Og hun er ikke redd for å være en samhandlingens prøvekanin.

Mann for sin tid
Men la oss, før vi møter henne, først reise tilbake i tid og kikke inn i de store vinduene i sjette etasje på kommunehuset i Trondheim en mørk vinterdag i fjor.

Tor Erling Evjen raser rundt i det åpne landskapet. Han er ikke akkurat sint. Men han har fått nok. Lederen i Enhet for service og internkontroll, avdeling helse og velferd, er ikke lenger fornøyd med tjenestene fra Sykehusapoteket i Trondheim og sier opp avtalen. Han vil ha bedre kontroll med egen virksomhet og ressursbruk.

Dermed blir landets første kommunefarmasøytstilling utlyst i mars 2009.

— Vi har alltid vært opptatt av kvalitet her hos oss. Og å være nyskapende, sier Evjen til NFT.

Forut for sin tid var han også, om enn bare så vidt: To måneder senere legger nemlig en annen trønder, daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen, frem samhandlingsreformen for Stortinget. Hanssen foreslår å gjøre det Evjen nettopp har gjort.

— Joda, timingen var heldig, humrer Evjen med dårlig skjult stolthet.

— Hvordan var forholdet ditt til farmasøyter på det tidspunktet?

— Ikke-eksisterende, medgir han.

Nå, et halvt år etter at farmasøyten kom med i kommuneteamet, sier han at han forstår viktigheten av spisskompetanse.

— Og ute i enhetene er de kjempe-begeistret! Mange får sitt aller første farmasøytbesøk i år, forteller han.

Absolutt alle enheter får nemlig besøk i samhandlingsåret 2010.

Det har aldri skjedd før.

Fra én drøm til en annen
Så til en noe lysere vintermorgen i fjor, nærmere bestemt i mars en gang. Hjemme i Byåsen rekker Astrid Gilje Hageler å bla fort gjennom avisen under et hastig måltid havregrynsgrøt. Stillingsannonsen i Adresseavisen fanger henne umiddelbart. Hun visste den ville komme, men hadde ikke forutsett sin egen reaksjon. For Astrid er ikke på utkikk etter ny jobb; hun har allerede drømmejobben. Vel inne på Sykehusapoteket i Trondheim, der hun jobber i prosjektet Automatisert legemiddelforsyning, slår hun tanken fra seg.

Men i underbevisstheten ulmer det.

— Det gikk lang tid før jeg i det hele tatt vurderte å søke. Det var en modningsprosess. Jeg hadde en utrolig spennende jobb da jeg sa opp, sier Astrid i dag.

Men hun angrer ikke.

— Jeg gikk fra verdens mest spennende jobb til verdens mest spennende jobb, sier hun.

Og nå er hun en slags prøvekanin for hva det farmasøytiske bidraget i samhandlingsreformen kan bli. Vissheten om at Tor Åm, tidligere kommunaldirektør i Trondheim kommune, nå jobber full tid med reformen i Helse- og omsorgsdepartementet og har et blikk rettet mot farmasøyten «sin», virker skjerpende. Hun innrømmer det.

— Og motiverende. Jeg føler et press for å få til noe, til å bevise at kommunefarmasøyten har livets rett, men det er bare bra.

— Og det skal mye til for å ikke lykkes, trøster hun seg med.

— Behovet er jo soleklart til stede! Jeg skjønner ikke hvorfor ingen har tenkt på dette tidligere.

Et vell av oppgaver
Så hva gjør denne kommunefarmasøyten? Ganske mye, viser det seg.

— Jeg jobber en del overordnet, på systemnivå, det vil si med felles prosedyrer for legemiddelhåndtering. Målet med dette arbeidet erå bygge opp et godt internkontrollsystem i hele kommunen. Og så jobber jeg klinisk, eller på individnivå om du vil. 20 prosent av stillingen min går med her. På dette nivået har jeg for eksempel snakket med alle kommunens sykehjemsleger om riktig legemiddelbruk og legemiddelgjennomganger. De har vært positive, så allerede i vinter starter vi med legemiddelgjennomganger ved ett sykehjem, og det er jeg kjempefornøyd med!

— Andre oppgaver er å fungere som rådgiver ute i enhetene sammen med overlege og leder i kommunens legemiddelkomité, Torgeir Fjermestad. Jeg sitter også i legemiddelkomiteen. Han er veldig begeistret for å ha fått en farmasøyt med i kommuneteamet, ifølge Astrid.

Og ennå er det mer:

— Jeg følger opp rutinene for multidose i hjemmetjenesten, vi har rundt 1500 brukere og det krever gode rutiner som må etterleves i alle ledd. Og sammen med sykepleiere i kommunen, arrangerer og foreleser jeg i legemiddelhåndteringskurs for hjelpepleiere og ufaglærte. Statistikk er et annet felt; jeg ser på forbruket av legemidler ved de enkelte enhetene og presenterer resultatet både i kommunen og enhetene selv. Legene har vist svært stor interesse for slike data, forteller kommunefarmasøyten.

