Fransiskushjelpen har sitt utspring i 50-tallets Norge, hvor husmorvikartjeneste, når familien ble rammet av sykdom og endret livssituasjon, var utgangspunktet. Over tid har frivilligheten forgrenet seg, og hjelpen spesialisert seg (se faktaramme). Vi besøker nærmere bestemt Fransiskushjelpens pleietjeneste og dens relativt ferske leder, Liv Ane Stavik. Med seg har hun pleietjenestens moderne historie i form av Øyunn Granerud, som hadde stillingen før henne og nå er organisasjonsleder.

Hjelp til å være hjemme

— Det hele startet altså i 1956 via frivillighet hvor katolikk hjalp katolikk. Det var Brita Paus som så behovet og fikk husmorvikarordningen i gang. Fra 1976–77 ble det et mer strukturert system med samarbeid mellom nødhjelpstjenesten på legevakten, Radiumhospitalet og Fransiskushjelpen. Det dreier seg om å gi hjelp til døende som ønsker å være hjemme i den siste tiden, og da mer spesifikt kreftpasienter i siste fase av livet, forteller Granerud.
Tjenesten er fullfinansiert av Oslo kommune, og Fransiskushjelpen har ikke slup­pet unna den kommunale sparekniven.
— Vi skjæres ned hvert år, noe som vises tydelig i antall årsverk. Da jeg startet som leder for pleietjenesten i 2006, var vi noen og tjue årsverk. Nå er vi et sted ­mellom 17 og 18. Dette truer ikke eksistensen vår, men det betyr at vi ikke kan komme like tidlig inn i et forløp som vi ønsker og at vi i noen tilfeller ikke klarer å by på nok hjelp. I tillegg innebærer det stadige prioriteringer om hvem som skal få hjelp. Ut over dette ser vi blant annet anbudsspøkelset i skyggene, og det er derfor nødvendig for oss å arbeide med profilering og markedsføring for å vise hva som er fordelen ved å benytte oss, sier organisasjonslederen.
Hun synes det er trist at det skal måtte gå tid og ressurser på dette fremfor deres kjernevirksomhet, så la oss heller snakke om det, kjernevirksomheten altså.
— Fransiskushjelpen går ikke inn og overtar kommunal hjemmetjenesters ­oppgaver. Vi går inn ved mer krevende tilfeller og ved bruk av spesialiserte syke­pleiere og hjelpepleiere/omsorgsarbeidere med lang erfaring. Pleietjenesten har natte­vakter på ti timer og dagvakter på minimum tre timer.
— Dette utfyller hjemmetjenesten og gir de pårørende mulighet til å hvile, forklarer Granerud.
Tallenes tale er klar, ifølge organisasjonslederen.
— Forskning viser at mange pasienter ønsker å dø hjemme. I Oslo var det 7,8 prosent hjemmedød i 2012, noe som viser et stort sprik mellom hva folk ønsker og hva som faktisk skjer. Blant Fransiskus­hjelpens pasienter som døde i 2012, var det til sammenlikning 23 prosent som fikk dø hjemme.

Tøft og meningsfylt

Vi spør Granerud og Stavik om ikke dette er en tøff jobb å ha?
— Det er noe av det første folk spør oss om, og arbeidet er en kombinasjon av tøft og svært meningsfylt. Du får et helt annet forhold til døden, og opplever at man ­­l­yk­kes når en pasient får være hjemme så lenge som mulig, svarer Granerud.
— Arbeidet er veldig givende, og her er det i høy grad snakk om livsvilje og livsmot. Til tross for alvorlig sykdom og begrenset levetid er mange pasienter opptatt av hvordan de ønsker å ha det den siste tiden. Menneskelige relasjoner er svært viktig, og ofte handler den siste tiden om nærhet til de pasienten har rundt seg. Et hovedmål er å gjøre tiden som erigjen så god som mulig, for både pasient og ­pårørende, legger Stavik til.
Begge finner mye av nettopp det ­men­ings­fulle i hospicefilosofien som ­danner grunnlaget for organisasjonens arbeid.
— Hospicefilosofien er en helhetlig ­tilnærming til pasientene hvor tid, tilstedeværelse og symptomoppfølging er av­gjørende. Dette ligger som inspirasjon i det vi gjør, knyttet til det diakonale i Frans av Assisis arbeid. Man får stort sett noen utvidede perspektiver ved å drive med det vi gjør. De aller fleste av oss ønsker å få være hjemme hos våre kjære i den siste tiden, det er langt mellom de som lengter etter for eksempel et fallskjermhopp før livet er over, sier Granerud.

