— For i dag er det faktisk slik at «langt borte» ikke eksisterer lenger.
Røde Kors-president Thorvald Stoltenberg (76) lar kaffekoppen stå og holder øynene blikkstille når han snakker om relasjoner mellom folk og regioner i verden, enten det er i sofaen hjemme på Frogner eller i et auditorium på Folkets Hus under Farmasidagene 2007.

— Den er ikke virkelig, gjentar han.

— Og først når vi i Vesten forstår at vi har en felles interesse med resten av verden, at det å hjelpe mindre heldigstilte har en direkte påvirkning på oss, først da kommer vi til å stille opp på en skikkelig måte – og endelig bli i stand til å hjelpe både dem og oss selv, sier han med dyp, stø stemme.

En tap-tap-situasjon

— Å være fattig har alltid vært farlig for den fattige. Men i dag er det også farlig for oss andre at så mange mennesker i verden er fattige, fortsetter Stoltenberg og utdyper:

— Vi har ikke maktet å ta konsekvensen av to viktige revolusjoner som har minsket avstandene i verden, nemlig IT-revolusjonen og reiserevolusjonen. Begge har åpnet kunnskapsrommet og gjort forskjellene mellom folk mer synlige. Glimt av vårt levevis er tilgjengelig for mennesker i u-land både gjennom den reisende, fjernsyn og internett. Kanskje er det bare et spørsmål om tid før en mengde mennesker finner ut at «dette finner vi oss ikke i lenger», frykter den tidligere fredsmekleren og diplomaten.

— Se bare på hva som skjer i Afghanistan i disse dager; hendelsene der har en øyeblikkelig virkning på oss andre.

— Men krigshandlinger og terrortrusler er én ting. Fremtidens folkevandringer er en annen. Disse vil få dagens innvandringsproblematikk til å se ut som den rene bagatell, spår han.

— Internasjonalt samarbeid og bistand er reell trygghetspolitikk. Ta vår egen grense mot øst for eksempel: Før var trusselen russiske tanks, i dag er det fattigdom og tuberkulose. Dagens nød er farlig for oss som bor på den andre siden av grensen også, både på grunn av smittefare og misunnelse.

— Dersom forskjellen på kjøpekraft langs grensen fortsetter, vil det skape en ustabilitet som ikke tjener verken oss eller de trengende og som i verste fall kan ende i konflikt. Derfor samarbeider vi i Norges Røde Kors tett med svenske og finske søsterorganisasjoner for å hjelpe vår felles russiske nabo.

Ny holdningsbølge?

Bistand har lenge vært ett av Stoltenbergs kjæreste hjertebarn, til tross for at han ved flere anledninger har fått oppleve hvordan politiske prioriteringer kan lage de underligste paradokser. Særlig kom en slik absurditet til syne da han i 1979 gikk av som statssekretær i bistandsdepartementet og troppet på som forsvarsminister.

— I bistandsdepartementet måtte vi slite alvorlig for de stakkars midlene vi fikk, mens vi i forsvarsdepartementet nærmest fikk pengene kastet etter oss, forteller han, noe strammere i målet nå.

— Jeg skulle gjerne sett at bistandsarbeid mottok pengestøtte til prosjektene sine med samme selvfølgelighet.

— Hvordan sørge for det?
— Ved å ustanselig bringe kunnskap om fellesinteressen inn i offentligheten, sier han og tar en ettertenksom slurp kaffe av Røde Kors-koppen sin.

— Tsunamikatastrofen tror jeg spilte en viktig rolle i å demonstrere den nye nærheten i verden. Under hjelpearbeidet opplevde Røde Kors et voldsomt fellesskap som kryssetbåde materiell status, religion og nasjonalitet. De lidende ville sågar tilbake til området så fort som mulig for å bidra i hjelpearbeidet. Jeg tror katastrofen gjorde mange av oss oppmerksomme på det faktum at vi mennesker er sammen om visse basale utfordringer uansett hvem vi er og hvor vi kommer fra. Kanskje sådde den et frø i oss om at vi er mye mer avhengige av hverandre enn det vi til daglig innser, undrer presidenten seg.