Sist, og kanskje viktigst:

— Jeg gjennomfører internrevisjoner på alle helseenhetene, kontrollere etterlevelsen av gjeldende retningslinjer og lovverk. Målet for 2010 er å gjøre en felles internrevisjon i samtlige enheter, omtrent femti i tallet. Vi skal se på håndteringen av A- og B-preparater. Det gleder jeg meg veldig til! Da får jeg vist meg frem i alle enhetene, og denne synliggjøringen tror jeg blir viktig. Jeg vil at flest mulig skal få et forhold til meg.

Astrid gjør med andre ord ikke noe nytt.

— Det er organiseringen, at farmasøyten er en integrert del av kommunen, som er ny. Og det kan bringe med seg økt bevissthet rundt hva vi farmasøyter kan bidra med. Det har det i alle fall gjort her i Trondheim, sier hun.

— Dette er virkelig en god måte å utnytte farmasøytkapasiteten på!

— Og så har jeg startet bredt da, jeg innrømmer det. Men nå gjelder det å gjøre seg uunnværlig!

Ikke noe for ferskinger
Enn så lenge er Astrid alene. Og kanskje ensom?

— Ikke ennå, jeg har ikke hatt tid! hevder hun.

— Men det er viktig å holde kontakten med eget fagmiljø, og da spesielt til sykehusapotekene.

Så det gjør hun også: Sammen med Sykehusapoteket i Trondheim planlegger hun å arrangere temadager for sykepleiere og vernepleiere i fylket og å opprette et faglig nettverk for farmasøyter som jobber innenfor samme gren av faget.

— Det blir ikke for mange oppgaver for én person, dette?

— Foreløpig går det, men jeg må være strukturert. Og så stoler jeg på at ledelsen etter hvert skal se og anerkjenne behovet for flere farmasøyter. Fordelen med denne jobben, men også utfordringen, er at jeg går opp løypa selv. Derfor tror jeg ikke dette er en stilling for en nyutdannet. Og det er definitivt en stilling for cand.pharm.er, nettopp fordi den involverer så mange ulike oppgaver. Jeg vil si at denne jobben krever den samme kompetansen som å jobbe i et sykehusapotek.

— Hva er fordelen med å være en integrert del av kommunen?

— Nærhet til informasjon; til statistikk, pasientopplysninger og IKT-systemer. Nærhet til beslutningstakerebåde oppover og nedover i systemet. Og så er jeg et levende lavterskeltilbud til helsearbeidere i kommunen som trenger enkle, praktiske råd.

Synliggjøring er en annen bivirkning:

— For et halvt år siden visste nesten ingen i kommunen hva en farmasøyt var. Det er i ferd med å endre seg.

— Og målet mitt er at vi skal bli flere, både her i kommunen og i andre kommuner, legger hun til.

— Har du en visjon for hva kommunefarmasi kan gjøre?

— Jeg håper først og fremst å synliggjøre behovet for farmasøytkompetanse i kommunehelsetjenesten. Og der vil jeg helt sikkert få drahjelp fra arbeidet med samhandlingsreformen.

— Vern om sykehusapoteket
Norges Farmaceutiske Forening kunne ikke vært mer enig. I sitt innspill til samhandlingsreformen skriver leder Tove Ytterbø at farmasøyter må integreres i kommunen dersom mer komplisert legemiddelbehandling overføres kommunene slik intensjonen er. «Farmasøyter må brukes for å forebygge feilbehandling både på individ- og systemnivå», skriver hun videre.

— Skifte av omsorgsnivå er en av de store flaskehalsene i helsetjenesten. Hva er din holdning til bruk av kjernejournal?

— Det er en forutsetning for god samhandling, og vil tvinge seg frem. Overføringsfeil er jo den største feilkilden vi har ved skifte av omsorgsnivå. Her mener jeg myndighetene må komme seg opp i førersetet og styre utviklingen, heller enn å la det være opp til IKT-utviklerne selv, oppfordrer kommunefarmasøyten.

— Og så må vi passe på utviklingen ved sykehusapotekene, fortsetter hun iherdig.

— Å?

— Ja, slik at kliniske tjenester på sykehusene utført av kliniske farmasøyter slipper å lide for dårlig økonomi i sykehus-Norge.

— Vi må få opp øynene for nytteverdien av tjenester som ofte ikke er lett å måle i økonomisk gevinst. Derfor må gode relasjoner mellom helseforetakene dyrkes. Her er nok utfordringen størst i de store foretakene, tror Astrid, som er tilhenger av direkteansatte farmasøyter i sykehus.

— Etter å selv ha vært ansatt direkte hos samme arbeidsgiver som de jeg yter tjenestene til, ser jeg klare fordeler ved det, sier hun.

— Og sykehusfarmasien må vokte seg vel for å gi kommersielle hensyn like stor plass som det de private apotekkjedene har gjort!

— Ellers vil det faglige fokuset komme i andre rekke, enten de vil det eller ikke.

(Publisert i NFT nr. 2/2010 side 11–13.)