Gartner for mennesket

Visdomsordene sitter løst hos Vigdis Frost Lied. Så løst at de svinger seg i øynene dersom munnen bruker for lang tid på å åpne seg. Det er nærmest en Guds lykke at hun jobber i kulissene og ikke er i direktedialog med pasienten; én time sammen med denne kvinnen visker bort behovet for enhver kjemisk stimulans.

— Jeg er grundig, jeg er det, men jeg er ikke helt som andre farmasøyter, sier hun heseblesende idet vi kaver oss gjennom atriet bort til sykehuskantinen i piskende regnvær. Hun har med seg en solid bunke underlagspapirer til et intervju hun har fått beskjed om bare skal handle om henne.

— Ja, jeg forstår meg ikke på mennesker som stiller uforberedt til møter.

— Det er ikke skjæringspunktet mellom handel og helse som er den viktige utfordringen for farmasøyten lenger, men å være nok til stede for enkeltmennesket uten å sprenge grensene for hva apoteket kan tåle. Skjønner du?

Øynene danser. Det blir sagt at hun som liten pike hadde lopper i blodet. De bor visst der ennå.

— Hos oss legger vi ekstra vekt på samtalen med pasienten. Vi tar legemiddelbrukeren på alvor. Trekanten – legen, farmasøyten og legemiddelbrukeren – er likeverdig på Diakonhjemmet. Og det betyr at compliance ikke nødvendigvis er målet.

— Visjonen vår er at «alle skal erfare optimal legemiddelomsorg» – med bevisst bruk av ordene erfare og omsorg.

— Mange pasienter tar ikke legemidlene sine slik de skal, men hva er egentlig «riktig» legemiddelbruk? Og riktig for hvem? spør hun på et vis som slett ikke oppfordrer til å lete etter et fasitsvar.

— «Riktig» legemiddelbruk kan være det som føles riktig for den enkelte. Tillit er en forutsetning for å nå frem dit. Og da må du gå i dialog med legemiddelbrukeren, vise hva konsekvensen av valgene hennes kan bli, men la henne bestemme.

— Monologen alene hører ikke hjemme i legemiddelsamtalen, forteller kvinnen som kanskje best vet hva klinisk arbeid handler om her til lands.

Langsiktig. Metodisk. Strategisk. Strukturert. Dette er noen av egenskapene som ifølge Norges Farmaceutiske Forening har bidratt til at Vigdis har klart å skape det beste miljøet for klinisk farmasi i Norge.

— Vil du si at landets fremste legemiddeleksperter jobber hos deg?

— Ja! I alle fall noen av dem. Og det er et privilegium. Jeg er fæl til å skryte av oss; si at vi er best i landet. Jeg får vel legge til at alle som kjenner meg vet at jeg nok har en tendens til å snakke med store bokstaver.

Men det er riktig nok: Diakonhjemmet Sykehusapotek er i dag en foregangsbedrift for både samhandling og klinisk farmasi. Der andre apotek sliter med å ansette nok farmasøyter, har Diakonhjemmet Sykehusapotek gode søkelister. Åtte kliniske farmasøyter jobber ute på sykehusets sengeposter i det tverrfaglige teamet, de har dokumentert effekten av utvidet legemiddelsamtale, de planlegger oppstart av en geriatrisk legemiddelpoliklinikk i samarbeid med sykehuset, de tilbyr kurset «Fra monolog til dialog» – legemiddelsamtalen i teori og praksis, og de har prøvd å overbevise Helsedepartementet om at samhandlingsaktivitetene de bedriver sammen med sykehuset er verd å se på i forbindelse med samhandlingsreformen.

— Og alt vi har oppnådd, har vi oppnådd sammen, hevder apotekeren.

— Det er et resultat av godt teamarbeid over tid. Angelika Kruse-Jensen, et fyrverkeri av en kvinne, var apoteker før meg. Hunstartet det hele og sørget for gode etterkommere som videreutviklet klinisk farmasi. Selv har jeg alltid følt et ansvar for å føre arven videre, sier Vigdis.

Men hun nevner ikke med et ord hvor sterkt hun dyrker alle medarbeiderne sine, hvordan hun med fast grep skyver dem fremover, hvor mye tillit hun gir dem, hvordan hun får dem til å blomstre. Nei, det munner ut i dette:

— Æren er ikke min alene. Jeg jobber i et helt unikt lederteam. Det er det. Vi utfyller hverandre; en er strategen, en humanisten, en logistikeren og jeg er tilretteleggeren. Det er sammen vi blir gode. Og felles for oss alle er at vi tenker brukeren først, forklarer hun.

Skjønt, hun liker ikke ordet «bruker».

— Nei, da vil jeg heller si som den tidligere forstanderen ved stiftelsen: «Du skal møte brukerne som dine gjester». Det synes jeg er et bedre bilde.

— Er det hemmeligheten bak suksessen?

