Psykiske lidelser – diagnostiske og behandlingsmessige utfordringer

Gisle Roksund (f. 1951) er utdannet lege, spesialist i allmenn- og samfunnsmedisin. Han arbeider som fastlege ved Klosterhagen legesenter i Skien, og skriver for blant annet Varden og Dagens Medisin.
 

En artikkel jeg skrev i Aftenposten 7. oktober 2015 avstedkom svære reaksjoner. Nettversjonen hadde om lag en kvart million oppslag på et døgn, og artikkelen ble raskt delt på sosiale medier. Innboksen min var full av positive ­reaksjoner fra pasienter og legfolk, og noen kritiske kommentarer fra fagfolk. 

Tiden etterpå har forsterket min ­opp­fatning av at vestlig psykiatrisk tenkning har fundamentale problemer. 

Min uro har gradvis vokst frem ­gjennom 40 års erfaring som lege. ­Gjennom tusenvis av samtaler med lidende ­mennesker, har jeg som allmennlege erfart at den psykiatriske sykdoms­modellen har store begrensninger, og at en rekke ­tilstander som før var å betrakte som ulike normalvarianter, nå beskrives og oppfattes som ulike sykdommer. Som leger ­for­skriver vi for mange medisiner. Min største ­bekymring er at folk som virkelig er syke, også psykisk syke, i en slik virkelighet ­kommer i bakerste rekke fordi det er en evig og voksende kø av folk som skal ha hjelp i livets motbakker.

Dette fenomenet er en del av et større bilde med økende medikalisering, ­overdiagnostikk og overbehandling av ­stadig større deler av livet, og en individualisering av sosiale fenomener.

For det første endres kriteriene for ­risikotilstander og kroniske sykdommer. Tilstander som for høyt blodtrykk, høyt kolesterol, diabetes, astma, hjerteinfarkt, hjertesvikt, nyresvikt, benskjørhet og annet defineres i dag mye bredere og med lavere terskel enn for bare få år siden. Over natta fikk for eksempel nesten 43 ­millioner ­amerikanere for høyt kolesterol, cirka 1,8 millioner diabetes, og 13,5 millioner for høyt blodtrykk, bare ved at grensene for hva som defineres som for høyt kolesterol, blodsukker eller høyt blodtrykk, er redusert. Befolkningen var ikke blitt sykere, men ble definert som sykere. 

Anbefalte grenseverdier for risiko­intervensjon er ikke medisinske fakta, men bygger på konsensus ut fra forsknings­baserte data og subjektive verdivalg. Vi vet at farmasøytisk industri og enkelte ekspertmiljøer fokuserer sterkt på biologiske ­målinger og medikamentbruk.

For det andre gir nyere medisinsk­teknisk utstyr og medisinske tester oss uante ­muligheter til å lete etter sykdom og tidlig tegn på tilstander som kanskje kan utvikle seg til sykdom. Selvsagt finner vi mer. Eksempler på dette er bruk av moderne bildediagnostisk utstyr til screeningundersøkelser og blodprøver for prostatakreft (PSA). Den økningen av forekomst vi i dag ser av prostatakreft, brystkreft, nyrekreft, hudkreft og kreft i skjoldbruskkjertelen, kan sannsynligvis langt på vei forklares av overdiagnostikk: Man finner «kreftsvulster» som for en stor del aldri ville utviklet seg til verken sykdom eller død dersom de hadde forblitt uoppdaget. Problemet er at man i den aktuelle kliniske situasjonen hvor man har funnet noe, ikke kan skille det farlige fra det ufarlige. Fenomenet overdiagnostikk og overbehandling på dette området kan bare studeres statistisk i etterkant.

For det tredje er det altså slik at vi med stor inflasjon i bruk av psykiatriske ­diagnoser, er i ferd med å sykeliggjøre selve livet. Jeg er selvsagt ikke alene om denne oppfatningen.

Det er skrevet en rekke bøker om dette de seneste årene, og plasshensyn gjør at jeg bare kan referere forfattere, titler og årstall her: Joel Paris Medisinering av psyken 2008, Ethan Watters Crazy like us 2010, Trond F. Aarre Manifest for psykisk helsevern 2010, Allen Frances Saving ­Normal 2013, Robert Whitaker En psykiatrisk ­epidemi 2014, James Davies Sammenbrudd 2014 for å nevne noen. 

Jeg mener ikke vi skal forkaste den ­medisinske modellen for psykisk lidelse fullstendig. Min klare kliniske erfaring er at psykisk sykdom finnes, og at modellen kan passe for noen av de dårligste. Medikamenter er også tidvis nødvendig, av og til over lang tid. 

Men jeg erfarer ofte at diagnostikk og bruk av diagnoser slik moderne vestlig ­psykiatri legger opp til, gjør at vi lett ­mister den enkelte person med sitt levde liv av syne. Vi allmennleger er selvfølgelig en del av denne kulturen. Min erfaring er likevel at allmennleger oftest ser den enkelte som et menneske over tid, i sin kontekst, med sitt levde liv. 

Leger, herunder psykiatere og barne- og ungdomspsykiatere, har historisk dessverre hatt altfor tette bånd til legemiddel­industrien. Og vi vet at legemiddelindustrien har lurt oss med skjev forskning og ­publisering (Goldacre, 2012). Legeforeningen så allerede i 2004 problemet og bestemte at arrangementer, kursvirksomhet med videre som gir godkjente og tellende timer i legers videre- og etterutdanning, skal arrangeres uten økonomisk eller praktisk medvirkning fra legemiddelfirmaer. 

I sum erfarer jeg at moderne, vestlig ­psykiatrisk diagnostikk og tenkning med den fremherskende biologiske sykdomsmodellen, har et fundamentalt problem i å møte og se det enkelte lidende menneske med sitt levde liv bak diagnosene. Det har ført til en betydelig sykeliggjøring og medikalisering av den menneskelige eksistens. 

(Publisert i NFT nr. 1/2017 side 25)