Riktig legemiddelbruk

Hvordan arbeider pleietjenesten for å sikre riktig legemiddelbruk blant sine pasienter?
— For å fortelle om det kan vi først spole tiden tilbake noen år. Kvalitetssikring har vi  alltid arbeidet med, men i 2005 begynte vi å gjøre dette veldig strukturert. For oss byr legemiddelhåndtering på noen utfordringer. Hjemme hos pasienten er hjemme­tjenesten og fastlegen, sistnevnte i større eller mindre grad – ikke alle fast­leger er til stede på denne arenaen. Det betyr at hver pasient har mange personer rundt seg med tanke på legemiddelhåndtering, også flere leger fra for eksempel sykehus. Det Fransiskushjelpen har valgt å gjøre over flere år er å ikke ha hovedansvar for ­lege­midlene til pasientene. Men, vi bidrar selvsagt i medisineringen, forklarer Granerud.
Organisasjonslederen er klar på at det er vanskelig å ha oversikt over hva som er de riktige medisinene pasienten står på. Selv om pleietjenesten har valgt å ikke ha hovedansvar for medisineringen, er de langt fra ansvarsløse.
— Vi tar ansvar for eksempelvis ­smertepumper i hjemmet. For at våre folk skal være kompetente på alle områder, sykepleiere har jo dette via utdanningen, arrangerer vi interne kurs for de ansatte. Alle som arbeider i pleietjenesten har tatt medisinkurs og avlagt eksamen, opplyser Granerud.
Hvert tredje år kurses de ansatte, og i forbindelse med dette har pleietjenesten innledet samarbeid med tjenestefarmasøyt Eva Gilde ved Sykehusapotekene HF.
— Hun utarbeider kursene våre, og vi kjøper også andre tjenester fra sykehus­apoteket gjennom året, sier Granerud.
Det betyr blant annet at farmasøyten har ansvar for tilsyn med pleietjenestens medisinskap, lagerrutiner og andre forhold knyttet til legemiddelhåndtering.
— Kursene våre medarbeidere tar fører til en delegert, begrenset fullmakt som varer i tre år.  Her legges det også opp til praktisk opplæring, hvor vi går igjennom de vanligste legemidlene hos oss. Foruten dette er blant annet oppbevaring av medi­siner og avvikshåndtering sentrale temaer.
Kursdeltakelsen dokumenteres og oppbevares i personalmappene til de ansatte. Det er også utarbeidet overordnede ­legemiddelhåndteringsrutiner internt i Fransiskushjelpen, i samarbeid med farmasøyt og lege. Her er det særlig ansvarsforhold i de ulike nivåene av organisasjonen som er klargjort. Tjeneste­farmasøyten fører tilsyn et par ganger i året, noe som blant annet har ført til ­endringer i hvor ofte pleietjenesten går igjennom narkotikaregnskapet sitt, man har sett på holdbarhetskontroll av ­legemidler, og kontrollert bagene med legemidler og annet utstyr bakvaktene har med seg.
— Tjenestefarmasøyten har ogsåut­arbeidet en eksamen til det siste interne kurset vi arrangerte. Jeg lovet de ansatte at ingen ville stryke, den var heller ment som å gi en pekepinn på områder man kanskje bør lese seg opp på, sier Granerud.
Med sykepleier i bakvakt og tilgang på lege har pleietjenesten en unik mulighet til å gjøre justeringer i behandlingsregimet nær sagt når som helst på døgnet, hele uken.
— Ser en nattevakt behov for ekstra smertestillende på natten, må sykepleier i bakvakt kontaktes. Hun eller han kan igjen godkjenne dette etter forordning fra lege, forklarer Granerud.

