Tekst: Einar Wibe, medisinsk direktør, Roche Norge AS

Fremskritt innenfor molekylærbiologien har frembragt en rekke nye kreftlegemidler de siste årene. Vi snakker om en ny generasjon av legemidler, såkalt målrettet behandling. Det er et paradoks at for de av fremskrittene som gjelder særlig store pasientgrupper, risikerer man forsinkelse med hensyn til når pasientene får nyte godt av nyvinningene. En hovedårsak er at implementering av behandlingen gjør for store innhugg i sykehusbudsjettet.

Ny generasjon kreftlegemidler

Virkningsmekanismene for henholdsvis de nye kreftlegemidlene og cellegifter er helt forskjellig. De nye målrettede kreftlegemidlene benyttes oftest på toppen av ordinære cellegiftregimer, for å øke responsen på behandlingen. Siden de nye legemidlene er skreddersydd for mer spesifikt å ramme kreftcellene fremfor normalvevet, adderes som regel ikke vesentlig med toksisitet ved å kombinere «ny» og «gammel» behandling.

Eksempel på ny målrettet kreftbehandling, er tyrosin kinase hemmere, monoklonale antistoffer og preparater som virker ut fra vaksineprinsippet. Monoklonale antistoffer virker ofte på den måten at de blokkerer vekstfaktorer eller vekstfaktor reseptorer. De er resultatet av avansert molekylærbiologisk forskning og produseres gjennom kompliserte bioteknologiske prosesser. Ofte er antistoffet satt sammen av én mindre del museantistoff og én del menneskeantistoff. Produksjonen av denne typen medisiner er langt dyrere enn for tradisjonelle legemidler.

Fremskritt for store pasientgrupper

Nye målrettede kreftlegemidler har blant annet bidratt til vesentlige behandlingsfremskritt for store pasientgrupper – folkesykdommer som tykktarmskreft, brystkreft og lungekreft.

Det er her vi møter paradokset med at fordi behandlingen vil merkes tydelig på sykehusbudsjettet, risikerer man forsinkelse i implementeringen av behandlingen. Det tilføres sjelden økte bevilgninger til sykehusene som følge av nye behandlingsfremskritt på legemiddelsiden.

Hva koster kreftlegemidlene samfunnet?

Ut fra omtalen i media skulle man tro at nye kreftlegemidler, siden de er dyrere enn de eldre tradisjonelle preparatene, utgjør en stor trussel mot helsebudsjettene. Av samfunnets totale helseutgifter brukes kun 5–7 prosent til kreftpasienter. Og av helseutgiftene som går til kreftpasienter, brukes 10–15 prosent til legemidler (Karolinska-rapporten 2006). Med andre ord, kreftlegemidlene utgjør i høyden 1 prosent av samfunnets helseutgifter. Om man vil relatere kreftlegemidlenes andel til de totale legemiddelutgiftene her i landet, så utgjør de mindre enn 7 prosent (IMS 2006).

Vi vet at mer enn 30 prosent av oss vil oppleve å få kreft. Når utgiftene til kreftlegemidler utgjør så liten andel av helsebudsjettene, og av det offentliges utgifter til legemidler, da skulle vel ikke finansieringen av de nye kreftlegemidlene være noe problem i et rikt samfunn som vårt?

Hvordan ligger Norge an?

Statistikk viser at Norge ligger klart bak sammenliknbare land når man ser på kostnad til kreftlegemidler per innbygger (IMS). Land som USA, Frankrike og Japan bruker mest, og vi ligger bak nesten ethvert annet vesteuropeisk land inkludert våre nordiske naboer.

Er det sånn at det lønner seg å vente litt? Kan det være en fordel at andre land prøver først, for å finne ut om et nytt kreftlegemiddel holder hva det lover? Slik at Norge kan spare seg unødvendige utgifter til en behandling som viser segallikevel ikke å være så bra som mange trodde. Nei, dette er ikke det vanlige mønsteret for de nye kreftlegemidlene. Statistikken viser et klart mønster – bruken av målrettede, bioteknologisk fremstilte legemidler øker i alle land år for år, så også i Norge. Men det generelle bildet er at Norge starter på et senere tidspunkt enn de fleste andre land, og at bruken tiltar i et langsommere tempo.

Noen paradokser   

I samfunnet, speilet gjennom media, ser det ut til å være velvilje knyttet til norske pasienters interesser, at de får tilgang på de nyeste kreftlegemidlene. Og bra er det. På den annen side anser mange det som en uttalt ulempe at et legemiddelfirma vil tjene penger i tilfelle ny innovativ behandling tas i bruk. Dette er et tankekors, idet det synes å være aksept i samfunnet for at nær sagt en hvilken som helst annen industri tjener penger på sin virksomhet.

Det norske samfunnet ønsker å bevege seg mer i retning av et kunnskapssamfunn, blant annet for å sikre verdiskapningen når oljen tar slutt. Det er derfor paradoksalt at Norge som nasjon ligger langt etter det uttalte målet om å benytte 3 prosent av BNP til forskning innen 2010. I dag er vi kun halvveis mot dette målet. Antall kliniske studier i Norge avtar. Ofte kan en klinisk studie være den mulighet en kreftpasient har til å få tilgang på ny og potensielt bedre behandling.

Norge har enorme pengereserver i Statens pensjonsfond, per i dag omtrent 2000 milliarder kroner. Dette skal sikre vår fremtidige velferd. Hvilke goder skal så denne velferden bidra til å skaffe befolkningen? Er tilstrekkelige økonomiske midler til å gi norske kreftpasienter ny, effektiv behandling et slikt gode? Svært mange vil si ja.

(Publisert i NFT nr. 12/2007 side 23.)