Tekst: Ole Peter Nordby
ASCanio

Bioteknologien er bredt anvendelig og allmenn og omfatter alle former ­for ­produksjon som foregår i levende organismer. Det er forventet at biotekno­logi­revolusjonen vil spre seg til alle indu­strier, landbruk, fiskeri, næringsmiddel­industri, energiproduksjon, avfallshånd­tering, kjemisk industri osv. Den setter sine spor i forskningslaboratoriene, i hodene våre og i markedene og industrien.     

Nå er ikke bioteknologi en enkelt teknologi, det er en hel sverm av ulike teknologier. Grunnlaget for revolusjonen ligger i de epokegjørende oppdagelser som ble gjort på 1970- og 1980-tallet. Gjennom utvikling av den såkalte rekombinante DNA-­teknologien med svært kreativ bruk av ulike ­naturlige enzymer, ble det gjort mulig å ­produsere proteiner etter nøyaktige oppskrifter i levende organismer. Forutset­ningen for bioteknologirevolusjonen var oppdagelsen av arvematerialet som ble gjort på 1950-tallet, men denne oppdagelsen alene ga ingen revolusjonerende ­virkning.

Nå er det i første omgang legemiddel­industrien som blir sterkest påvirket av ­bioteknologirevolusjonen. Det anslås nå at bortimot en femtedel av omsetningen i denne industrien utgjøres av det som kan kalles «biologisk» medisin. Dette dreier seg for eksempel om legemidler som skal erstatte proteiner hos pasienter som ikke selv kan produsere disse og om nye ­vaksiner, men først og fremst er det de såkalte antistoffene som brukes til kreft­behandling som utgjør hovedtyngden her.

Etter en noe nølende holdning til å investere i den nye teknologien, er nå hele legemiddelindustrien aktivt engasjert i utviklingen av disse såkalte biologiske medisinene. Den har tatt til seg nobelprisvinneren Robert Curls vurdering fra 1996: Det tjuende århundre var «the century of physics and chemistry. But it is clear that the next century will be the century of ­biology» (Rifkin, 1998, s. 312).

Fra tid til annen uttrykkes det en forventning om at den nye bioteknologien skal gjøre det mulig å utvikle en kur for alle ­sykdommer. Dette skjer gjerne i forbindelse med at det rapporteres om gjennombrudd i forskningen på livstruende sykdommer. Det gjør det naturlig å spørre: Er det mulig å få en kur mot alt? Vil de syke bli borte i løpet av denne revolusjonen?

Sykdom er en del av menneskets biologiske natur
Svaret er nei, det vil ikke være mulig å få en kur mot alt, og det kan minst anføres tre grunner for dette. For det første, fra et ­biologisk synspunkt er det svært lite som taler for at vi skal slutte å bli syke på måter som ikke kan kureres. I et forenklet oversiktsbilde kan det pekes på tre ulike former for sykdommer som rammer oss. De kan henholdsvis kalles monogenetiske sykdommer, infeksjonssykdommer og folkesykdommer ­– tenk Føllings sykdom, hiv og diabetes. De vil alle følge oss inn i frem­tiden.

De genetiske sykdommene kommer av sjeldne versjoner av arvestoffet som fører til mangler eller endringer i utviklingen av den menneskelige organisme. I svært mange tilfelle vil den nye teknologien gjøre det mulig å finne måter å behandle en rekke av disse bortimot 7000 forskjellige sykdom­mene på uten å kurere dem, slik vi gjør med de som rammes av Føllings sykdom. Det er på ingen måte gitt at det vil være ønskelig eller mulig å forhindre at menn­esker blir født med slike sykdommer i ­fremtiden.

Infeksjonssykdommene er kjent som en av de vanligste grunner til sykdom og ­sykefravær. Detsom er mindre kjent er hvor mange tusen forskjellige virus og bakterier som finnes og hvor mange av dem som kan komme til å smitte et menneske i fremtiden. Bare den vanligste type forkjølelsesvirus finnes det over hundre ulike typer av. Dessuten blir det til stadighet flere av mikro­organismene som er tilpasset et menne­skelig vertskap. Dette skjer fordi de har en evne til å forandre sitt arvestoff meget ­hurtig og tilpasse seg. Tuberkulosen er antatt å stamme fra storfe i egyptisk ­­jern­alder, hiv stammer fra aper i forrige århundre.  

