Fra pilletriller til sjamposelger

— Da jeg tok eksamen, måtte jeg faktisk trille piller, forteller Randi Ersdal nostalgisk.

Pensjonisten var trofast ved samme reseptur i fire decennier. Under tre apotekere i det gamle systemet og til sist som bestyrer i Apotek 1.

— Veldig spennende å ha opplevd pilletrilling, selv om jeg er usikker på hvor bra det var for pasientene. Vi mistet gjerne pillene på gulvet, og da holdt de seg hele! De var som små blykuler. En stakkar kan jo bare lure på hvor lang tid de brukte på å oppløse seg i kroppen, bemerker hun lattermildt.

— Nå har hele apotekverden forandret seg. Dagens apotek opprettholder i det minste salg av legemidler, men det virker som om det er viktigere å selge alt det andre.

— Likevel: Å selge sjampo med farmasøytgaranti er helt meningsløst, konstaterer hun mismodig.

Skaper splittelse
Heller ikke apotekvesenet har kunnet unngå modernisering, men den største transformasjonen her til lands kom med dereguleringen 1. mars 2001. Apotekdekningen skulle økes, konkurransen like så. Nå kunne hvem som helst eie apotek. Tre utenlandske kjeder posisjonerte seg tidlig og eier i dag de fleste privatapotek i landet. Siden den gang har antallet apotek nesten fordoblet seg. I samme periode har apotekproduksjonen nærmest blitt borte.

— Den gang jeg begynte å jobbe, hadde alle apotek egenproduksjon. Utfordringene og arbeidsoppgavene var mye mer varierte. Da var det virkelig spennende å jobbe i apotek! Nå er apoteket blitt et rent informasjons- og distribusjonssted og derfor mye mindre interessant faglig.

— Myndighetene er mest opptatt av å få ned prisene på det de skal subsidiere, nemlig legemidlene, så dess mer du selger av andre ting, jo mer tjener du. Vi har havnet i en vanvittig skvis der, som ikke vil bli noe bedre.

— Hva er faren med det?

— Integriteten og fagligheten forsvinner.

— Og verst at det farmasøytiske samholdet forsvinner. Den nye apotekhverdagen splitter mer enn den samler. Farmasøytene er blitt konkurrenter. Før liberaliseringen jobbet alle i samme system. I dag kjemper alle for sitt og det de holder på med. Vi blir ikke fiender, men heller ikke venner, ifølge Ersdal.

— Farmasøytmiljøet er lite, derfor blir dette svært merkbart. Det er synd.

— Videre oppnår vi ikke den samme nærheten til farmasøyter ved andre apotek som tidligere. Å skulle ringe og spørre om pris eller andre ting i en annen kjede kan vi nesten ikke gjøre lenger, fordi vi er konkurrenter. Det synes jeg er et tap.

— Kontaktflatene har også blitt fattigere. Vi har veldig få møtearenaer. Når etter-utdanningen forsvinner, taper du kontakt med bransjen som helhet. Nå treffer vi bare farmasøyter innenfor vår egen kjede, og det er ille.

Penger, penger ...
Randi Ersdal har prøvd å påvirke profesjonsutviklingen både på grasrotnivå og sentralt. Blant annet som leder av Norges Farmaceutiske Forening (NFF) gjennom nesten fem år og som ansattes representant i Apokjedens styre.

— Styrevervet i kjeden orket jeg til slutt ikke. Det handlet kun om penger, ikke noe annet. Eierne var verken opptatt av personalet, fag eller aktiviteter, sier hun.

— Bare penger.

— Og det bekreftet i grunnen den grelle virkeligheten for meg, sukker hun.

— I det gamle systemet hadde farmasøyten bedre kontakt med Norges Apotekerforening (NAF) enn vi har med våre egne toppledere i dag. Båndene mellom NFF, apotekene og NAF var tette. Visnakket samme språk. Det gjør vi ikke lenger.

Før var det også lettere å oppnå goder. Bonuser fra apotekeren kunne være deltakelse på FIP for eksempel. Dette er helt borte. I dag er det kun NFF som ivaretar personalbiten, med sine overenskomster.

— Skal vi snakke om hvem som har tapt lønnsmessig det siste tiåret, er det helt klart reseptarene. Jeg har forhandlet om lønn i begge systemene og det er som å leve i to forskjellige verdener. Dagens driftskonsesjonærer har sine egne avtaler. Resten av farmasøytene i apotek er stort sett reseptarer og de bryr ikke kjedene seg så mye om. De blir jo værende i apoteket uansett.

— Reseptarene blir sett på som over-betalt butikkpersonale.

Motstandskvinne
— Du ønsket ikke reformen i utgangspunktet?

— Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg fryktet hva som kunne skje; at store, utenlandske kjeder ville komme og kjøpe opp apotekene. Hvilket de gjorde. Jeg tror ikke myndighetene verken trodde eller ønsket at det skulle skje. Apotekene var – og er – en gullgruve som vi har gitt fra oss!

— Hele overskuddet går jo ut av landet, til de som eier kjedene.

— Men apotekene må ta ansvaret for utviklingen selv, både liberaliseringen og legemiddelsalg utenom apotek. Også de gamle apotekeierne var veldig opptatt av kortsiktig gevinst. Det gamle systemet kunne ikke fortsette.

