Kampen for farmasiutdanningen i Tromsø

Tekst: Gunvor Solheim

Det gikk 50 år før Universitetet i Tromsø ble opprettet etter et stortingsvedtak 28. mars 1968. Da var det først og fremst legemangelen i Nord-Norge som var årsaken til at det ble en realitet. Og botemidlet virket, en stor del av legene utdannet i Tromsø ble værende nordpå, også mange av dem som opprinnelig kom fra andre landsdeler.

Sju år lang kamp
Det var også stor mangel på annet helsepersonell, blant annet farmasøyter. Det gjalt ikke bare Nord-Norge, situasjonen var også kritisk på Vestlandet og i Trøndelag. Høsten 1985 la sykehusapoteker Kari Horvei frem forslag om farmasiutdanning ved det medisinske fakultet i Bergen. I Trøndelag samarbeidet lokalkretsene av Norges Apotekerforening (NAF) og Norges Farmaceutiske Forening (NFF) for å få farmasiutdanning der.

Omtrent samtidig viste Solveig Bøhmer Strøm og Thrina Loennechen at det først og fremst var farmasøyter oppvokst nordpå som ble værende i Nord-Norge (1). Artikkelen etterlyste flere stimuleringstiltak selv om farmasøyter i Nord-Norge allerede hadde en ekstra ferieuke og en tredjedel hadde personlige lønnstillegg.

Nina Refsum foreslo å løse farmasøytmangel i nord med farmasiutdanning i Tromsø (2). Og så startet vi sju års tett samarbeid og kamp for å få det realisert. En spørreundersøkelse hvor også Nordland krets og apotekerne var med, bekreftet at det var apotekere oppvokst nordpå som ønsket å bli i Nord-Norge til pensjonsalder. Tallene var så klare at vi mente selv en sterk utvidelse av studenttallet i Oslo ikke ville løse problemene nordpå (3). Jeg sammenliknet også antall farmasøyter i forhold til innbyggertall, og så at det var dobbelt så mange innbyggere per apotekfarmasøyt i Nord-Norge som i Oslo og Akershus.

Ikke rart at farmasøytmangel var et gjennomgangstema på kretsmøtene i Nord-Norges krets av Norges Apotekerforening. Vi så dessuten at antall farmasistudenter nordfra hadde minket ettersom ungdom nordfra nå i større grad valgte de studiene som ble tilbudt i Tromsø fremfor å studere i Oslo.

Målrettet UiT-utvalg
22. juni 1986 ble det på årsmøtet i Nord-Norges krets av NAF vedtatt å gå inn for opprettelse av farmasiutdanning i Tromsø og å ta saken opp i Norges Apotekerforening sentralt. Det resulterte i brev til Kultur- og vitenskapsdepartementet (KVD) 28. august. I brevet står det at «selv om foreningen mener at spredning av utdanningsressurser er uheldig, finner hovedstyret bemanningsituasjonen så vanskelig at spørsmålet om en farmasøytisk utdanning lokalisert i Tromsø bør vurderes nærmere. Etter vår oppfatning vil en utdanning lokalisert til Tromsø, raskest kunne gi en bedring av rekrutteringen. Det bør også vurderes om utdannelsen kan organiseres slik at grunnfagene tas i Tromsø og at utdanningen avsluttes i Oslo».

Kopi av brevet ble sendt Universitetet i Tromsø (UiT), hvor de to professorene i farmakologi Jarle Aarbakke og SveinDahl skrev til Institutt for medisinsk biologi med argumenter for utdanning i Tromsø. Professor Ole D. Mjøs, leder for fagstyret for medisin, støttet saken, og et utvalg ble opprettet med Jarle Aarbakke som leder.

Utvalget arbeidet effektivt og med stor entusiasme. Etter seks heldagsmøter la det frem sin enstemmige innstilling i mai 1987.

Studium med større medisinsk innsikt
I Nord-Norge var det spesielt mange reseptarer blant farmasøytene og en viktig del av planen var at disse kunne bli cand.pharm. på tre år. Vi mente også at Tromsø var et gunstig sted for økning av studiekapasiteten – erfaring fra medisinerstudiet viste at mange av de ferdige kandidatene nok ville «lekke» sørover og avhjelpe mangelen der.

Studieplanen hadde større vektlegging av biologiske fag og klinisk farmasi enn studiet i Oslo. Mange mente det var behov for en grunnutdanning i farmasi som ga kandidatene bedre medisinsk innsikt (4). Dette var jo internasjonale trender, men vi mente det var lettere å få til en ny utdanning på et nytt sted istedenfor å endre et gammelt. Bygg skulle søkes finansiert av apotekavgiftsfondet.