På den annen side er det heller ikke godt kjent hvor nyttig og «vennligsinnet» mange av disse mikroorganismene er og i hvilken grad vår egen art i utviklingshistorisk ­perspektiv må sies å ha vært avhengig av dem. Det er ingenting som tyder på at vi i fremtiden vil leve i et miljø og på en klode hvor det ikke finnes mikroorganismer. Vi vil måtte regne med at de også langt raskere enn oss vil kunne tilpasse seg endrede ­livsbetingelser og nye vertskap i fremtiden – og at vi fra tid til annen vil spille hovedrolle som deres nye vertskap.

Den mest omfattende og kostbare formen for sykdommer er de kroniske folke­sykdommene. Det er de kjente hjerte- og karsykdommene, diabetes, muskel- og skjelettsykdommer, psykiske lidelser, ­misbruksproblemer og etter hvert også mange av de ulike kreftformene. Det er vel verdt å merke seg at svært mange av disse sykdommene – i tillegg til å være relatert til livsstil ­– er aldersavhengig i den forstand at høy alder er den viktigste risikofaktoren for disse sykdommene. Når en 70-åring ­bruker sju ganger så mye på helse som en 17-åring, er det helt klart betinget av alder. En slik forankring av sykdom i aldrings­prosessen har vi ingen utsikter til å kunne endre, på tross av at den medisinske forsknings­fronten raser fremover.

Medisinsk nybrottsarbeid endrer både forventet levetid og helseprofil i befolkningen, og denne utviklingen skal vi forvente vil fortsette. Men fortsatt vil vi bli født med genetiske ulikheter – og noen av disse vil gi sykdom, og vi vil bli smittet og vi vil bli gamle, pleietrengende og syke.  

Vi lever oss syke
Vår kultur og levemåte vil også fortsatt bidra til å frembringe nye sykdommer. Dette er den andre grunnen til at vi ikke skal forvente en kur mot all sykdom. Vår kultur er ikke innrettet med tanke på å ­forhindre sykdomsutvikling. Det er også lite som tyder på at det vil være mulig eller ønskelig å utvikle en kultur hvor de ­helsefremmende hensyn blir dominerende. Det kan synes som om mennesket som art er sårbar, men først og fremst for følgene av sine egne handlinger. De mest omfattende epidemier som nå finnes er forårsaket av sosiale, økonomiske og kulturelle forhold; eksempelvis overvekts- og diabetesepidemien, den økende forekomst av psykiske lidelser og økningen i astma- og allergiforekomsten. Sett i ­historisk perspektiv er det sannsynlig at vår ­levemåte også i fremtiden vil gi oss nye epidemier. At type 2-diabetes er i ferd med å bli vårt mest omfattende globale helseproblem illustrerer dette fenomenet svært godt.  

Kompleksitetens århundre
Sist, men ikke minst, vi har i den menneskelige biologi med en kompleksitet å gjøre som langt overgår vår evne til kartlegge og analysere sykdomsårsaker og utvikle mulige terapier. Stephen Hawking har uttalt: «I think the next (21st) century will be the century of complexity» (Hawking, 2000). Dersomdet er korrekt at dette århundret blir biologiens århundre, vil han utvilsomt få rett. Biologi er kompleksitetens fag. Den tredje og viktigste grunnen til at vi ikke vil få en kur for alt ligger her.

Den første del av biologiens århundre vil vi bruke til å avdekke hvor mye det er vi ikke vet om livet. Det startet med kartleggingen av den menneskelige genetiske koden. Det viste seg da at den delen av koden som vi kan forstå meningen med bare utgjør under 2 prosent av det samlede ­genmaterialet. Spørsmålet ble reist, er resten bare i veien, er det «junk»? Nå ser vi bildet litt tydeligere, minst halvparten av det øvrige genmateriale er med på å bestemme når og hvordan de meningsfulle 2 prosent av materialet brukes.

Den menneskelige biologi er uendelig komplisert, det er det største funn fra det siste tiårs medisinske forskning. Når molekylærbiologiene nå tegner opp hvordan kroppen er bygget på det ­atomære nivå, blir perspektivene svimlende. Det atomære, anatomiske atlas er uoverskuelig, en kropp har flere titalls tusen milliarder celler i seg, de fordeler seg på flere hundretalls ulike celletyper og ulike vevstyper, enhver enkeltcelle er en gigantisk proteinfabrikk hvor det kontinuerlig lages og brukes milliarder av proteiner i et antall av flere tusen ulike typer. Ikke nok med det, vi gjør det alle litt ulikt, med en individuell genetisk vri. Oppdagelsen av «Human Genetic Variation» var det store vitenskaplige gjennombrudd i 2007, ifølge tidsskriftet Science: «researchers are ­finding out how truly different we are from one another» (Pennisi, 2007). Selv om ikke alt skal være likt hos alle, skal det allikevel stemme, ned til hver minste detalj.

