Hvor ble det av Ellen nå, da?
— Drive-in-apotek. Det ville vært tingen her i Norge. Vi har jo så mye dårlig vær! Tenk så fantastisk det ville være å kunne si til ambulansesjåføren: «Bare kjør 30 runder i rundkjøringen og kom tilbake, så skal jeg ha legemidlene klare!» spøker årets farmasøyt.
— Men alvorlig talt, norske sykehusapotek hadde kunnet gi bedre veiledning med en slik løsning: Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har forsøkt å veilede en drosjesjåfør som løser inn resepten på vegne av sin kunde som ikke kommer seg inn i apoteket. Av og til ser jeg meg derfor nødt til å løpe ut i bilen, der vedkommende gjerne sitter, for å få forklart ting skikkelig, sier hun.
— Men det er ikke alltid så populært; da øker jo arbeidspresset på de stakkars ansatte og på kundene som står igjen inne på apoteket. Vi burde hatt mye bedre tid til legemiddelveiledning, jeg savner muligheten for oppfølging, påpeker Kristoffersen.
Tross knapphet på tid: Å strekke seg det lille ekstra for pasienten, er noe hun iherdig prøver å prente inn i hodet på alle ferske farmasøyter som kommer hennes vei.
— Hver dag skal minst tre kunder takke deg for ekstraservice, bruker jeg å si til dem. Da kan du være fornøyd. For vi må være hundre prosent til stede for pasienten. Særlig viktig er det på sykehusapotekene, der vi tar oss av de sykeste av de syke.
Engasjementet for pasientens beste var også det som førte til at Ellen i 2001 tok initiativ til at Sykehusapoteket Skien skulle besørge elektronisk legemiddelhåndtering for kommunen. I 2006 tok Sykehuset Telemark i bruk samme metode og ble med det Norges første sykehus som tilbyr pasientbundne legemidler. I dag er om lag 60 pasienter strekkodet. Etter jul er de trolig over 100.
— Veien har vært lang og kronglete, for eksempel jobbet vi i 14 måneder med bare ett grensesnitt. Hovedutfordringen med et slikt system er jo å få ulike datasystemer og -operatører til å kommunisere. Nå fungerer det, og en av de flotteste ringvirkningene er at hele sykehusapoteket har kommet nærmere både sykehuspersonellet og pasientene. Det er svært tilfredsstillende, forteller prosjektlederen og pioneren.
— Å bli anerkjent som årets farmasøyt ga entusiasmen for prosjektet en ekstra piff. Jeg ble kjemperørt! Jeg har alltid vært glad i jobben min, og lagt mye energi ned i det jeg gjør.
Enkel, brukervennlig teknologi og lavkost er noen av årsakene til suksessen. Men Ellen gir seg ikke ennå. Nå drar hun Norge rundt og viser frem babyen sin til andre sykehus, slik de forhåpentlig også kan dra nytte av metoden. Førstemann ut er storebror Ahus som neste år starter sitt helelektroniske system.
— Vi trenger bare noen millioner, så er vi der, vi også!
På spørsmål om hva som driver henne, svarer reseptaren bare at hun er «født slik».
— Jeg trener riktig nok spinning tre dager i uken klokken seks, noe som gir meg et energikick og dermed et realt overtak på 08.00-møtene! Dessuten hadde vi et klart motto i oppveksten: «Du skal ikke gi deg på en død ting.»
Og den leveregelen har hun fulgt, den gode Ellen, like til erkekonservativt muslimske Qatar, der hun for 25 år siden bodde i en kortere periode sammen med mann sin og deres to barn.
— En dag da vi skulleut og bade, og mannen min plutselig ble innkalt på jobb, bestemte jeg meg for å kjøre til stranda likevel. Jeg hadde kort hår da også, så jeg trengte bare en stor caps.
— Ja, og så en svart løsbart.
(Publisert i NFT nr. 12/2007 side 18.)