— Vurderte du noensinne å slutte?

— Nei, og det handler om hvor jeg bodde hen; i Skien, der arbeidsmulighetene for en farmasøyt ikke var så mange. I den tiden jeg var leder for NFF og bodde i Oslo, tenkte jeg at skulle jeg blitt i hovedstaden, ville jeg nok hoppet av. Der er det mange flere muligheter som er mer interessante yrkesmessig. Da ville jeg heller etterutdannet meg innenfor organisasjonsarbeid og satset på en slik karriere.

— Å jobbe i apotek var ikke det helt store lenger, men i Skien måtte jeg på et vis.

— Hvor fant du motivasjon?

— I personalet mitt. Jeg var så heldig å få lede jenter som jeg kunne vært moren til, men som var ufattelig hyggelige og dyktige. Vi hadde dessuten multidose, sykehjemsleveranser og hjemmesykepleie, noe som ga jobben mer faglighet og derfor mening. Og fordi jeg var alenefarmasøyt, måtte jo jeg ta meg av alle de spennende oppgavene! ler hun.

Små, ensomme arbeidsplasser
Selv om Randi Ersdal er en av liberaliseringsskeptikerne, medgir hun at reformen har ført mye godt med seg. Gode kvalitetssystemer for eksempel.

— Kvalitetskravene har økt mye gjennom de årene jeg har jobbet, og det er veldig bra.

Kvalitetssystemene har altfor mange instrukser – det er nesten slik at vi glemmer den sunne fornuften vår – men dette er likevel en forbedring, understreker hun.

Ersdal er også fornøyd med at en del oppgaver, vareoppdateringer og liknende, er sentralisert. Og hun lovpriser kjedenes intranettsider og informasjonsflyt.

— Men til gjengjeld har kjedene skåret bedriftene ned til beinet, da. Så vi har mer enn nok å gjøre i dagens apotek.

— Har det blitt travlere, alt i alt?

— Ja, det skal gå fort! Farmasøyten skal sørge for korte ventetider og yte topp service. Det koster å være smilende og blid uansett situasjon hele tiden.

— Og i dag er det nettopp det vi konkurrere på; service. Vi blir målt på hvor mye vi smiler!

— Andre goder?

— Jo da, kjedene har bidratt til å skapelikere systemer på tvers av apotekene; i dag er apotekene like gode – eller like dårlige.

— Eierne er ironisk nok gode sosial-demokrater?

— Hehe, ja, det kan du si. Og det er en forbedring. Før var arbeidsforholdene ved de ulike apotekene svært varierende; enkelte apotekere var veldig flinke, andre tenkte mest på seg selv og egen inntjening. Og NAF klarte ikke å holde dette i sjakk, ifølge Ersdal.

— Et annet gode er at landet nå har fått vanvittig mange apotek, dog kanskje på grensen av hvor mange vi trenger.

For heller ikke den formidable apotekdekningen er entydig positiv:

— Mange apotek er blitt veldig små arbeidsplasser med veldig små fagmiljø. Farmasøytene har få å diskutere med, muligheten for faglig utvikling er mistet. Dessuten er det ensomt å være alenefarmasøyt.

— Ikke bli tivoli
— Hva frykter du for fremtiden?

— Aller mest farmasøytenes plass i apotekene. Se på Danmark, der teknikerne har fått begrenset ekspedisjonsrett. Jeg fikk observere et dansk apotek en gang som hadde 8–900 resepter per dag, og de tre ansatte farmasøytene deltok overhodet ikke i resepthåndteringen!

— Med dagens datasystemer kan vi egentlig plassere farmasøytene sentralt for å utføre kontroller, de trenger ikke å være til stede på apoteket. Dette skal norske farmasøyter være oppmerksomme på, advarer den pensjonerte farmasøyten.

— Jeg ville stresset veldig å utvikle informasjonsbiten i primærapotek, også overfor andre kunder, som for eksempel den kommunale helsetjenesten. Jeg er kunde selv og opplever at informasjonen som gis er altfor dårlig. Der må apotekene bli mye flinkere, også dersom de ønsker å være det relevante handelsstedet for LUA-legemidler.

— Morgendagens farmasøyter må fremstå som de spesialistene de er, ellers kommer de til å tape det området også. De kan skvise ut seg selv. Befest farmasøytens posisjon og ikke gi slipp på den!

— Apotekene må ellers vokte seg for å fremstå som et tivoli med plakater i taket. Det er et balansepunkt her, og vi må ikke vippe over, råder Ersdal.

— Legemidler er produkter du ikke bare slenger ut i butikken og lar folk forsyne seg av, understreker hun.

— Skulle du gjerne hatt alt bak disk?

— Nei, jeg innser at det løpet er kjørt. Men jeg kan ikke se at samfunnet og kundene generelt har tapt noe på liberaliseringen. Tilgjengeligheten er god og kvalitetssystemene bedre. Det er nok enklere å drive tilsyn i dag og tjenesten er mye sikrere for kundene.

— Apotekvesenet har uten tvil blitt bedre.

(Publisert i NFT nr. 2/2011 side 6–9.)