Er forskning i apotek nyttig for pasienten?

Kristian Svendsen (f. 1982) er utdannet master i farmasi fra Universitetet i Tromsø (UiT) med en doktorgrad i  legemiddelepidemiologi fra Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i 2012. Han har jobbet i apotek, blant annet som apoteker ved Vitusapotek Bien i Ålesund i 2012, og jobber nå som forsker i Sykehusapoteket i Tromsø og Institutt for farmasi ved UiT.

Hvorfor er forskning (i primærapotek) viktig?

Alle pasienter har rett til god behandling i helsevesenet (1). For å gi kunne gi en god ­tjeneste er det helt nødvendig å vite hva en god tjeneste faktisk er. Dette gjelder i alle deler av helsevesenet, inkludert i apotekene. Det er derfor nødvendig å forske i apotek på hva som trengs for å forbedre ­pasienters legemiddelbruk slik at den er sikker og god. Med forskning menes her studier som er ­fagfellevurdert og publisert, altså ikke interne prosjekter som er ­utilgjengelig for andre og prosjekter som ikke er ­kvalitetsvurdert av eksterne forskere.

Hva er gjort av forskning i norske primærapotek?

I Norge er 96 prosent av alle apotek ­primærapotek. De aller fleste farmasøyter (85 prosent) som jobber i apotek jobber i ­primærapotek (2). I tillegg besøker omtrent 70 prosent av befolkningen i Norge et ­apotek årlig for å få en resept utlevert (3). Med så mange apotek og så mange ­pasienter er primærapotek en viktig forskningsarena for å dokumentere at det vi gjør betyr noe for pasienten. 

Etter å ha gjort et søk i litteratur­databaser så er det klart at det generelt sett ikke er gjort veldig mye forskning i norske ­primær­apotek. Det er publisert omtrent 20–25 ­studier de siste 25 årene. Kort oppsummert fra disse studiene så vet vi at leger skriver feil på mange resepter og at farmasøyter ­oppdager ganske mange av disse feilene. Vi vet ­derimot ikke hvor stor andel av ­feilene som oppdages og det er ­betydelige ­variasjoner mellom apotek i andelen ­resepter det ­interveneres på, noe som tyder på at det er et forbedringspotensial. 

Vi har også data på at generisk bytte er problematisk og at mange pasienter har negative opplevelser med dette. Kun ­halvparten oppgir at de er blitt informert om byttet på apoteket. I selvvalget er ­apotekpersonale kompetente og ­selvsikre, men det er enkelte felt farmasøyter føler seg mindre kompetente på, slik som ­sårpleie. Apotek har utfordringer i ­kommunikasjonen med ikke-vestlige innvandrere, men utover det er det lite forskning på om ­kommunikasjonen med pasienter er god nok og om pasienter får den informasjonen de trenger. 

I tillegg er det nå store ­omveltninger i vente i apotekbransjen. Nettapotek er på ­trappene,  og med dette er det nye ­utfordringer ­knyttet til  ­informasjon og ­veiledning samt ­teknologiske ­utfordringer. Her vil prosjekter med en ­forsknings­tankegang være nyttig. Vi må sikre oss at vi gir gode tjenester i denne nye ­innpakningen for å i det hele tatt skulle fortsette å være relevant om en generasjon eller to. 

Hvordan kan vi få til mer forskning i apotek?

Det er altså nødvendig med mer forskning i apotek for å dokumentere kvaliteten i ­tjenestene. Spørsmålet er så hva som skal til for at dette skal skje. Det er ingen enkle svar, men i figur 1 oppsummeres det hva undertegnede tror behøves for at vi skal få mer forskning i apotek. Utfordringene er delt opp i tre; ressurser, interesse og kompetanse.

Ressurser

For å gjøre forskning trengs det ressurser, dette i form av penger, tid og personell ­primært. En av grunnene til at det gjøres mer forskning i sykehusfarmasi / klinisk farmasi er tilgangen på forskningsmidler. Helse Sør-Øst brukte omtrent 4 promille av sitt budsjett på forskning i fjor (4) og hvis  apoteksektoren skulle ha matchet dette så ville det vært cirka 70 millioner kroner årlig. Nå er jo ikke et helseforetak og private ­apotekkjeder direkte ­sammenliknbare, men det er et poeng at forskning ikke bare skjer, men at penger behøves. Det er også andre ­finansieringskilder som er fullt mulige å bruke, nærings-ph.d. er en ­kjempe­mulighet for kjedene da man får forskning til «halv pris», det vil si at det offentlige betaler ­halvparten av kostnadene og at det ­dermed er lettere å kunne ta noen ut av drift og ansette en vikar i et ph.d.-­løp (5). ­Stiftelsen til fremme for norsk apotek­farmasi er også en mulig kilde til ­finansiering av mindre prosjekter.

