Hovedbudskap

Vaksiner kan redusere behovet for antibiotika ved å

•    redusere antallet behandlingstrengende infeksjoner

•    gi beskyttelser mot infeksjoner som er vanskelige å behandle.

Den største utfordringen ved utbredt antibiotikaresistens, alvorlige infeksjoner med vanligvis apatogene bakterier hos personer med nedsatt infeksjonsforsvar, kan ikke løses gjennom vaksiner. 

Referanser

1.    Folkehelseinstituttet 2015: Årsrapport for 2014. Invasive infeksjoner.

2.    WHO 2015: Tuberculosis vaccine development. www.who.int/immunization/research/ development/tuberculosis/en/ 

3.    Tameris MD, Hatherill M, Landry BS et al. Safety and efficacy of MVA85A, a new tuberculosis vaccine, in infants previously vaccinated with BCG: a randomised, placebo-controlled phase 2b trial. Lancet 2013; 381: 1021–8.

4.    Middleton JR. Staphylococcus aureus antigens and challenges in vaccine development. Expert Review of Vaccines 2008; 7: 805–15.

5.    Yeaman MR, Filler SG, Chaili S et al. Mechanisms of NDV-3 vaccine efficacy in MRSA skin versus invasive infection. PNAS 2014; 111:  E5555–E5563.

Hanne Nøkleby (f.1948) er barnelege. Hun har jobbet   ved Folkehelseinstituttet siden 1987, blant annet som divisjonsdirektør i 10 år. Hun er nå fagdirektør samme sted. 

Barnevaksinasjonsprogrammet

Færre behandlingstrengende infeksjoner reduserer behovet for antibiotikabruk og kan derved bremse utviklingen av antibiotika­resistens. I denne sammenhengen er ­vaksinene i barnevaksinasjonsprogrammet viktigst. Et par eksempler:

Meslinger skyldes riktignok en virus­infeksjon. Men viruset påvirker immunforsvaret. I vår del av verden vil 15–20 prosent av alle som har meslinger få en behandlingstrengende bakteriell infeksjon som komplikasjon. Det betyr at hvis alle barn i Norge skulle ha meslinger, slik det var før vi begynte å vaksinere, ville 10 000–12 000 av barna få alvorlige pneumonier, otitter eller andre bakterielle infeksjoner. Mesling­­­­vak­sinen i programmet sparer derfor samfunnet for 10 000–12 000 antibiotikakurer årlig. 

Pneumokokkvaksinering av spedbarn har redusert forekomsten av invasive penumokokkinfeksjoner betydelig i denne aldersgruppen. Men det har riktignok aldri vært mer enn omkring 200 tilfeller i året. I denne sammenhengen er det enda viktigere at forekomsten av pneumokokkinfeksjoner hos eldre også har gått betydelig ned (figur 1) (1). Småbarn er den viktigste smittekilden for pneumokokker. Når de vaksineres og ikke lenger bærer pneumokokker i halsen, blir færre andre i samfunnet smittet.

Influensavaksine

I Norge anbefales influensavaksine til ­personer i risikogruppene, det vil si til de som har økt risiko for komplikasjoner hvis de får influensa. Det er anslått at denne ­gruppen omfatter omtrent 1,5 millioner personer i Norge i dag. I et vanlig år får 5–10 prosent influensa. 2–5 prosent av influensapasientene i risikogruppene får bakterielle etter­infeksjoner som krever behandling, først og fremst pneumonier. Det betyr 3000–4000 antibiotikakurer i en ­vanlig influensasesong. Utvikling av en bedre influensavaksine, og bruk av den i et godt fungerende vaksinasjonsprogram for risikogruppene, kunne redusere antibiotika­bruken hvert år med 3000–4000 kurer.

Vaksiner mot bakterier som byr på resistensproblemer 

Verden trenger en ny og bedre vaksine mot tuberkulose. BCG har god effekt mot typiske småbarnsformer av sykdommen, som ­tuberkuløs meningitt og miliær ­tuberkulose, men utbredt vaksinering har hatt liten effekt på forekomsten av lungetuberkulose hos voksne. Utvikling av resistens mot tuber­kulosemidlene øker ­behandlingsutfordringene. Det pågår derfor en rekke forskningsprosjekter med bedre tuberkulosevaksine som mål (2). Hittil har imidlertid selv vaksiner som gir utvikling av cellulær immunitet mot viktige epitoper gitt ingen eller dårlig beskyttelse hos småbarn i kliniske studier (3). Det kan derfor være langt frem, men en god ­tuberkulosevaksine vil være viktig i kampen mot antibiotikaresistens.

Forsøk på å utvikle vaksiner mot ­sykehusbakterier som MRSA har pågått i flere tiår, men hittil ikke vært vellykket (4). Forsøk på vaksineutvikling med helt nye angrepsvink­ler pågår, uten at det ennå er mulig å si hvordan resultatet vil bli (5). ­Problemet ville imidlertid ikke være løst selv om vaksinene var tilgjengelige. Det store spørsmålet ville være hvem som skulle ­vaksineres. Pasientene bør være beskyttet når de legges inn på sykehus, både for å slippe komplikasjoner og for å unngå å spre smitten videre. Men en stor andel av ­innleggelsene skjer som ­øyeblikkelig hjelp, og det er lite aktuelt å utsette ­innleggelsen for å få tid til å vaksinere pasienten. ­Samtidig vil et generelt vaksinasjons­program, som kanskje ville kreve gjentatte boosterdoser opp gjennom livet, være et tungt og ­kostbart tiltak som sannsynligvis vil ha begrenset effekt.

Infeksjoner med normalflora

Den største utfordringen ved utbredt antibiotikaresistens vil være manglende mulighet til å behandle de infeksjoner som ledsager mange av dagens viktige behandlings­former: immunsupprimerende behandling av alle slag, transplanta­sjoner, stam­celletransplantasjoner med mer. ­Redusert immun­forsvar fører til ­infeksjoner med bakterier som ellers er en del av ­normalfloraen. Det vil ikke være ­aktuelt å vaksinere mot slike bakterier, selv om det kunne bli mulig i praksis. Vi ­trenger ­bakteriene, blant annet for en normal ­tarmfunksjon, som forsvar mot andre og mer virulente bakterier i luftveiene og mye annet.

Konklusjon

Vaksiner kan ikke løse resistens­problemet. Men brukt riktig kan de bremse ­resistensutviklingen, kanskje så mye at noen ­rekker å komme opp med andre ­løsninger på utfordringene.

(Publisert i NFT nr 1/2016 side 22-23.)