Før vi starter besøket hos hjemme­tjenesten i Bjerke, er det på sin plass med en liten begrepsavklaring. Alle fylker har sitt eget UHT, og dette plasseres under hjemmetjenesten i en av kommunene. I Oslo er det altså Bjerke som er ­vertskap for utviklingssenteret, et senter som fylkets øvrige bydeler i lik grad skal nyte godt av.
Så til Bjerke og hjemmetjenesten, beliggende mindre tilgjengelig for den over­troiske, eller den som måtte lide av sursumdeorsumphobia (heisfobi), i Økernsenterets trettende etasje. Her ­treffer vi Østensen og hennes pilot­prosjektkompanjong Åse Arnesen som ­forteller mer om kampanjedeltakelsen.

Utfordrende område
— Vår leder, Line Orlund, kjente til ­kampanjen og pilotprosjektet som har vært gjennomført i sykehjem. Sammen med representanter fra Eidsberg og Bærum kommuner gjorde hun det klart overfor sekretariatet i pasientsikkerhets­kamp­anjen at vi ønsket å være med. Dette førte til at vi fikk observatørstatus på sykehjemmenes læringsnettverk, og følgelig starte egen pilot i hjemmetjenesten, fortel­ler Østensen.
Av praktiske årsaker valgte man å ­lokalisere piloten til Bjerke, hvor den ble gjennomført i løpet av høsten 2012.
— Hjemmetjenesten byr på helt ­spesielle utfordringer knyttet til lege­middelbruk, fordi pasienten har medisinene sine selv, og forholder seg til mange ulike helsetjenester som fastlege, spesialister, sykehus og så videre. Dette gjør arbeidet med å samstemme legemiddellister mer omfattende enn i ­sykehjem. Potensialet for mulige kombi­nasjoner av legemidler som kan inter­agere med hverandre i hjemmet er nesten uendelig, og det vil være langt flere aktører å forholde seg til, peker Østensen på.
Hun viser til at man bare innen bydel Bjerke har atten forskjellige fastleger, og at mulighetene som ligger i fritt sykehusvalg øker tallet på leger man potensielt skal samarbeide med drastisk.
— Vi så behovet for en gjennomgang av legemiddelrutinene i hjemmetjenesten, og etter å ha observert utviklingen innen sykehjem var det på sin plass å komme i gang også her. Det bør være ­tilstrekkelig å vise til prosentgraden av legemiddellister som faktisk var samstemt ved prosjekt­start, sier Arnesen.
De tre pilotprosjektene har kommet til samme tall som Stortingsmelding nr. 19 viste til, altså at mellom femti og nitti ­prosent av legemiddellistene ikke var ­samstemt.
— Her må man ha med seg at det er ­tilstrekkelig at man ikke lenger står på et legemiddel før legemiddellisten eksempelvis i hjemmet ikke lenger er samstemt med fastlegens, påpeker de to prosjekt­medarbeiderne.
— Følgelig har vi en jobb å gjøre, både i hjemmetjenesten og hos fastlegen. Hver på vår kant sitter vi med kunnskap om pasienten, og denne kan samsvare i ulik grad avhengig av pasient. Målet er jo hele tiden en mest mulig optimal behandling, understreker Østensen.

Måtte begrense seg
De to engasjerte damene i Bjerke fortel­ler at ønskelisten over hva de ønsket å gjøre var lang da piloten skulle plan­legges.
— Samtidig var det viktig å ha evne til å begrense seg slik at tiltakene ble gjennomførbare. Vi valgte ut fem ­områder, og det største og viktigste av disse var legemiddelgjennomgangene. Lege­middel­listen til pasienten, hjemmetjenesten og fast­legen må samsvare. Videre er kompe­tanseheving blantde ansatte, som også var et satsingsområde, viktig. Effekten av medikamenter skal kunne observeres og dokumen­teres, og vi skal være rustet til å fange opp endringer i etterkant av ­legemiddel­gjennomgangen. Da må man ha evne til å observere og vurdere effekter av å endre dosen med for eksempel ­vanndrivende, i forhold til å vurdere ødem, pust med mer. Samlet gir dette en dypere forståelse av legemiddelbruk og -effekt.
Bjerkes satsingsområder, kompe­tanseheving av ansatte, etablering av gode samarbeidsarenaer for hjemmetjenesten og fastleger, utvikling og ­forbedring av rutiner og oppfølging av dokumentasjon knyttet til legemidler, reduseres til tre ­basert på erfaringene fra piloten når ­læringsnettverket for de øvrige bydelene nå skal stables på beina. Slik unngår man en for ambisiøs tilnærming.
— Det er viktig å understreke at vårt ­personale selvsagt hadde god kun­n­skap på området før pilotprosjektet ­star­tet. For­skjel­len er at man i ettertid har fått mer forståelse for det totale ­bildet, for eksem­pel hvor­­for enkelte ­kollegaer må be­nytte mer tid på noen pasienter enn andre, sier Østensen.
— Til sjuende og sist er det ­dokumentasjonen vi henter ut av dette som sikrer at kunnskapen forvaltes i organisasjonen, påpeker Arnesen.
— Skal vi blande oss inn i forholdet ­mellom pasient og lege? Ja, vi er de nærmeste til å observere effekten av ­legens forskrivning. Da må vi være bevisst på virkning og bivirkning av medisiner, og kunne formidle dette i et fagspråk som blir forstått og respektert av legen. Via ­tverrfaglig samarbeid øker man forståelsen mellom profesjonsgruppene, legger hun til.

