— Så jeg vil si at antallet meldinger fra oss per år ikke er en god målestokk på hvor godt vi jobber med, eller imot, bivirkninger

Og slik bør det kanskje også være. For med åtte kliniske farmasøyter i sving ute på postene, har Diakonhjemmet Sykehus de beste forutsetningene for å forebygge bivirkninger.

Sterk meldebevissthet
Diakonhjemmet Sykehus og sykehusapotek samarbeider tett i bivirkningsarbeidet.

— Vi har jobbet sammen og systematisk med bivirkningsrapportering i over tjue år, forteller Viktil, som selv har vært ansatt på Diakonhjemmet Sykehusapotek siden 1993.

— Melderen, som i praksis ofte er legen, selv om sykepleierne og farmasøytene stadig melder mer, fyller ut et bivirkningsskjema. Dette er bare to klikk unna på intranettet vårt, som både sykehusapoteket og sykehuset benytter. Så sender melderen dette med internpost til sykehusapoteket, og vi tar oss av resten, forteller Viktil.

— På sykehusapoteket sjekker vi at alle relevante opplysninger er med før vi sender den tre steder; til vårt lokale RELIS, til kvalitetsutvalget på sykehuset og til den aktuelle avdelingssjefen. Svaret fra RELIS, som ofte kommer etter en god uke, legges inn i pasientjournalen.

— I tillegg tar vi vare på RELIS-svarene her på sykehusapoteket for å kunne videreformidle svarene i ulike fora ved sykehuset, som for eksempel avdelingsmøter for leger og for legemiddelkomiteen. Da benytter vi også sjansen til å informere om selve meldesystemet, og slik bidrar vi til å skape en positiv meldekultur, opplyser hun.

Melder likevel for lite
Kliniske farmasøyter dekker i dag de fleste sengepostene ved sykehuset, og sykehusapoteket jobber stadig for å forbedre tjenestene sine. Nærmere 40 bivirkningsmeldinger sendes årlig til RELIS.

— Dette tror vi dessverre er mindre enn det burde være. Noen ganger må vi faktisk legge meldeskjemaet foran nesen på legen og be henne fylle det ut.

— Hvorfor?

— Tiden strekker ofte ikke til, og i en akutt situasjon med en pasient er bivirkningsrapportering ganske langt bak i bevisstheten hos legen. Forståelig nok. Men der er vi farmasøyter gode å ha.

— Hvilke andre forhold hindrer meldelysten, tror du?

— Tilgjengelighet, av skjema for eksempel, og det har vi som nevnt prøvd å gjøre noe med. Noe annet er manglende motivasjon; at vi ikke ser på arbeidet som viktig nok. For å bli minnet om betydningen av meldearbeidet, er det viktig med jevnlige tilbakemeldinger, for eksempel fra RELIS og ved å internt presentere oversikter med RELIS-vurderinger til melderne selv, oppfordrer Viktil.

Hun er svært fornøyd med RELIS.

— RELIS gir gode tilbakemeldinger og nyttig informasjon. Når svaret deres kommer, får vi se «vår lille bivirkning» med mer bredde; i en større helhet. Det øker forståelsen vår, og det motiverer.

Nærhet gir kvalitet
Kirsten Viktil er spesialist på legemiddelrelaterte problemer og en uvurderlig medspiller i kliniske legemiddelgjennomganger ute på sykehusets sengeposter.

— Det er under slike gjennomganger vi ofte avdekker om et legemiddel har en uønsket effekt eller ikke. Som farmasøyt bidrar jeg da til å få det viktige overblikket. For helheten er essensiell: Er pasienten kvalm og trøtt på grunn av et legemiddel, er det en forbigående effekt etter oppstarten av et nytt legemiddel eller er årsaken til symptomene noeannet enn legemidlene? spør hun.

— Litteratursøk, samtaler i teamet rundt pasienten og samtaler med pasienten selv, kan gi svar, ifølge Viktil.

— Og jo nærmere vi kommer pasienten, dess bedre blir bivirkningsmeldingene, legger hun til.

— Nå er det ikke alltid slik at pasienten selv lar seg samtale med, men informasjon fra brukeren gir ofte konstruktiv informasjon, noe som igjen gir økt kvalitet på meldingene – eller god forebygging!

— Hva mener du?

— Pasienter er ofte bekymret for bivirkninger, og det oppdager vi gjerne i samtaler med dem.

— Forebygging kan handle om å komme bak denne redselen, og kanskje slik løse problemet. En kvinne som skulle begynne på kortison, fortalte meg at hun var redd for å legge på seg. Etter en samtale kom det frem at hun hadde dårlig råd og var redd behandlingen ville medføre økte utgifter til klær, forteller Viktil.

— Da hun fikk snakket ut om sin reelle bekymring, kom hun frem til at det ville være bra for henne å bruke kortison – i alle fall for en periode.

(Publisert i NFT nr. 11/2009 side 16–17.)