Tekst: Hilde Frøyland, klinisk farmasøyt og avdelingsleder,
Diakonhjemmet Sykehusapotek

«Det overordnede målet for legemiddelpolitikken er riktig legemiddelbruk, både medisinsk og økonomisk. Pasienter skal ha tilgang til sikre og effektive legemidler, uavhengig av betalingsevne. Legemidler skal ha lavest mulig pris». (www.regjeringen.no/nb/dep/hod/tema/legemidler)

«Riktig legemiddelbruk» har blitt et begrep som er godt etablert i det farmasøytiske vokabularet. Begrepet brukes i mange sammenhenger og av ulike aktører innen helse-Norge. Men hva snakker vi egentlig om når vi snakker om «riktig legemiddelbruk«? Hva ligger i dette normative begrepet? Står «riktig» i motsetning til «feil», «galt» eller «uriktig»? Snakker vi om etikk? Er det etisk «riktig legemiddelbruk» det handler om? Eller kanskje teknisk, eksempelvis riktig bruk av astma-inhalatorer?

Hvem har definisjonsmakten?

Mange aktører har sin egen subjektive forståelse av hva «riktig legemiddelbruk» er. Legemiddelbrukeren, helsepersonell, legemiddelindustrien, undervisningsinstansene, pasientorganisasjoner, forskningen og myndigheter har alle sine oppfatninger av «riktig legemiddelbruk». Alle disse aktørene kan sammen si noe om hva «riktig legemiddelbruk» er. Aktørene utgjør viktige deler i forhold til helheten og helheten kan kun forstås ved å forstå enkeltdelene. Problemet oppstår når en av aktørene påstår: Jeg er ingen del. Jeg er helhet. Altså: Jeg eier sannheten om riktig legemiddelbruk. Ingen av aktørene har monopol på sannheten og sannheten er heller ikke objektiv, bare subjektiv.

Det som kan virke som «riktig» ut fra et generelt perspektiv, kan bli «feil» eller «uriktig» for den enkelte legemiddelbruker. Og omvendt.

Er det alltid «riktig» å følge normaldoseringen for et legemiddel? Normaldosering for eksempelvis Escitalopram er 10 mg daglig og eventuelt økning til 20 mg daglig avhengig av respons. Cand.pharm. Ida Rudberg har i sin doktorgrad vist at «forskjell i genene våre gjør at pasienter som behandles for depresjon har opptil 10 ganger forskjell i medisinnivå selv om de behandles med samme dose». Dermed blir det ikke alltid «riktig» å følge doseringsanbefalinger.

Gir det «riktig legemiddelbruk» å innføre generisk bytte? Cand.pharm. Helle Håkonsen har i sin doktorgrad vist at «generisk substitusjon viser seg å være problematisk for riktig legemiddelbruk for kroniske pasienter generelt, for pasienter med innvandrerbakgrunn spesielt samt i sykehus hvor sykepleiere er ansvarlige for legemiddelhåndteringen».

Hvor skal legemiddelbrukeren få opplysninger om «riktig legemiddelbruk»? Myndighetenes pakningsvedlegg er vist å skremme mange, og mange eldre forstår heller ikke hva som står i pakningsvedleggene.

En studie (Tarn et al.) har vist at snitt konsultasjonslengde hos leger i allmennpraksis er ca. 16 minutter. Og at tiden som går med til å snakke om nyoppstartet medisiner utgjør fem prosent av disse 16 minuttene, det vil si om lag 49 sekunder. Hvor skal legemiddelbrukeren få veiledning om «riktig legemiddelbruk»?

Apotekene har travle skranker og resepturer. Det er sjelden tid til lengre samtaler omkring «riktig legemiddelbruk» i disse settingene. Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen sier i en interpellasjon 14. januar i år at hun vil prioritere tiltak som legemiddelgjennomganger og legemiddelsamtaler for å fremme riktig medisinbruk.

Legemiddelindustriforeningen sier i en rapport om«riktig legemiddelbruk»: «Formålet med denne rapporten er å gi et mer nyansert bilde av riktig legemiddelbruk ved å sette søkelyset på noen terapiområder der tilgjengelig dokumentasjon viser til et underforbruk heller enn et overforbruk av legemidler».

Forståelig legemiddelbruk

Tenkningen om «riktig» og «feil» kan føre oss inn i en enten/eller-tenkning og skaper rigide oppfatninger og systemer. Vi må tørre å se bakom det normative og finne andre verdier å samhandle om enn «riktig» og «feil». Dersom vi bytter ut «riktig legemiddelbruk» med «forståelig legemiddelbruk» vil dette inkludere en både/og-tenkning. Forståelig legemiddelbruk inkluderer alle del-aktørene og ser på hvordan vi ved å gå fra del til helhet og fra helhet til del, kan skape oss en endret og utvidet forståelse av legemiddelbruk. Denne frem- og tilbakebevegelsen mellom del og helhet og helhet og del utgjør en hermeneutisk (fortolket) tenkning og metode. Hermeneutikk kommer fra gresk og betyr å fortolke. Vi er alle fortolkere av virkeligheten. Hermen-eutikk handler om å fortolke og derved frembringe mening og betydning. «Riktig legemiddelbruk» kan og blir fortolket av de ulike del-aktørene; både teoretisk og praktisk.

Mening hos én del kan bare forstås om den ses i sammenheng med helheten og helheten kan bare forstås når den ses i sammenheng med delene.

I praksis er det denne metoden vi faktisk bruker i verdiskiftet mellom det normative «riktig legemiddelbruk» til det hermeneu-tiske «forståelig legemiddelbruk». Det er helt nødvendig at vi foretar dette verdiskiftet fra «riktig» til «forståelig», slik at teorien, ordene og språket vi bruker stemmer overens med det vi ser og gjør i praksis. På den måten gir alle del-aktørene med sin subjektive forståelse, mening til helheten og helheten blir mer forståelig på bakgrunn av del-aktørene. Vi får gjennom dette en utvidet forståelse av legemiddelbruk.

(Publisert i NFT nr. 12/2010 side 128.)