Mangfold i apotek

Arbeidsstokken i norske apotek representerer i dag mange ulike nasjonaliteter. NFT har valgt å fokusere på utenlandske farma­søyter.

Hva kreves av kompetanse og språkkunnskaper for å jobbe på apotek i Norge? Hva gjør apotekkjedene for å rekruttere utenlandsk arbeidskraft? Hvordan følges de utenlandske farma­søytene opp som ansatte? Og sist, men ikke minst: Hvordan opplever utenlandske farmasøyter selv å arbeide i landet vårt?

NFT har snakket med en fransk og en polsk farmasøyt, de store apotekkjedene, Farmasøytisk institutt på Blindern samt myndig­hetene.

Profesjonsgodkjenning, gode norskkunnskaper og generell ­integrering er avgjørende for at den utenlandske farmasøyt skal kunne utøve faget og føle seg vel til rette i sitt nye hjemland.

Tekst: Vivian Fjeldstad

Polske Anna Baba synes lønn og arbeidstid er bedre i Norge enn
i hjemlandet.
Foto: Vivian Fjeldstad

— Jeg er takknemlig for den opplæringen jeg har fått. Selv om jeg fortsatt, og heldigvis, lærer noe nytt hver eneste dag, sier Baba, som er informasjonsfarmasøyt ved apoteket.

— Det hender jeg får spørsmål fra kunder jeg ikke umiddelbart kan svare på eller at det er ord jeg ikke kommer på med en gang. Men da leter jeg enten på nettet etter svar eller så spør kollegaene mine, forklarer hun.

Baba har bodd i Norge i litt over fire år. Hit flyttet hun nesten rett etter studiene ved Kraków universitet. Hun er glad for at hun rakk å få med seg praksisperioden i Polen, som er obligatorisk under studiene. Hun mener det gir henne et bedre sammen­likningsgrunnlag av hvordan praksisen fungerer i polske kontra norske apotek. Baba påpeker dessuten at det er flere positive elementer ved å jobbe som ­farmasøyt i Norge.

— Arbeidsmiljøet er bedre tilpasset den enkelte farmasøyt. Jeg synes vi har en bra kommunikasjon mellom oss ansatte og kjedeledelsen. Ikke minst er lønn og arbeidstid bedre. Det er fint å kunne ha råd og tid til å gjøre andre ting enn bare å arbeide, sier den polske farmasøyten.

Vil tilbake til Polen på sikt
Baba møtte sin polske ektemann i Norge. Muligheten for å prøve seg som farmasøyt i et norsk apotek var litt tilfeldig og ble til gjennom felles kjente. Hun ble introdusert for Gosia Gringe, som også kommer fra Polen, og møtet førte til en apotekteknikerstilling på Vitusapotek på Oslo City.

— Gosia ga meg en sjanse og en svært god opplæring, noe som har betydd utrolig mye for meg. Hadde det ikke vært for denne muligheten er det ikke sikkert det hadde vært så enkelt for meg å få jobb i Norge, tror hun.

— For min del er det savnet etter familie og venner som eventuelt blir avgjørende for hvor lenge jeg blir boende her. Med tid og stunder ville det vært fint å kunne reise tilbake, spesielt med tanke på mine for­eldre som i fremtiden kanskje vil komme til å trenge meg i større grad enn de gjør i dag. Men de kommende fem årene ­kommer nok fortsatt hjemmet mitt til å være her i Norge.

— Hva har vært det vanskeligste?
— Å få taket på nyansene i språket. Når jeg har snakket med kunder, har det ved en anledning eller to hendt at jeg har sagt ting med et annet tonefall slik at det har ført til mindre misforståelser. Heldigvis har jeg oppfattet det umiddelbart. I de aller fleste tilfellene går alt fint.

Men den sympatiske farmasøyten ­streber etter å bli så flink at slikt kan unngås fullstendig.

— Jeg tar nå norskkurs ved Folke­universitetet og er svært fornøyd med ­opplegget og læreren, som er veldig ­dyktig. Det er alltid noe vokabular å lære og grammatikk å repetere for å forbedre språk, særlig skriftlig. Derfor går jeg på kurset. Er det noe jeg er usikker på, så pleier jeg å la mine kollegaer få gå gjennom det for meg, sier Baba.

Årvåkenhet og tålmodighet er viktig
Det travle apoteket på Byporten som ligger tilknyttet Oslo Sentralstasjon, er en internasjonal gjeng ansatte. Her finnes med­arbeidere med opprinnelse fra Vietnam, Japan, Filippinene og Irak, men felles for alle disseer at de har studert i Norge. Apoteket blir besøkt av innenbys, utenbys og utenlandske kunder, hastende på vei til ulike steder i landet. De holder åpent fra sju om morgenen til ni om kvelden.

— På grunn av den store andelen gjennomreisende benytter folk med uærlige hensikter seg av å prøve å lure oss. Vi opplever en del falske resepter. Dermed er det bare enda viktigere å være bevisst og våken til enhver tid, bemerker Baba.

— Er vi i tvil om noe, så ringer vi legen. Enten ved mistanke om forfalskning, om det dreier seg om interaksjonsproblematikk eller ved spørsmål til uriktig forskrevne resepter. Alle kan gjøre feil. Det gjelder å være tålmodig, sier Anna Baba.

Son Tran tar snart over som apoteker ved Vitusapotek Byporten. Han er svært positiv til å ha en utenlandsk farmasøyt med i teamet.

— Anna begynte her før jeg kom hit, så jeg har ikke vært så mye med på opp­læringen av henne. Men å ha en farmasøyt her fra et annet land, ser jeg på som ­utelukkende positivt. Hun har en høy arbeidsmoral og er et godt medlem av den allerede fine gjengen vi har her. Hun lærer fort og snakker kjempegodt norsk allerede, roser Tran, tydelig fornøyd.

— Ikke minst får vi høre om hennes ­kultur og hennes besøk i Polen. Jeg tror vi alle sammen har noe å lære av hverandre, sier han.

— Har du noen gang fått noen negative tilbakemeldinger fra kunder?
— Det er lite. Det har nok hendt at en og annen kunde har påpekt at det er mange minoriteter her. Men jeg tror ikke det har vært negativt ment, smiler Tran.

(Publisert i NFT nr. 7–8/2009 side 8–10.)