To fronter
Så langt gikk alt greit, men vi befant oss nok langt unna der de store beslutninger blir tatt, og kanskje fulgte vi ikke godt nok med på det som foregikk i Oslo. Allerede i 1981 hadde Sosialdepartementet sluttet seg til et felles brev fra NAF og NFF om at man burde vurdere mulighetene for en samordning av utdanningene ved Statens Reseptarhøgskole og Farmasøytisk institutt. Et utvalg ble opprettet i Helsedirektoratet 29. oktober 1985 med legemiddelinspektør Anne Marie Horn som leder.

Innstilling ble avlagt 8. desember 1986. Oslo-utvalget foreslo en samordning av utdanningene med en lavere grad på 3,5 år og en cand.pharm.-grad etter fem år. Oslo-utvalget fant det naturlig at farmasiundervisningen fremdeles var knyttet til Universitetet i Oslo. Det var kjent med ønsker om farmasiutdanning andre steder i landet, men mente man inntil videre ikke hadde nok ressurser til å spre kreftene. For å bedre farmasøytmangelen i distriktene, foreslo de økt opptak, geografisk kvotering ved opptak og praksisperiode utenom Oslo.

Høringsbrev gikk ut i februar med frist for eventuell uttalelse 15. mai, altså mens vi ennå arbeidet med innstillingen i Tromsø. Universitetet i Tromsø var med i høringsrunden og rektor Narve Bjørgo påpekte at Oslo-utvalgets arbeid var ukjent for UiT, da det opprettet sitt eget utvalg. Han ba oss om en uttalelse til Oslo-innstillingen og ble heldigvis overbevist om at vi fremdeles hadde en god sak. Antall kandidater i Nord-Norge hadde i mellomtiden gått ytterligere ned og Oslo-utvalgets argumenter falt ikke i god jord:

«Dei tiltak som nå blir sette inn i Oslo kan frå landsdelens synsstad vere ei kjærkomen førstehjelp, men vi kan ikkje sjå at dei grunnleggande personalproblem farmasisektoren strir med blir langsiktig betra gjennom dei foreslåtte tiltaka. Vi kan heller ikkje godta åtvaringa mot ‘å spre kreftene'. Det er kort og godt sett for lite krefter i farmasiutdanninga. For øvrig ville ikkje Universitetet i Tromsø ha eksistert om det ikkje hadde vore utdanningspolitisk vilje til nettopp å spre rimeleg krefter og ressursar. Mot denne bakgrunn er det vanskeleg å forstå og umulig å godta at planane om farmasiutdanning ved andre læresteder skal leggast på is inntil ein har vunne røynsle med det nye Oslo-opplegget.»

Toinnstillinger
Deretter gikk innstillingen fra Tromsø ut på høring omtrent seks måneder etter innstillingen fra Oslo. Alle som uttalte seg, uttalte seg positivt. Universitetet i Oslo uttalte seg ikke.

Styret for Universitetet i Tromsø behandlet saken 12. november, og konkluderte med sin prinsipielle tilslutning til at et nytt farmasistudium bør legges til Tromsø «når og hvis det er nasjonal vilje til slik satsing». Universitetet ville ikke makte å bygge opp et nytt embetsstudium uten ekstrabevilgninger.

«Du får ikke mer fra universitetet», sa han jeg er gift med – «du må snakke med politikere».

Vi kontaktet Troms-representanten i Stortingets undervisningskomité, Ranja Hauglid. Vi hadde gode politiske argumenter. Båtsfjord apotek var utlyst for fjerde gang, filialapoteket i Balsfjord fikk ikke farmasøyt, flere apotekere var ene-farmasøyt på sitt apotek og Mosjøen apotek stengte lørdager. Farmasøytisk tilsynstjeneste ved sykehus og sykehjem var sterkt underbemannet. Hammerfest sykehus manglet farmasøyt og sykepleierne ville ikke istandgjøre cytostatika, så pasientene måtte sendes til Tromsø. Det gjorde inntrykk at arbeidstaker- og arbeidsgiversiden (NFF og NAF) her jobbet for samme sak.

Ranja Hauglid tok saken opp i Stortingets spørretime 23. mars 1988. Statsråden svarte at «det er noe tidlig å si hvordan en best kan lette situasjonen for apotekvesenet i Nord-Norge. Departementet vil vurdere to modeller for oppretting av farmasiundervisning ved Universitetet i Tromsø, enten et fullverdig studium eller i samarbeid med farmasøytisk institutt ved Universitetet i Oslo».

