Brobygging igangsatt av studenter

Tekst: Anne-Marie Vingdal Tessem, -provisor-farmasøyt, Boots apotek Kløfta og Ida Susanna Fattah, medisinstudent

«Utveksling gir verdensfred.» Bak dette ­uttrykket, brukt for å lokke medisinstudenter på klinisk ­utveksling, lå det en dypere mening: Ved å bli kjent med hverandre på tvers av ­­kultur- og lande­grenser ville man øke sin forståelse for mennesker og dermed også sin toleranse. Det samme gjelder for profesjoner; hvis vi lærer hverandre å kjenne på tvers av profesjons­grensene, kan vi øke forståelsen for hverandre og redusere grobunnen for konflikt. 

Bryter ned fordommer

Vi øker vår buffer for frustrasjon når vi vet mer om hva andre profesjoner kan og ikke kan, og når vi kjenner hverandre på et personlig plan. I helse­vesenet jobber profesjonene tett – mye tettere enn man kan få inntrykk av på adskilte studier – og ved å skape ­personlige bånd i ­studenttiden, mener vi at man ­samtidig ­immuniserer ­studentene for stereotypiske ­fordommer. Når leger blir kalt ­arrogante, kan det hjelpe å kjenne noen leger som er ­imøtekommende før man møter en arrogant lege som bekrefter fordommene.

Diskusjoner med gode intensjoner, om ­hvordan benytte kunnskapen de ulike profesjonene besitter, har dessverre en ­tendens til å resultere i diskusjoner om hvem som er best – legen eller farmasøyten. Det handler ikke om å være best hver for seg, det handler om å være best sammen og for pasientene. Vi tror at det å bli bedre kjent med hverandre er nøkkelen til bedre samarbeid. Vi tror også at dette vil få oss til å etterspørre hverandres kunnskap i det yrkesaktive liv, heller enn å se på hverandre som trusler. Interprofesjonelt samarbeid anser vi derfor som et svært viktig bidrag til bedre folkehelse. 

Tverrfaglig råd og kongress

På bakgrunn av dette ble eksempelvis Nasjonalt råd for helseprofesjonenes samarbeid opprettet i mars i år. I utgangspunktet var det deltakere fra flere helsefagprofesjoner, men de som har forblitt aktive er først og fremst studenter fra sykepleie, ­psykologi, medisin og farmasi. Farmasi er godt representert. Farmasi- og sykepleiestudenter ­deltok på ­medisin­studentenes årlige grunnutdannings­konferanse i slutten av november, hvor de snakket om ­samarbeid og praksis. Rådet ­planlegger videre en tverrfaglig fagdag for ­studenter 12. mars 2015, med temaet ­«Samarbeid for pasientsikkerhet». 

NoPSA (Norwegian Pharmaceutical ­Students’ Association) arrangerer årlig sin «Nasjonal Kongress», hvor medisin­studenter har deltatt ved flere anledninger. På ­kongressen som ble arrangert i Oslo i januar, var vi en liten gjeng som kom i prat i en pause. Her ble det avdekket et enormt behov for å bli bedre kjent på tvers av ­studieretningene. To av oss fant ut at vi hadde en felles ­bakgrunn som trainere*, fra hver vår organisasjon. Vi fikk en idé og et ønske om å bruke dette som ­utgangspunkt for å etablere bedre ­kontakt ­mellom ­medisin- og farmasistudenter, og arrangerte således en kveld med temaet «team work» i mai. Det mest oppsikts­vekkende fra denne kvelden var at alle deltakerne ga full skår på evalueringsskjemaet på spørsmålet om de ønsker mer kontakt mellom ­studie­retningene våre. 

Knytter bånd

I 2011 ble det første farmakologikurset ved medisinsk fakultet i Oslo arrangert i ­samarbeid med daværende leder for Norsk Farmasøytisk Selskap, Rønnaug Larsen. Dette var en ypperlig måte å formidle mer kunnskap til medisinstudenter om ­farmakologi, uten å måtte gå veien om «pensumkrigen» på ­studiet. På en lørdag morgen møtte 112 betalende medisin- og farmasi­studenter opp for å tilbringe hele dagen på ­forelesningssal. Foredragsholderne måtte til slutt nekte å ta imot flere spørsmål for å bli ferdig i tide. Behovet for faglig kunnskap var enormt, men også for å knytte bånd på tvers av studiene – noe som kom tydelig frem i pausene. Dette ­farmakologikurset arrangeres nå årlig, og Nmf (Norsk ­medisinstudentforening), som ­arrangør, ­trenger tilbakemelding fra studenter om ­hvordan kurset best kan supplere pensum og øke kontakten mellom studieretningene.

Fremmer respekt

Vår oppfordring er at utdannings­institusjoner og yrkesaktive tar ansvar for å bryte ut av «arbeidet i siloer», adskilt ­mellom ­profesjonene. Yrkesstolthet kan ikke ­tillates å komme i veien for ­samarbeid, for kloke hoder med ulike synsvinkler er beste ­redskap på veien til det som bør være et felles mål for alle helse­profesjoner; å ­stadig bedre ­pasientenes opplevelse av ­helsevesenet. Dette ­gjelder ikke ­utelukkende leger og ­farmasøyter, her må også andre ­helseprofesjoner involveres. Utgangspunktet må være at vi utdannes og arbeider under forhold som fremmer respekt for ­hverandre. Vi håper dette vil legges til grunn for alle revisjoner og reformer som gjøres i institusjoner ­tilknyttet helse.

En stor takk til alle representanter og aktører som har støttet og fortsatt støtter oss i vårt arbeid med tverrfaglighet. 

*Trainer: En rolle som en slags facilitator av spesial­tilpasset gruppearbeid, refleksjonsøvelser m.m. som benyttes som utgangspunkt for å utvikle personlige egenskaper knyttet til et bestemt tema. For eksempel «team work», konflikthåndtering, ­presentasjonsteknikk, stresshåndtering osv. Læringsarenaen/metoden kalles en «training».

(Publisert i NFT nr. 12/2014 side 24–25.)