Han er inne i sitt niende og, selvbestemt, siste år i toppvervet, og har såvisst ikke bestemt seg for å slutte fordi engasjementet har blitt mindre.

— Jobben er og har vært fantastisk tilfredsstillende. Hver dag føler jeg at jeg er med på noe meningsfullt. Men jeg har alltid vært av den oppfatning at det er lurt å skifte jobb mens noen ennå vil bli trist for at jeg slutter, sier han.
Kortene om hvilke oppgaver han nå skal bryne seg på, holder han tett til brystet.

— Lær av narkotikabekjempere

Apotekjobbing blir det i alle fall ikke. Stoltenberg er en av de som likte det gamle apotekregimet bedre enn det nye. Legemiddelhåndtering er heller ikke noe Norges Røde Kors beskjeftiger seg mye med. Den delen av hjelpearbeidet lar de samarbeidspartnere som Verdens helseorganisasjon og søsterorganisasjoner i eksempelvis Finland og Japan ta seg av. Norges Røde Kors, som har spesialisert seg på sykepleiere, leger og teknisk personell, har for tiden bare to registrerte farmasøyter blant seg.

— Verdens behov for legemidler, mat og rent vann er umettelig og vi jobber naturligvis også for å fylle alle disse behovene, forsikrer imidlertid presidenten.

— På legemiddelsiden jobber vi blant annet for å få legemidlene ned på et prisnivå som gjør at det er mulig å ta de i bruk i u-land – samtidig som de ikke dumpes til et nivå som hindrer videre utvikling og produksjon. Tilgjengeligheten av gode hiv-/aidslegemidler ser endelig ut til å løsne. Kanskje fordi trykket har vært stort lenge nok, ikke bare fra oss og andre frivillige, men også privatpersoner som Bill Gates og Bill Clinton. På dette området er jeg svært optimistisk, bemerker han.

— Hvilken bistandsrolle bør legemiddelindustrien spille?
— Jeg håper og forutsetter at de deler vårt engasjement for å hjelpe trengende mennesker, særlig når det gjelder vaksinering. Også legemiddelindustrien har en egeninteresse i å yte hjelp. Tenk på de markedsmulighetene som finnes! På sikt vil industrien kunne tjene stort på bistand, tror Stoltenberg.

— Forfalsking av legemidler utgjør én alvorlig helsetrussel i u-land. Hvordan kan vi motvirke dette?
— Generelt kan jeg si at sjansen for å motvirke internasjonal kriminalitet øker med tettheten av samarbeid over grensene. Denne typen kriminalitet har som kjent ikke visum.

Stoltenberg vil derfor oppfordre tollvesen, politi og legemiddelmyndigheter til å se på hva som er gjort for å motvirke narkotika- og menneskehandel.

— Mekanismene som styrer produksjon og distribusjon av falske legemidler har antakelig mye til felles med annen internasjonal kriminalitet, tror han.

— En av de store utfordringene for oss frivillige er lokal distribusjon; å få legemidler, medisinsk utstyr og mat effektivt nok ut til de trengende.
For å løse den floken har Norges Røde Kors de siste fem årene sendt 367 militære, førti år gamle lastebiler til Afrika. Men M6-bilene har kanskje skapt mer uro enn de har gitt reellnødhjelp.

— Noe av det vakre med dette prosjektet er engasjementet vi har blitt møtt med fra de gamle M6-sjåførene som gjerne er medlemmer i egne, nasjonale M6-klubber. Overraskende mange meldte seg for å hjelpe oss.

— Vi hadde ikke biler nok til dem alle.

(Publisert i NFT nr. 12/2007 side 8–9.)