— Du kan nok si det sånn. Vi har jobbet veldig mye med verdiene våre. Mottoet vårt, «engasjert for mennesket», ligger til grunn for alt vi gjør. Det passer så fint, synes jeg, både med tanke på at vi jobber med helse og at vi er eid av en diakonal stiftelse. Og verdiene våre – tillit, samspill, kvalitet og fremtidsrettet, som alle de ansatte har vært med på å utforme – er også en del av våre mål, forteller Vigdis.

— Vi er litt annerledes, er vi ikke? spør hun med en femårings håpefulle blikk.

— En annen årsak til suksessen er at vi som jobber her, både nå og tidligere, aldri har ventet på at andre skal gå foran og vise vei. Vi ser mulighetene selv og prøver å gripe dem.

— Hvordan klarer dere å holde pågangsmotet oppe?

— Du får jo like mye som du gir. Selv er jeg en uforbederlig optimist og i tillegg ganske entusiastisk, og da går det meste. Dessuten: Kommer du inn i en god spiral, har den en tendens til å forsterke seg.

— Men ikke alle dager er like gode, og da er det viktig å støtte hverandre. Vi har tradisjonelt vært altfor mange forsiktige, små jenter innenfor farmasien, som tror vi ikke kan. Men se på alle de flotte farmasøytene som i dag viser at vi kan! Det må vi forsette å minne hverandre på.

— Og så blir veien til mens man går, messer hun.

— Hva tenkte du da du ble kåret til Årets farmasøyt?

— Min første reaksjon var at det finnes jo så mange andre flinke farmasøyter som heller burde få den. Men så leste jeg begrunnelsen for tildelingen, som viser at vi fikk den for det vi har fått til sammen, og da ble jeg veldig stolt og veldig rørt.

— Prisen er vel strengt tatt din. Hva sier kollegene dine?

— De er veldig glade. Og de synes jeg fortjente den. De gjør det.

Sier hun spakt og begynner konsentrert å lete etter noe i papirene sine. Hintet tas.

— Hva er du mest stolt av at dere har oppnådd sammen?

— Jeg er stolt over at vi har fått ut så mange kliniske farmasøyter. Av de som jobber her og alt de får til! Av at vi har engasjert oss så mye i den utvidede legemiddelsamtalen, gitt dialogen mer plass, og skapt bevissthet rundt dette.

Smilet smyger seg tilbake.

— Diakonhjemmet Sykehusapotek har gått fra å være produksjonsbedrift til å bli kunnskapsbedrift. Formidling blir stadig mer viktig. Jeg er fryktelig stolt av at vi er en del av en diakonal bedrift og samtidigså kunnskapsorientert, sier hun bestemt.

Toleranse er noe Vigdis har hjemmefra. Som datter av sørlendingsparet Frost, der far var ateist og mor kom fra en dypt kristen familie, lærte hun tidlig å skille vesentlig fra uvesentlig i mellommenneskelige relasjoner.

— Far fulgte meg til alters. Selvsagt gjorde han det.

Året var 1971. Men Vigdis og Morten har holdt sammen helt siden russetiden i 1966.

— Jeg har verdens mest fantastiske mann! Jeg har vært så heldig! Han er utrolig snill og forståelsesfull. Jeg har jo vært ganske aktiv og engasjert gjennom årene, og det ville ikke gått uten hans støtte. På hjemmebane handler det altså også om godt teamarbeid.

— Morten har laget like mange middager som meg. Minst!

Og det må han selvsagt, når hans kjære er like godt gift med jobben som med han selv. De 13 siste årene ved Diakonhjemmet Sykehusapotek. De foregående åtte ved sykehusapoteket i Bærum. Og de 14 før der igjen som lærer og lektor ved Reseptarhøgskolen i Oslo, der hun blant annet var med på å bygge opp faget samfunnsfarmasi.

— Jeg er så glad i mennesker, og trivdes veldig godt med undervisning. I denne perioden tok jeg praktisk-pedagogisk utdanning for å utvikle meg som pedagog, og det anbefaler jeg alle å gjøre! Uansett bakgrunn. Utdanningen kan brukes til alt fra barneoppdragelse til personalledelse, mener hun.

Selv har Vigdis alltid vært skoleflink, og det var slik det gikk til at hun bestemte seg for å ta høyere utdanning.

— Min far har alltid innprentet i meg og broren min at når vi var så heldige å ha evner, så var vi forpliktet til å gjøre noe med dem. Det har jeg alltid hatt i bakhodet, selv om jeg aldri har følt noe press.

Realfag var det som interesserte henne mest, så det ble reallinjen sammen med gutta. Og senere farmasi på Universitetet i Oslo.

— Jeg vurderte veterinærstudiet, men skjønte tidlig at jeg ikke ville holde ut å se dyr lide. Jeg er så utrolig glad i dyr også.

— Og jeg har aldri angret på valget mitt.

Sier hun og blir stille et øyeblikk. Ulastelige burgunderrøde negler fikler med notatene. Hun blir oppmerksom på dem og ser med ett litt beskjemmet ut.

— Jeg burde kanskje ikke ha slike negler med mitt yrke. Men så er jeg kanskje ikke helt som andre farmasøyter, da.

— Er jeg vel?

(Publisert i NFT nr. 12/2009 side 23–25.)