Beitebytte

Stavik har tidligere vært tilknyttet hjemmetjenesten i det offentlige, og vi ber henne beskrive hva hun opplever som de største forskjellene mellom dette og Fransiskus­hjelpen.
— Den største forskjellen er nok at vi har en helt annen mulighet til å ha en helhetlig tilnærming til pasient og pårørende. Vedtakene i den offentlige hjemme­tjenesten er ofte begrensede i form av timer/minutter per uke, som er tilegnet de forskjellige oppgavene. I mange tilfeller kan nok fokuset på timer og minutter oppleves som en begrensning for både pasienten selv og også for tjenesteutfører, sier Stavik.
 Hun viser igjen til muligheten pleie­tjenesten har til selv å gjøre raske endringer, uten behov for saksbehandling:  
— I kommunene er gjerne søknader om hjemmesykepleie og behandlinger av disse lagt til en saksbehandler, som i noen tilfeller ikke har truffet pasienten. Ved ­endringer i hjelpebehovet er det ofte opp til saksbehandleren å godkjenne dette, mens vi her hos oss styrer dette behovet selv ut fra egne faglige vurderinger. For eksem­pel kan en saksbehandler legge opp til at et morgenstell skal ta 20 minutter. Men hva med de gangene pasienten har en dårlig dag, og ikke orker å komme i gang til ­oppsatt tid? Vi i Fransiskushjelpen er stolte over å ha et system uten byråkrati og uten ensidig fokus på effektivitet. Vårt fokus er på hele mennesket! Vår tilnærming med lite byråkrati og vår evne til å handle raskt dersom pasientens situasjon endrer seg, betyr mye for både pasienter og på­rørende.
— Mye kan ikke telles og måles, som for eksempel opplevelsen av verdighet, livsglede og livskvalitet, legger Granerud til.
Stavik mener videre at Fransiskus­hjelpens helhetlige tilnærming bidrar ­forebyggende, og dermed på sikt gir en samfunnsøkonomisk gevinst.
— Vi er et av de gode svarene på ­sam­handlingsreformens utfordringer, slår de to fast.

Godt samarbeid

Fransiskushjelpen samarbeider godt med hjemmetjenestene i de ulike bydelene i Oslo, ifølge Granerud og Stavik.
— De fleste bydelene har nå fått ­til­­knyt­tet kreftkoordinator, og det er denne vi først og fremst samarbeider med, men vi ­sam­arbeider selvsagt også med hjem­me­tjenesten der det er naturlig. De er der hele tiden i hverdagen, og vi er følgelig ­av­heng­ige av hverandre, forklarer Grane­rud.
— De er glade for at vi kommer inn i behandlingen. Vi har tid å bruke, lege vi kan kontakte hele døgnet og større mulighet til å spisse oss inn i dette via blant annet ­spesialkompetanse, supplerer Stavik.
Pleietjenesten engasjerer sju avdelingssykepleiere med spesialutdanning, og rekrutteringsarbeidet er uproblematisk i de tilfellene man har behov for å knytte til seg nye medarbeidere.
— Vi har både sykepleiere og hjelpe­pleiere som jobber ute hos pasientene,­forteller Stavik.
— Det er et privilegium å ha dedikerte medarbeidere som blir lenge. Heldigvis har vi stort sett gode kandidater å velge blant når vi lyser ut stillinger. Vi samarbeider jo med alle bydeler, samtlige sykehus og palliative team, så vi er godt kjent, legger Granerud til.
Selv om utspringet for Fransiskus­hjelpen og pleietjenesten er katolsk, er alle velkomne, både til å arbeide og å søke hjelp.
— Vi er et sammensurium av kolleger med forskjellig tro og livssyn, og det liker vi svært godt. Når formålet er å romme alle, uavhengig av stand og ståsted ute, er det fint at dette også speiles blant de ansatte. Fransiskushjelpen er knyttet til den katolske kirke og har et kristent verdigrunnlag, og dét må man være lojal mot som med­arbeider, avslutter Øyunn Granerud og Liv Ane Stavik.

(Publisert i NFT nr. 4/2013 side 18–23.)