Flest utenlandske farmasøyter fra EØS-land

SAFH gir profesjonsgodkjenning til helse personell for at befolkningen skal kunne ha tillit til helsepersonell i helsetjenesten, og for å forsikre at søkerne har de nødvendige faglige kunnskaper, ferdigheter og personlige egenskaper som kreves for å arbeide i yrket.

— Fra hvilke land søkes det mest om autorisasjon som farmasøyt i Norge?
— De henvendelser vi får viser at arbeidsinnflyttere fra Sverige er solklar nummer én. Det gjelder både for søkere utdannet som cand.pharm.er og som reseptarer. At så mange svenske farma­søyter søker seg til Norge skyldes nok i stor grad arbeids­løshet i eget land og at vi kan tilby bedre lønnsbetingelser. Samtidig er det gunstig geografisk og språket er mer likt enn i forhold til andre land, sier Anthi.

For provisorfarmasøyter er det også en del søkere fra Polen, Tyskland, Ungarn og Danmark som har fått norsk autorisasjon de siste tre årene. Finland innehar andreplassen etter Sverige når det gjelder ­autoriserte reseptarfarmasøyter utenfor Norge.

Norge har gjennom EØS-avtalen en egen nordisk overenskomst om gjensidig godkjenning av autorisasjon som enten cand.pharm. eller reseptar gitt i andre ­nordiske land.

— Det betyr at det i disse tilfellene ikke blir gjort noen sammenlikning av om eksamen er jevngod med norsk eksamen. Men det utenlandske autorisasjons­dokumentet gjelder ikke som autorisasjon eller lisens i Norge. Den som vil praktisere yrket i Norge må derfor søke norsk auto­risasjon eller lisens, men vil da få en forenklet behandling, forklarer fungerende ­direktør i SAFH.

Søkere fra Norden må fremvise attestert kopi av pass, attestert kopi av autorisasjonen fra hjemlandet samt attestert kopi av diplom eller ­vitnemål.

EU-tilpasning i autorisasjonsordningen

— Hva slags krav må fylles for å få autorisasjon som farmasøyt i Norge?
— Siden 1. april 2007 har det skjedd en endring i autorisasjonsordningen som følge av en EU-tilpasning, slik at farma­søyter med treårig høyskoleutdanning vil bli autorisert som reseptarfarmasøyt, mens farmasøyter med femårig universitetsutdanning vil bli autorisert som provisorfarmasøyt, forteller hun.

For søkere med utenlandsk autorisasjon som farmasøyt, gjelder særlige regler om anerkjennelse. Kriteriene er delt i forhold til søkere fra land innenfor og utenfor EØS. Søkere som kommer fra land utenfor Norden, men innenfor EØS, må fremvise samme dokumentasjon som søkere fra Norden og i tillegg ha et såkalt letter of good standing – certificate of current professional status (CCPS), som ikke er eldre enn tre måneder der det skal stå at de har en utdanning i henhold til EU-regelverket og at vedkommende har ­auto­risasjonen fra hjemlandet i behold.

— Når det gjelder søknader fra farma­søyter som kommer fra land utenfor EØS er prosedyren litt annerledes. Her blir vurderingen av den utenlandske utdanningen mer skjønnsmessig og på bakgrunn av søkerens dokumentasjon av egen utdanning ved at fagplaner, arbeidspraksis og liknende sammenholdes med eventuelle ramme- og fagplaner for norsk utdanning. Til dettearbeidet hender det vi trenger ekstern hjelp i saksbehandlingen, altså faglige råd fra for eksempel universitetene. Rådgivere der kan da bistå oss i vurderingen, men de avgjør ikke saken, det er det vi som gjør, presiserer Anthi.

Ikke ansvar for språk­ferdigheter

— Hva gjør dere for å forsikre dere om at søkernes faglige kvalifikasjoner er gode nok?
— Det gjøres ved at søkere med utenlandsk eksamen må sende inn attesterte kopier av de nødvendige papirer slik at vi kan vurdere om deres utdanning er jevngod med den norske. Vi sjekker at de er den de sier ved at de må levere attestert kopi av pass. Vi krever også CCPS som nevnt ovenfor, for å forsikre oss om at ­vedkommende ikke er fratatt autorisasjonen i hjemlandet eller bare har en begrenset rett der.

— Vi har heldigvis et godt samarbeid med en del utenlandske autorisasjonsinstitu­sjoner, spesielt mellom de nordiske ­landene. Her får vi tilsendt en oppdatert liste over hvem som har mistet autorisa­sjonen med en gang, slik at vi kan luke ut disse fra søknadsbunken. Vi har dessuten ­jevnlig kontakt med helsemyndigheter i andre land og kan også i noen tilfeller benytte oss av hjelp fra norske ambas­sader i aktuelle land for å få verifisert ­ektheten av dokumenter. Videre under­søker vi eventuelle tips om uegnethet for yrket fra for eksempel utdanningsinstitusjoner.

— Hva slags krav er det til språkkompetanse? Noen endringer på trappene?
— Det er ingen umiddelbare planer hva gjelder språkkompetansekrav fra vår side. Dette er det arbeidsgiver som har ansvaret for. Arbeidsgiver må selv påse at arbeidstakerne har tiltrekkelige kunnskaper, men det er også den enkelte farmasøyts ansvar å sørge for at ens kunnskaper er gode nok. Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra vedkommendes kvalifikasjoner, ­arbei­dets karakter og situasjonen for øvrig. Arbeidsgiver er pliktig til å påse at ansatte har tilstrekkelig språkkunnskaper til å ­utføre sitt arbeid på forsvarlig og betryggende vis. Både arbeidsgiver og den enkelte farmasøyt har et ansvar her, slår hun fast.

— Ellers er det slik at farma­søytene som kommer fra land utenfor EØS må gjennomgå et obligatorisk kurs i Nasjonale fag, der det er et visst språkkrav for å komme inn. Kurs i Nasjonale fag tar for seg norsk regelverk i forhold til å jobbe som helsepersonell i Norge, og for å stå i dette kurset må de fremvise visse ­språk­kunnskaper, sier Irja Anthi i SAFH.

(Publisert i NFT nr. 7–8/2009 side 14–15.)