøver. Optimal dose for ace-hemmer, β-blokker og spironolakton er definert i henhold til resultatene fra store kliniske undersøkelser, men må likevel tilpasses individuelt. Diuretika doseres i forhold til pasientens ødemproblematikk og digitoksin i henhold til måling av plasmakonsentrasjon (1).

Farmasøytoppgaver ved sviktklinikken, UNN
Sviktsykepleier har fullmakt til å endre dosene av allerede påbegynt standard sviktmedikasjon i henhold til pasientens kliniske tilstand, etter detaljerte doseringsprotokoller for medikamentene. Farmasøyten foretar en fullstendig legemiddelgjennomgang, det vil si vurderer hver enkelt pasients totale legemiddelregime, i forkant av hver konsultasjon. Legemiddelgjennomgangen foretas på bakgrunn av journalopplysninger inkludert laboratorieverdier og innebærer en vurdering av indikasjon og nytte/effekt samt eventuelle bivirkninger og interaksjonsproblematikk, for alle legemidlene pasienten står på. Identifiserte legemiddelrelaterte problemer (LRP) samt konkrete forslag til tiltak tilbakemeldes skriftlig og tas opp til diskusjon på ukentlige møter mellom sviktsykepleier, kardiolog og farmasøyt. Ved behov utarbeides skriftlig legemiddelgjennomgang som oversendes sviktsykepleier og kardiolog før disse møtene. Farmasøyt er ofte indirekte involvert i pasientopplæring ved å utarbeide skriftlig, individuelt tilpasset legemiddelinformasjon, som deles ut og gjennomgås med pasient av sviktsykepleier. Farmasøyt fungerer også som «bakvakt» for sviktsykepleier per telefon eller e-post, når det gjelder legemiddelrelaterte spørsmål.

Sviktklinikken ved UNN har til enhver tid ca. 100 pasienter under oppfølging og i gjennomsnitt rundt 10 pasienter til konsultasjon per uke. Med arbeidsoppgaver som beskrevet ovenfor er dette omtrent det antall pasienter som er håndterbart for farmasøyt i 20%-stilling.

Tverrfaglighet
Behandlingsteamet ved sviktklinikken består som beskrevet over av sykepleier, kardiolog og farmasøyt. Det jobbes også tverrfaglig i den forstand at det ofte er nødvendig å kommunisere med spesialister innen andre terapiområder eller med fastlege. I tilfeller der det er aktuelt å gjøre endringer i legemiddelforskrivningen (utenom det sviktsykepleieren gjør) er det kardiologen som tar kontakt med andre forskrivere. Sviktsykepleiers notat/epikrise er ellers det viktigste kommunikasjonsmidlet mellom de ulike forskriverne.

Utfordringer
Hjertesviktpasienter ved UNN har i gjennomsnitt 6–8 medikamenter i sitt regime, til behandling av lidelser innen flere terapiområder. Legemiddelgjennomgang er å omsette basale farmakologikunnskaper til praktisk legemiddelbehandling på enkeltpasientnivå. Det dukker stadig opp nye problemstillinger ved samtidig bruk av legemidler fra ulike terapiområder, og en legemiddelgjennomgang resulterer ofte i forslag om forenkling av legemiddelregimet ved seponering av medikamenter det antas å være lite behov for, eller som gir (risiko for) bivirkninger eller uheldige interaksjoner. Sykehusleger er spesialister innen hvert sitt felt, og det kan være utfordrende å komme frem til kompromissløsninger som kanskje innebærer sub-optimal behandling av én lidelse isolert sett. Alle forslag til endringer i medikamentregimet må derfor være godt begrunnet, både farmakologisk og ut fra anerkjente terapianbefalinger. Videre kan ansvarsfordelingen mellom fastlege og sykehus være uklar. Et eksempel her er at kardiologen forventer at fastlegen utreder og behandler pasientens anemi eller mulige diabetes, mens fastlegen antar at dette gjøres på sykehuset siden pasienten er under oppfølging der. Farmasøyt kan, via helhetstenkning på legemiddelområdet, være en pådriver for å løse slike problemer.

Referanse

  1. SLK-publikasjon 2000:05 November 2000

(Publisert i NFT nr. 1/2007 side 23.)