Tid er en annen ressurs som er viktig og det er nok slik at forskning i akademia ofte tar relativt lang tid fra idé til ­publikasjon. Det er vanskelig å gjøre dette mye raskere da gode ­prosjekter krever nøye planlegging og ­publikasjons­prosessen tar tid uansett. Så jeg tror at man må rett og slett være ­tålmodig og sette av nok tid. Den siste ­ressursen er ­mennesker, altså forskere og apotek­ansatte. Vi forskere har ikke ­veldig stor ledig ­kapasitet til selve forskningen, så det vil være behov for flere ­personer i ­forskerroller, for eksempel i form av ­stipendiater og til en hvis grad ­studenter. I ­tillegg må man ha ­apotekansatte med i de fleste prosjekter, så her kan alle som er i et apotek bidra ved å være med i nye ­prosjekter og ved at det kommer ideer til prosjekter direkte fra apotekene.

Interesse

Interesse er det andre punktet som er ­nødvendig for å gjøre mer forskning. Dette gjelder både fra kjeder/apotekforening/­apotek og fra akademia. Man må ville satse på forskning i primærapotek, man må ville satse på ideer når de kommer opp, og ikke minst, man må være villig til å ­forplikte ­ressursene som behøves. Dette gjelder nok spesielt for forskning på ­allerede ­eksisterende tjenester og den jobben vi gjør til daglig. Akademia er også per dags dato svært sykehusrettet, og her er det viktig at man også tenker på primærapotek som tross alt er den primære møteplassen mellom farmasøyt og pasient/kunde. Det må på plass et bedre samarbeid mellom forskningsinstitusjonene og apotekene.

Kompetanse

Til sist er kompetanse helt essensielt. Dette er ikke noe man bare kan trylle frem, det ­krever års målrettet arbeide å få flere ­forskere i akademia og i apotekene. Flere forskere er nødvendig for å øke ­kapasiteten til forskning og for å kunne planlegge å utføre relevante prosjekter så raskt som mulig. Samtidig kan det kanskje gjøres ­mindre krevende tiltak på kortere sikt. Nettkurs i forskningsmetode og omsetting av idé til prosjekt for apotekfarmasøyter er en slik mulighet. En annen idé er at vi som forskere  hospiterer i primærapotek for å se på  hverdagen  og prosessene som foregår for å øke vår kompetanse om primærapotek.

Konklusjon

Det er behov for forskning i primærapotek for å kunne gi pasienter tjenester som er evidensbaserte. Det har så langt ikke vært gjort veldig mye forskning på effekten av ­veiledning og kommunikasjonen  i apotek. For å få mer forskning i apotek trengs det ressurser, en økt interesse for forskning og økt kompetanse til å utføre forskning. Alt dette må skje både i apotek og ­kjedene samt i akademia. Alle farmasøyter kan også bidra ved å delta i prosjekter og ­foreslå ­prosjekter som øker kunnskapen om ­kvalitet i apotek.

Referanser

1. Lov om pasient- og brukerrettigheter § 1–1. Formål. 2001. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-63 (besøkt 21.11.15).
2. Apotekforeningen. Apotekstatistikk, 2.1 Ansatte i apotek. http:// apotekstatistikk.no/2--ansatte--%C2%ADutdanning-og-kompetanse/2-1-ansatte-i-apotek.aspx (besøkt 20.11.15).
3. Berg C, Karlstad Ø, Milada M et al. Legemiddelstatistikk 2014:2 Resept­registeret 2009–2013. 2014. www.fhi.no/dokumenter/7e3ca9fffe.pdf (besøkt 20.11.15).
4. Helse Sør-Øst. Årsrapport 2014. 
   www.helse-sorost.no/omoss_/rapporter_/Documents/Årsrapport/Årsrapport%202014%20Helse%20Sør-Øst%20RHF.pdf (besøkt 23.11.15).
5. Norges forskningsråd. Nærings-ph.d. www.forskningsradet.no/prognett-naeringsphd/Om_programmet/1253952592790 (besøkt 23.11.15).

(Publisert i NFT nr. 12/2015 side 20–21.)