Den fødte farmasøyt

Tekst: Vivian Fjeldstad

— Heldigvis synes jeg nå vi ser en sterk tendens til at samfunnet for alvor

begynner å se betydningen av klinisk farmasi. Det begynner rett og slett å sige inn at det er behov for kliniske farmasøyter i helse­tjenesten, blant annet med tanke på ­pasient­sikkerhet og kvalitetssikring av legemiddelbehandlingen, sier han.

— Håndtering av legemidler er om­fattende. Som farmasøyter er vi opplært til blant annet å alltid sette sikkerhet først. Det er mye å holde rede på og mange ­spørsmål som dukker opp. Hvordan skal man lagre ting, hvordan skal man forholde seg til holdbarhet, merking, interaksjoner, bivirkninger og andre legemiddelrelaterte problemer?

Jørgensen er genuint interessert i alle problemstillingene knyttet til legemiddelbruk, og det er en interesse han har hatt en god stund.

— Jeg bestemte meg ganske tidlig for å bli farmasøyt, sier han.

— Hva som var utslagsgivende for at jeg ønsket å gå denne veien, vet jeg ikke. Men jeg husker at jeg alltid syntes medisiner var spennende. Jeg vurderte en periode om jeg skulle bli lege, men nei, det slo jeg fra meg. «Hvis jeg ikke kommer inn på ­far­masi kan jeg alltids satse på jussen», husker jeg at jeg tenkte.

Gutten i grasrota
Jobbhierarki er ikke så veldig spennende for Jørgensen.

— Arbeidsoppgavene mine kan strekke seg fra lederoppgaver til å ekspedere bestillinger, til å være kontrollfarmasøyt i produksjonsavdelingen eller til å steppe inn som vikar hvis noen er syke. For tiden består halvparten av stillingen min i å være fast vikar på Haukeland sykehusapotek, mens jeg i den andre halvparten er ­farmasøyt på Voss sykehus, som er en del av Helse Bergen.

— Voss sykehus er et lite og oversiktlig sykehus, sier han.

— Det er en bra kontrast til Haukeland Universitetssykehus, som er et av landets største. De er veldig farmasøytvennlige på Voss. De har virkelig innsett verdien å ha farmasøyter med blant annet klinisk ­kompetanse på sitt sykehus, de ser at den funksjonen vi fyller er viktig, at vi er kompetente og aktivt kan bidra med vår fag­spesifikke kunnskap på lik linje med det andre faggrupper kan på sine områder, sier han.

Fersk president i ESCP
— For meg er det viktig å arbeide for å fremme rasjonell og riktig legemiddelbruk. Jeg er medlem av den europeiske organisasjonen ESCP, som jobber for å utvikle klinisk farmasi på internasjonal basis. I oktober ble jeg valgt som president for to år, forteller Jørgensen.

— Mine oppgaver er blant annet å lede organisasjonen rent politisk og bidra til å holde konferanser og andre aktiviteter i gang. Selv om organisasjonen er europeisk har vi blant annet et samarbeid gående med ACCP (American College of Clinical Pharmacy) i USA hvor vi skal ha en kongress sammen i Orlando i år. I ­tillegg har ESCP 30-årsjubileum i 2009, og det skal så klart feires!

— Det er viktig å ha en kontaktflate med andre farmasøyter og fagpersoner i Europa, slik at vi står sterkere til å skape fremgang sammen. Som leder ligger ut­fordringen blant annet i å være en inspi­rator for medlemsmassen, legge strategier og ­delegere oppgaver. At mannen har tid, kan man bare lure på. Fordi jeg er engasjert, sier han selv.

— Det koster, men det er det verdt. ESCP er avhengig av folk som på frivillig basis ønsker å bidra til forandring og ­utvikling. Jeg haret pasjonert i forhold til det, slik finner jeg også tid til det på toppen av, ved siden av og under alt det andre, humrer han spøkefullt.
   Mener Jørgensen.

— Jeg jobbet i en del år med veiledning i rasjonell bruk av legemidler for rev­matikere. Dette er en pasientgruppe som bruker mange legemidler. Min erfaring ­tilsier at god kommunikasjon bidrar til at pasientene blir mer motiverte og føler seg tryggere på sine legemidler, sier han.

Fungerende kommunikasjon er viktig også i samarbeidet med kollegaer i arbeidet med ESCP.

— Det er spennende å bli kjent med nye folk og slik også bli introdusert for nye måter å tenke på. Dette forutsetter at vi kan kommunisere på et språk alle forstår. Det fører selvfølgelig til at vi iblant snakker forbi hverandre når engelsk bare er morsmålet til de færreste av oss. Å få frem ­nyansene blir vanskeligere. Men på den annen side gjør det at vi blir veldig bevisste på å ­snakke slik at det blir forståelig for alle.

— Arbeidet med ESCP og andre verv jeg har, gjør at jeg har fått reist mye. Man blir invitert hit og dit som president, og noen er så gjestfrie at du blir invitert hjem til dem. Da kommer man mer på ­bølgelengde og får en annen forståelse for hverandres syn og tanker, noe som også skaper bedre kommunikasjon, sier Jørgensen, med sin muntre stemme på udefinerbar dialekt. Han ler når han blir konfrontert med det.

— Få klarer å høre hvor jeg egentlig kommer fra, jeg er nesten en dialekt­kameleon. Men jeg vokste opp på et lite sted i nærheten av Bodø. Når noen ringer hjemmefra slår jeg automatisk over på urmålet, så da ville du nok hørt det, av­slører han.

Fagidentitet og yrkesstolthet
— Identitet er viktig, også profesjonelt. Vi farmasøyter trenger i enda større grad å styrke vår identitet. Vi har en profesjon vi kan være stolte av å tilhøre og som ­strekker seg over mange ulike fagfelt, og det gjelder virkelig å se og utnytte det mangfoldet som finnes, mener Jørgensen.

— Jeg synes vi skulle bli lært opp til å bli stolte av oss selv, jobbe hardere for å få aksept og bli en naturlig del av ­helse­tjenesten.

— Vi trenger et enda nærmere sam­arbeid med legene og annet helse­personell, og jeg håper enda flere kan se styrkene av å ha farmasøyter med på laget.

— Når alt dette er sagt tror jeg at vi ­faktisk nå er på veldig god vei til å nå disse målene blant annet med tanke på arbeidet som pågår med hensyn til etablering av helsetjenester i apotek, etablering av ­mastergrad i klinisk farmasi og ikke minst resultatene fra de to norske doktorgradene i klinisk farmasi fra 2007. Positive resul­tater fra daglig praksis og mange små og store prosjekter i kommune- og spesialist­helsetjenesten relatert til kvalitetssikring av legemiddelhåndteringen og klinisk ­farmasi peker også i samme retning, sier Frank Jørgensen.

(Publisert i NFT, nr. 1/2009 side 22–24.)