Krevde fullstendig studium
Som leder av Nord-Norges krets, skrev jeg straks til NAF og ba om at saken ble tatt opp på landstyremøte 25.-26. april – med forslag til vedtak i fire punkter:

• Norges Apotekerforening henvender seg til KVD for å få til et helt farmasistudium i Tromsø.
• Norges Apotekerforening henvender seg til Sosialdepartementet for å få finansiert et eget institutt for farmasi i Tromsø over apotekavgiftsfondet.
• Fondsmidler fra NAF utlyses snarest som stipend til videreutdanning av farmasøyter med tanke på å rekruttere universitetsstillinger - både i Oslo og Tromsø.
• NAF-gårdene AS bygger studentboliger for farmasistudenter i Tromsø.

De to siste punktene måtte frafalles fordi vedtektene til fondet og NAF-gårdene hindret pålegg fra landstyret, men det ble enstemmig positivt vedtak på de to første punktene.

11. august 1988 hadde NAF møte med representanter for Finansdepartemenetet, Sosialdepartementet og Helsedirektoratet. Det ble klargjort at Sosialdepartementet støttet en spredning av utdanningen, og Finansdepartementets representant Steinar Stokke sa at finansiering av bygg over apotekavgiftsfondet ville bli vurdert hvis Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF) aktivt gikk inn for prioritering av farmasiutdanning i Tromsø. Det ble underdirektør Andreas Diesen fra Sosialdepartementet som skulle kontakte KUF.

Samarbeidsmodellen – et dårlig valg for Tromsø
Da forslag til statsbudsjett kom i oktober 1988, kunne vi lese under kapitlet for Universitetet i Bergen: «Det trengst studieplassar i dette faget (i.e. farmasi) utanom Oslo, men det meiner departementet er meir aktuelt å etablere i Tromsø».

1. desember 1988 avga «Prorektor-utvalget» vedUniversitetet i Oslo sitt «Program for utbygging av farmasistudiet». Det gikk ut på en opptrapping av antall studenter til 70 i 1991. Studieplanen ville muliggjøre å ta deler av studiet utenom Oslo.

Departementet satt klar og bestemte allerede 20. desember at slik skulle det bli. «Det synes ikke nå ressursmessig forsvarlig å opprette et eget fullstendig cand.pharm.studium i Tromsø». Det var duket for samarbeidsmodellen. Studentene nordfra skulle ta basalfag et år i Tromsø, tre år med farmasøytiske fag i Oslo og et år hovedfag i Tromsø – hvis de ønsket det. I mai 1990, altså 1,5 år senere, la Oslo frem sine ressursbehov for å øke antall studenter fra 50 til 70. De ba om 17 vitenskapelige stillinger (derav 10 stipendiater). Tromsø ville trenge to stillinger. For full utdanning, av 20 studenter i året, hadde Tromsø bedt om mindre enn det! Hovedargumentet for samarbeidsmodellen var nok å spare ressurser, og i juni bestemte departementet at samarbeidsmodellen skulle settes i verk snarest med fem studenter – uten at det ble gitt ekstra ressurser til noen av universitetene. Det var en skuffelse og en dårlig modell for Tromsø:

• studentene måtte flytte flere ganger
• tre år i Oslo reduserte sjansen for at de flyttet nordover igjen
• farmasøytiske fag ble ikke bygget opp i Tromsø – hovedfag måtte ev. tas i mikrobiologi, farmakologi eller andre tilgrensende fag
• muligheten til å bygge opp et nytt mer pasientorientert studium i Tromsø ble borte

Arbeidet i motbakke
Universitetstyret i Tromsø diskuterte saken igjen 5. februar 1991 og vedtok nok en gang å gå inn for fullt utbygget embetsstudium i farmasi – under forutsetning av at det var nasjonal vilje til slik satsing. Styret var innstilt på å prioritere stillinger til farmasi i 1992–1995. Men vedtaket førte til en skarp reaksjon fra departementet med pålegg å gjennomføre samarbeidsmodellen, selv om brevet ga oss et lite håp – «at Universitetet i Tromsø har som mål å etablere fullt farmasistudium har vi som kjent ikke stilt oss negative til». Men universitetet måtte omgjøre sitt vedtak og inngå en foreløpig samarbeidsavtale med Oslo.

