Tekst: Rolf Klevstrand, cand.pharm.

Forfatteren av disse linjer holdt et seksjonsforedrag om en gammel droge med tittel «Treatment of Tapeworm Infections: An Old Drug and its Replacements». Det dreide seg om Rhizoma Filicis og nyere midler mot bendelorm. Foredraget ble så holdt på norsk under Farmasidagene med overskriften som tittel.

Alt i oldtiden var det kjent at visse droger, blant annet bregnerot, kunne drive bendelorm ut av menneskeorganismen. Men bregnerota synes å være glemt i middelalderen. Først på 1700-tallet dukker den opp igjen i skolemedisinen. I 1825 fremstilte brødrene Peschier i Sveits en eterekstrakt av bregnerot. Dette preparatet ble tatt inn i en rekke farmakopeer på 1840-50-tallet, blant annet i den norske farmakopé fra 1854 («Extractum Stipitum Aspidii»).

Siden er drogen og ekstrakten blitt studert av et stort antall forskere. Botanikere og farmakognoster har vist at flere arter av slekten Dryopteris har innholdsstoffer som er virksomme mot bendelorm. To underarter av Dryopteris austriaca, subspecies dilatata og subsp. eu-spinulosa, har vært spesielt interessante, da de gir ekstrakter som synes å være mer virksomme enn ekstrakter av D. filix-mas. I USA har D. marginalis vært offisinell ved siden av D. filix-mas.

Forskere i galenisk farmasi har forsøkt å lage en mer konsentrert ekstrakt. Den femte utgaven av den sveitsiske farmakopé har preparatet Extractum Filicis concentratum, som er det såkalte baryt-råfilicin.

Forskere i organisk kjemi har isolert og strukturbestemt en rekke innholdsstoffer i drogen. Det grunnleggende arbeidet ble gjort rundt år 1900 av den tyske kjemiker Boehm. Han fant at de var derivater av fenolen floroglucinol, med smørsyre som sidekjede. Innholdsstoffene er sammensatt av to, tre eller fire ringer, bundet sammen av metylenbroer. De finske kjemikerne Penttilä og Sundman viste i 1960-årene at smørsyregruppen i noen tilfelle er erstattet av acetyl- eller propionyl-grupper. De kaller innholdsstoffene «dryopteris acylfloroglucinoler».

Mange studier er utført for å klargjøre den ormedrivende effekten av innholdsstoffene. I noen år mente man at filixsyre var mest virksomt. Men i 1940- og 50-årene viste blant andre Mühlemann at flavaspidsyre var det mest virksomme stoff ved forsøk med Tubifex. I Finland har Anttonen brukt flavaspidsyre med hell som ormemiddel.

Filix-ekstrakten har vist seg å være effektiv mot bendelorm, men den er også giftig. Fra slutten av 1800-tallet har mange forsøkt å finne metoder for standardisering av ekstrakten. I noen farmakopeer brukes Frommes kjemiske metode for bestemmelse av råfilicin, som gir et mål for innholdet av sure stoffer i ekstrakten. Men en rekke forskere har ikke funnet noe sammenheng mellom resultater av råfilicin-metoden og virkningen på ulike testorganismer, blant andre Toft i Danmark.

For ca. 50 år siden fant denne forfatter at papirkromatografi kunne brukes til å skille acyl-floroglucinoler i ekstrakten, med formamid som stasjonær fase og kloroform/petroleter som mobil fase. Metoden kunne også brukes til å måle innholdet av flavaspidsyre i ekstrakten. Noen forholdsregler måtte tas: Papiret måtte impregneres med tetracemin (EDTA) for å hindre chelatdannelse mellom fenolene og spor av metaller i papiret. Utendette ble flekkene noen ganger til striper som ødela kromatogrammet. For å forhindre oksydasjon av flavaspidsyren ble formamidfasen tilsatt en askorbat-puffer. Etter kromatografering ble flekken av flavaspidsyre eluert fra papiret og ekstinksjonen målt i ultrafiolett. På denne måten ble innholdet av flavaspidsyre i åtte ekstrakter funnet å være fra 4,3 til 7,4 prosent.

Men fra 1960-årene ble det ikke lenger behov for å analysere ekstrakten. Tyske legemiddelfirmaer introduserte niklosamid og senere praziquantel. Disse stoffene har stort sett fortrengt ekstrakten som middel mot bendelorm.

Et acylfloroglucinol-derivat skulle komme til å spille en viss rolle som legemiddel i Finland. Desaspidin ble isolert av Aebi, Kapoor og Büchi fra finske planter av Dryopteris austriaca på 1950-tallet og omtrent samtidig av Penttilä og Sundman. De siste fremstilte også stoffet syntetisk. Dette stoffet er ikke påvist i D. filix-mas, og det kan delvis forklare at ekstrakt av D. austriaca synes å være mer virksom enn ekstrakten av D. filix-mas.

I Finland har fiskebendelormen, Diphyllobothrium latum, representert et medisinsk problem. I 1960 ble det anslått at 800 000 finner var infisert med den, på grunn av inntak av rå innsjøfisk. Noen av dem har fått anemi, fordi ormen berøvet bæreren for vitamin B12. I 1959-60 behandlet Østling mer enn 2000 infiserte personer med desaspidin, med positivt resultat i 90 prosent av tilfellene. Han forteller at i et tilfelle ble det drevet ut 16 ormer av en mann, med en samlet lengde på 330 meter!

Hjelpsomme personer i Finland har satt forfatteren i kontakt med Jaakko Honkavara, som hadde arbeidet for firmaene Medica, senere Leiras, senere Schering i 40 år. Han har fortalt at syntetisk desaspidin i tablettform ble brakt på markedet i 1961. Men produksjonen opphørte rundt 1980, fordi det ikke lenger var marked for preparatet. Kampanjer mot inntak av rå fisk hadde båret frukt.

Lars Runeberg ved universitetet i Helsinki klarla i 1961 virkemåten for desaspidin og andre acylfloroglucinoler: De frikobler oksydativ fosforylering. Slike frikoblere blokkerer kobling av fosfat til ADP (adenosin-difosfat), slik at det ikke dannes ATP (adenosin-trifosfat). Derved lammes bendelormen. Dette er blitt senere blitt bekreftet av Scheibel et al., som har vist at niklosamid virker på samme måte.

(Publisert i NFT nr. 1/2008 side 19–20.)