For å gripe denne kompleksiteten og dra nytte av den i medisinsk sammenheng er det ikke nok å vite hvilke gener et ­menneske har. Hva hjelp er det i å ha over 20 000 gener, dersom de ikke brukes i ­riktig mengde på riktig tid og på riktig sted? Det er først og fremst omfanget av de regulatoriske sekvensene i arvestoffet som skiller oss fra andre arter, ikke antallet gener. På dette feltet har forskningen bare så vidt begynt å skrape i overflaten. Det er langt mer mellom genotype og fenotype enn vi har forstått til nå.

For å kunne forebygge og behandle ­sykdom effektivt, må vi også finne ut hvordan genotypen er regulert og hvordan ulike former for miljøpåvirkning former denne reguleringen. Særlig gjelder dette for den gruppen av sykdommer som kalles komplekse sykdommer. Den omfatter så forskjellige tilstander som astma, auto­immune sykdommer, kreft, diabetes, hjertesykdom, blodtrykksforstyrrelser, inflammatorisk tarmsykdom, depresjon, overvekt og infertilitet. Forskningen på de komplekse sykdommene hører hjemme i kompleksitetens århundre, og forskerne har for lengst brettet opp ermene for å gå i gang med å trenge inn i kompleksiteten.

Men det vil ta tid. En av grunnene til den manglende forståelsen av slike sykdom­mer er at vi ennå ikke har det verktøy som gjør det mulig å ta tak i den svimlende mengde informasjon om dem som nå spyttes ut av forskningslaboratoriene. En av de mest sentrale teknologiene i ­bioteknologirevolusjonen er å finne i ­genleserne, maskinene som kan avlese gener. De kan kartlegge det genmateriale som finnes i enhver levende organisme. Disse instrumentene produserer nå langt mer biologiske data enn det er mulig å analysere. Men de skiller seg også tydelig fra tidligere teknologier ved at de ikke kan brukes til noe annet enn å gi oss ­kunnskap. Der dampmaskiner kunne­brukes til å gjøre energi om til bevegelse og antistoffer kunne brukes til å behandle sykdommer, kan den genetiske informasjon først og fremst gi oss kunnskap.

Denne kunnskapen gjenstår det å få tatt i bruk i større omfang. Forskere ved den sentrale forskningsinstans National Human Genome Research Institute (NHGRI) i USA har trukket opp noen linjer for den videre utvikling av det medisinske forskningsfeltet. De ser for seg at det først en gang i neste tiår vil være mulig å begynne å få medisinsk nytte av de funn som nå gjøres (Green & Guyer, 2011).

Noe av kjernen i denne medisinske utfordring er at den menneskelige biologi har en ytterst kompleks karakter, noe som ikke inviterer til dramatiske inngrep og endringer. Den lar seg ikke revolusjonere, selv ikke i en bioteknologisk revolusjon. Den endrer seg langsomt og med store menneskelige kostnader i en pågående seleksjonsprosess.

De syke har dere alltid hos dere
«Det er mer enn nok sykdom til alle» (Ulstein, 2011), uttalte statsminister Jens Stoltenberg ved lanseringen av samhandlingsreformen. Det vil det også være i ­fremtiden, selv om det kan være et annet sykdomsmønster vi da møter. Det vil ikke være mulig å kurere all sykdom. Med en enkel omskrivning av en gammel profets ord kan det sies slik: De syke har dere ­alltid hos dere. Er dette noe som først og fremst kaller på vår oppmerksomhet og omsorg, vår tålmodighet og vår barm­hjertighet, vårt varme hjerte og våre varme hender? Kan det være at vårt menneskelige mål ikke er å bli kvitt sykdommene, men å lære oss enda bedre å leve med dem, både våre egne og de andres?

Referanser

  1. Green ED, Guyer MS. (2011, 10. februar). Charting a course for genomic medicine from base pairs to bedside, Nature, 470, s. 206.
  2. Hawking S. (2000, 23. januar). «Unified Theory» Is Getting Closer, Hawking Predicts, San Jose Mercury News, s. 29A.
  3. Pennisi E. (2007, 21. desember). Human Genetic Variation. Science, 318, s. 1842.
  4. Rifkin J. (1998). The Biotech Century. New York: Tarcher.
  5. Ulstein H. (2011, 8. april) Helsearmeen, Dagsavisen s. 3.

(Publisert i NFT nr. 12/2012 side 20–21.)