Det ble ikke opptak i 1991. I 1992 var det 400 søkere, derav 100 med farmasi som førsteprioritet til fem plasser. Men et år etter var det bare tre studenter som dro til Oslo for å fortsette farmasistudiet. Og det kom ingen hovedfagstudenter til Tromsø på tross av markedsføring og prosjektleder Nina Refsums arbeid med å skaffe forslag til oppgaver og positive veiledere. Det var også avsatt midler til å dekke reiseutgifter for hovedfagstudenter.

Stor farmasøytmangel i nord
Det var store problemer med å få besatt de tolv farmasøytstillingene ved det nyopprettede Sykehusapoteket i Tromsø. Mangel på farmasøyter ble tatt opp som styresak nr. 1 i 1992, og vedtaket var: «Medlemmene i styret for Sykehusapoteket i Tromsø bruker sin politiske innflytelse til å påvirke arbeidet for full farmasiutdanning i Tromsø.» Dette ble til vedtak i Troms Fylkesting. Fylkesordfører Jan Henry T. Olsen skrev 22. mai 1992 til tre departement med argumenter for hel utdanning og bruk av midler fra apotekavgiftsfondet til bygg.

Farmasøytisk institutt i Oslo og delvis kjemi-fysikkbygningen ble bygget med midler fra dette fondet etter at forbudstiden hadde gitt apotekene stor omsetning. Det ble etter hvert gitttil flere formål, men grunnet høye renter og mange nye, dyre legemidler i 80-årene, var fondets kapital øket til 243 mill. kr 1987. Da vi fikk midler i 1992, var det på over 300 mill. kr.

Lobbyvirksomhet
31. august 1992 skrev Helsedirektoratet til Sosialdepartementet at bruk av apotekavgiftsfondet ville være i overenstemmelse med tidligere bruk – og at Helsedirektoratet ønsker at det så «snart som mulig etableres et fullstendig studietilbud i Tromsø». Det avstedkom reaksjon fra Universitetet i Oslo. Universitetsdirektøren skrev til KUF at en permanent samarbeidsavtale var klar til underskrift, det var nedlagt betydelige ressurser i utredningsarbeid og ba om en snarlig avklaring på utspillet fra Helsedirektoratet.

Det ble en aktiv høst, vi måtte påvirke departementet og via stortingspolitikere få noe inn i statsbudsjettet. Som sykehusapoteker skrev jeg til statsråd Gudmund Hernes i KUF med kopi til NAF som også presset på. Styreleder for Sykehusapoteket i Tromsø Jorhill Andreassen, var vararepresentant i Stortinget. Hun var der bl.a. i oktober og benyttet anledningen til å bearbeide «Tromsbenken», undervisningskomiteen og høyrerepresentanter. Da NAF fikk møte 4. november, møtte de representanter som kjente saken godt!

3. desember 1992 anbefalte to stortingskomiteer at forholdene skulle legges til rette for et fullt utbygget embetstudium i farmasi i Tromsø og pekte på at midler fra apotekavgiftsfondet burde kunne benyttes til bygg. Departementet ble bedt om å vurdere oppstart fra 1993. Stortinget sluttet seg til dette. Det var en milepæl.

Nina Refsum jobbet med saken innad på universitetet. Rektor var da Ole D. Mjøs og Jarle Aarbakke var dekanus. Hun hadde kort vei til toppledelsen! Det ble et viktig møte om videre fremdrift mellom NAF og UiT 14. desember 1992. President Odd Magnus Samseth foreslo bl.a. at universitetet kunne søkte NAF om midler til utrederstilling.

Pengemangel
Så begynte planleggingen for alvor. Nina Refsum flyttet til Oslo ved årsskiftet, men rekrutterte Liv Unni Naalsund, som ble ansatt som administrativ leder fra juni 1993. Hun satte i verk både den faglige oppbygging av studiet og senere bygging av Institutt for farmasi. Et nytt utvalg – med Jarle Aarbakke som leder også denne gangen – utarbeidet ny studieplan m.m. Innstilling forelå 6. oktober 1993, men allerede 14. april ble foreløpig ressursbehov meldt departementet med kopi av arealbehovet til Statsbygg. Lokaler kunne midlertidig leies i den nye forskningsparken. I svarbrevet ber departementet om stipulert ressursbehov til 20 studenter fra 1994 og opptrapping til 30 og 35, når et permanent bygg står klart.

Statsråd Gudmund Hernes og professor Jarle Aarbakke redegjorde på landsmøtet til NAF i Ålesund 23.-25. august 1993, og det var stor glede over at vi skulle få en ny utdanning og et institutt til for farmasi i Norge.