Verdifullt samarbeid
I tretten av de tjue legemiddelgjennomgangene som ble gjennomført i pilot­prosjektet ble det benyttet farmasøytisk kompetanse.
— Farmasøyter er gull verdt, slår Østensen fast.
— Vi ser at farmasøyten har metoder og verktøy vi som sykepleiere ikke har, de ser rett og slett problemstillingene med andre briller, supplerer Arnesen.
— Legen sitter jo vanligvis alene som fagperson i pasientkonsultasjonen. Ved å benytte farmasøyt får han eller hun en sparringspartner som kan være med på å diskutere legemiddelbruken, sier Østen­sen.
I løpet av prosessen har de begge opplevd effekten og viktigheten av å arbeide i tverrfaglige team, og de kan fortelle at legene har gitt en tilsvarende tilbake­melding.
— Sykepleierne bidrar inn i dette med et bilde på hvordan pasienten faktisk har det. Pasienten er ikke selv med i møtet, noe jeg mener er en fordel da legens og farmasøytens faglige drøftinger kan være vanskelige å henge med på for de fleste. Mange ville nok oppleve dette som en stor belastning. Samtidig er det viktig å understreke at man tross dette ikke tar avgjørelser over hodet på ­pasienten. Små endringer informerer gjerne ­sykepleier om, mens større ­endringer blir diskutert mellom lege og pasient, ­forklarer Østensen.

Farmasøyt på lån
— Systemene som er utviklet med ­bakgrunn i pilotprosjektet bidrar til at vi gjør en mye bedre jobb i hverdagen, ­forteller Arnesen og Østensen.
Nå skal det altså arrangeres læringsnettverk, og de to prosjektarbeiderne viser til viktigheten av å engasjere ­ildsjeler i deøvrige bydelene i Oslo.
— Vi har utviklet en metode og ­gjennomført noe som er unikt i norsk sammenheng. Det har resultert i at vi har fått forespørsel om gjennomføring av legemiddelgjennomganger etter at ­piloten var avsluttet.
Ved å gå tjenestevei, og til topps ­politisk i bydelen, har prosjektet fått den nød­vendige politiske forankring. Resul­tatet er støtte til spredningsprosjekt til de øvrige bydelene.
— Midlene har vi valgt å benytte til å etablere læringsnettverk, og leie inn en farmasøytressurs slik at alle får låne farmasøyten litt. Dette vil gi en smakebit på hvordan det er å ha denne ressursen som en del av teamet, og vi skal i tillegg frikjøpe enkelte ansatte i bydelene slik at de kan være ressurspersoner videre i prosjektet.
Som nevnt har tilbakemeldingene vært gode i Bjerke, også på saks­behandlernivå.
— Det går på at dokumentasjonen nå er mye bedre enn tidligere, kan Østensen og Arnesen fornøyde slå fast.
Dette sender et tydelig signal om ­viktigheten av tid til mer enn kun ­legemiddeladministrering i hjemme­tjenesten, her må man ha tid til å observere effekten av legemidlene som er ­forskrevet.

Todelt reaksjon
Vi spør Arnesen og Østensen hvordan responsen fra de ansatte i Bjerkes­ ­­­hjem­me­tjeneste har vært.
— Den har vært todelt. Først og fremst kjempepositivt at initiativet, piloten og ­tiltakene kommer. Sykepleierne setter stor pris på å få jobbe skikkelig med faget sitt. Samtidig forteller de om konstant dårlig samvittighet for de ­oppgavene som må settes til side. Prosjektet har gitt verdifull kursing når det gjelder eldre og legemidler, her ble kurstilbud sendt til samtlige hjem­metjenestesykepleiere i Oslo, og ­syke­pleierne opplever det som godt at de får støtte fra det øvrige personalet på at observasjon og dokumentasjon er viktig.
Frem mot starten på sprednings­prosjektet skal man avklare form og omfang farmasøytressursen man har fått støtte til.
— Det er ikke ansatt eller innleid noen ennå. Vi ser for oss en femtiprosents ­stilling med varighet på et halvt år, men vi må se på det praktiske. Målet er at hver bydel skal få noen legemiddelgjennomganger, forteller Østensen.
Av de tre pilotene som ble startet i 2012 er det bare Oslo og Bjerke som anbefaler farmasøyt.
— Vi ser utfordringer med å få med farmasøyt organisatorisk og økonomisk som fremtidig permanent ordning, men den faglige gevinsten er så stor at vi mener det er det eneste riktige å anbefale. Du må nesten ringe de andre og spørre om ­hvorfor de ikke har kommet med tilsvarende anbefaling. Vi har arbeidet aktivt oppover i systemet for å få dette på plass ettersom det har vært viktig for oss, og vi samarbeider selvsagt videre tett med ­pasientsikkerhets­kampanjen. Ved å ­kombi­nere bruker­perspektivet, det farma­søytiske ­per­spektivet og leger og syke­pleieres ­perspektiver når vi på best måte vårt felles mål, optimalisert behandling. Mitt store hjertesukk er at vi ennå ikke har en felles digital legemiddelliste for hele helse-Norge, og aller helst en felles hoved­journal, fremhever Østensen.

(Publisert i NFT nr. 4/2013 side 12–15.)