Når pasienten ikke får medisinen sin: Hvem har skylda?
Tekst: Leif Rune Skymoen, Leder i Distribusjonspolitisk utvalg i Legemiddelindustrien og direktør i Eli Lilly Norge AS
Aller først vil jeg understreke at alle aktører i forsyningskjeden har ett felles mål: At pasienten skal få medisinen sin. Forsyningskjeden for legemidler er lang og kompleks. Vi kan noe forenklet beskrive den slik: Leverandører av virkestoff og andre ingredienser – produsent – grossist – apotek eller sykehus – pasient. Mellom hvert av disse punktene er det transport av varer. Hvert eneste trinn inneholder en rekke risikofaktorer, og mange av disse kan alene være nok til å forsinke eller stoppe opp forsyningen av et legemiddel.
Når kan legemiddelmangel oppstå?
Legemiddelmangel i Norge kan oppstå når etterspørselen endrer seg drastisk, for eksempel ved at det skjer en endring i sykdomsbildet eller når forsyningsproblemer på ett legemiddel skaper stor økning i etterspørselen etter et annet. Det kan også skyldes produksjons- eller logistikkproblemer eller at legemidler parallelleksporteres. Problemene forsterkes naturlig nok dersom flere av disse faktorene inntreffer samtidig.
Legemiddelindustriens perspektiv
Vårt viktigste mål er å hele tiden overholde kvalitetskrav og sørge for at pasienten får medisinen sin, i Norge og i alle andre land vi opererer. Som kommersiell aktør har vi også en plikt overfor våre aksjonærer om rasjonell forretningsdrift, effektiv produksjon og å drive effektiv supply chain management. Disse to hovedpunktene henger tett sammen. Uten rasjonell forretningsdrift ville vi verken være i stand til å opprettholde pålitelig forsyning av nåværende produkter eller kunne forske frem nye og bedre medisiner. Legemiddelindustrien utvikler og leverer de viktigste redskapene i legens verktøykasse, og vi har gjennom det en forpliktelse overfor pasientene både nå og i fremtiden.
Norge i verden
Vi planlegger våre leveranser til Norge basert på etterspørsel i det norske markedet, akkurat som vi gjør i alle andre land. Uten denne planleggingen ville vi risikere å ha for mye ett sted og for lite et annet, eller i verste fall for lite alle steder. Planleggingen gjøres gjennom forecasting, det vil si grundige beregninger av forventet etterspørsel i Norge, og deretter allokeringer av kapasiteten i produksjonssystemet. Vi sørger også for at det foreligger egne pakninger for det norske markedet i henhold til gjeldende krav. Det er viktig å forstå at når det da oppstår en mangelsituasjon i Norge, så er det ikke bare å hente mer. Det ligger ikke noe berg av medisiner ett eller annet sted der ute og venter, i tilfelle noen for bruk for det.
Hvilke faktorer kan vi påvirke?
Endret sykdomsbilde er antakelig den eneste faktoren som nesten er umulig å endre. Internasjonalt må leverandørene fortsette å gjøre det de kan for å unngå at det oppstår produksjonsproblemer, og det kan også være på sin plass at myndighetene på et internasjonalt plan, sammen med industrien, gjør bedre risikoanalyser enn det som foreligger per i dag. For mange legemidler har det blitt færre leverandører av virkestoff og færre produksjonssteder, hvilket gjør hele systemet mer sårbart. Her i Norge kan myndighetene ta grep for å sikre større sikkerhetslagre av viktige medisiner, og de kan gjennom å endre referanseprissystemet eller å innføre strengere kontroll av vareflyten redusere sannsynligheten for at varer ment for det norske markedethavner i andre land. Mest nærliggende er det likevel at alle aktører kan bli enda bedre til å samhandle. Vi som leverandører må melde fra tidlig, først og fremst til Legemiddelverket, når en mangelsituasjon kan oppstå, og denne informasjonen må deles med andre relevante aktører, slik at vi kan redusere antallet mangelsituasjoner og omfanget av dem vi ikke klarer å hindre. Det er flere gode eksempler de siste månedene på at Legemiddelverket gjennom å handle raskt på denne type informasjon har hindret at pasienter i Norge har måttet vende hjem fra sykehuset eller apoteket uten å ha fått medisinen sin.
(Publisert i NFT nr. 12/2012 side 22.)