Men da forslag til statsbudsjett kom i oktober, var det ingen penger, bare en passus om «oppstart på eit seinare tidspunkt» og at samarbeidsmodellen med fem studenter skulle fortsette. Begrunnelse: mangel på lokaler. Det var jo ikke korrekt og jeg skrev brev til statsråd Hernes igjen – med kopi til UiT, statsråd Werner Christie i Sosialdepartementet, Troms fylkeskommune og NAF. Jeg fikk svar fra Gudmund Hernes 2. november: Det var ikke rom i budsjettet for et studium som kostet mer enn gjennomsnittet. Jeg ringte ekspedisjonssjef Arve Kjeldberg i departementet igjen og minnet om Hernes' tale i Ålesund. Svaret var ja – statsråden sa det blirfarmasiutdanning – men statsråden sa ikke når! På spørsmål hva som skulle til for oppstart i 1994, kunne han svare med ett ord: Penger. Vi regnet med at pengeproblemet bare ville bli større når UiT nå gikk over fra en oppbyggings- til en konsolideringsfase. Vi ble også usikre på apotekavgiftsfondet, det var nylig bevilget 102 mill. kr til et nybygg ved Statens Folkehelse. Det som manglet for oppstart ifølge universitetet, var 2,4 mill. kr i statsbudsjettet for 1994.

Fredag 12. november tok Liv Unni Naalsund, Anne Ballo (farmasøyt og politiker fra Vadsø) og undertegnede en Oslo-tur. Vi fikk møte i Stortinget med leder for undervisningskomiteen Jon Lilletun og saksordfører for Universitetet i Tromsø Kjell Engebretsen kl. 8.30 og med Hernes i departementet kl. 9.30. Den friskeste diskusjonen var med byråsjef Arne Moi, Hernes kom litt senere og i grunnen uten motargumenter, vi følte at møtet førte frem. Så tilbake til Stortinget og møte med bl.a. Siri Frost Sterri som lovet støtte til forslag om 2,4 mill. kr i revidert statsbudsjett.

Helsedirektøren kom til åpningen
Det ble åpning av farmasiutdanningen 18. august 1994 med helsedirektør Anne Alvik til stede (5). Mange gode krefter førte frem til denne dagen, og da studiet kom i gang, ble det et også godt samarbeid med Farmasøytisk institutt ved UiO.

Farmasibygget fikk en fin plassering sentralt på universitetsområdet mellom Det matematisk-naturvitenskapelige og medisinske fakultet. Man kan «gå tørrskodd» til Universitetsykehuset og Sykehusapoteket i Tromsø. Det var innflytting 5. september 1998. Samme år ble det tatt opp 27 studenter. Fra 2001 ble studenttallet utvidet til 35.

Liv laga
10-årsjubileet ble feiret 1. april 2005, under ledelse av instituttleder og professor i farmakologi, Thrina Loennechen. De forskjellige avdelingene presenterte seg og sine forskningsprosjekter. Det ble konstatert at utdanningen har svart til forventningene og instituttet ble berømmet for sin store innsats i undervisning og forskning, trass i begrensede midler (6).

Det er nå uteksaminert 170 kandidater ved UiT, det er for tiden 19 stipendiater og de første doktorgrader er avlagt av farmasøyter utdannet i Tromsø. Det var ikke lett å få lærerkrefter de første årene, men dette lover godt for rekruttering til stillinger i fremtiden!

Referanser

1. Strøm SB og Loennechen T. Farmasøytmangel i Nord-Norge: Nødvendig med nye stimuleringstiltak? Norsk Farm. Tidsskr. nr. 3/1986; 94: 4–7.
2. Refsum N. Farmasøytmangel i nord - farmasiutdannelse i Tromsø? Norsk Farm. Tidsskr. nr. 5/1986; 94:18.
3. Solheim G. Hvorfor farmasøytutdanning i Tromsø. Norges Apotekerforenings Tidsskrift nr. 19/1986; 94: 479–81.
4. Refsum N, Solheim G. Institutt for farmasi ved Universitetet i Tromsø – en historisk sjanse. Norges Apotekerforenings Tidsskrift nr. 7/1988; 96: 164–65.
5. Aasen K. Farmasistudiet ved Universitetet i Tromsø åpnet 18. august 1994. Norges Apotekerforenings Tidsskrift nr. 12/1994; 102: 382–385.
6. Markestad A. Farmasiutdanningen i Tromsø feiret 10-årsjubileum. Norsk Farm. Tidsskr. nr. 6/2005; 113: 11

(Publisert i NFT nr. 1/2007 side 24–27.)