Tekst: Berit Smestad Paulsen
Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo
E-post: b.s.paulsen@farmasi.uio.no

Denne artikkelen gir en oversikt over bruk av tradisjonell medisin (TM) både i utvik­lingsland og i industrielle nasjoner. Det er også fokus på problemer knyttet til denne bruken og hva som gjøres for å bedre sik­kerheten på de produkter som benyttes.

Jevnlig tema på WHO-konferanser
Tradisjonell medisin er et begrep som opp gjennom tidene har hatt varierende betydning og forståelse. Verdens helseorganisasjon (WHO) har, som ett av sine virke­områder, tatt opp tradisjonell medisin som et av de områdene de mener er viktig for å bedre folkehelsen generelt. Allerede i 1978 hadde de en konferanse i Alma Ata, «The International Conference on Primary Health Care». Der ble det uttrykt nødvendighet av snarlig handling av alle regjeringer, helsearbeidere og personer involvert i utviklingsarbeid, for å bedre folkehelsen i alle land til høyest mulige nivå. Dette var første gangen det offisielt ble anerkjent at den lokale, tradisjonelle medisinen også var viktig for å bedre folkehelsen i et land. Siden da har WHO hatt jevnlige konferanser der TM har vært en integrert del av de konklusjoner som har vært trukket for å bedre den internasjonale helse.

Definisjoner på begrepet TM
WHO definerer tradisjonell medisin som «en helsepraksis der tilnærming, kunnskap og tro som innbefatter planter, dyr og mineralbaserte medisiner, spirituelle terapier og manuelle teknikker, som utøves enten alene eller i kombinasjon for å behandle, diagnostisere og hindre sykdommer eller for å bevare ‘well-being’ til personer». En annen måte som WHO også bruker for å definere TM på er følgende:

«Tradisjonell medisin er summen av de totale kunnskaper, ferdigheter og praksis basert på teorier, tro og erfaringer som er spesielle for de forskjellige kulturer, om de kan forklares eller ikke, brukt i det å bevare helse så vel som i å hindre, diagnostisere, forbedre eller behandle fysiske og mentale sykdommer.»

Bruk av TM globalt
I Afrika, Asia og Latin-Amerika brukes tradisjonell medisin for å avhjelpe de primære helserelaterte tilstander i befolkningen. I Afrika antar man at mer enn 80 prosent av befolkningen bruker TM i pri­mærhelsetjenesten, og i land som Kina er tradisjonell medisin godt utviklet og brukes side om side med vestlig medisin. India har også en godt utbredt tradisjonell praksis, blant annet står Ayurveda meget sterkt. Det er ikke bare i utviklingsland at TM er i stor bruk.

I de industrialiserte land har det vært en økende bruk av alternative behandlingsformer de senere årene. Disse har i stor grad adaptert tradisjonell medisin og kal­les ofte for komplementær eller alternativ medisin (CAM). CAM er ofte et sett av forskjellige behandlingsformer som ikke er en del av landets egne tradisjoner. Det er beregnet at mellom 70 og 80 prosent benytter seg av dette når man inkluderer akupunktur, et område der det er oppnådd meget gode resultater innen enkelte felt, for eksempel postoperative smerter, svangerskapskvalme, kvalme og oppkast forårsaket av kjemoterapi og tannsmerter. Denne behandlingen har også vist seg å være interessant ved behandling av engstelse, panikk og innsovningsproblemer. Yoga sies å kunne redusere astmaangrep.

Utfordringer knyttet til produkter brukt i TM
I tradisjonell medisin er som nevnt over, planter og plantemateriale viktige ingredienser i behandlingen. «Herbal medicines» er det engelske begrepet som brukes, og i Norge er «urtemedisin» den korrekte betegnelse. Urt («herb») er i denne sam­menheng de plantedeler som benyttes, det kanvære blad, blomster, frukt, frø, stamme, bark, røtter, rotstokk eller mulige andre plantedeler. Disse kan brukes enten hele eller pulveriserte. Urtemateriale («herbal materials») er frisk juice, gummiprodukter, fete oljer, eteriske oljer eller resin, og i enkelte land kan disse være prosessert på forskjellige måter: varme­behandlet, vanndampbehandlet, tilsatt alkohol eller annet materiale. Et urteekstrakt eller konsentrater er ofte brukt som ingredienser i ferdige urtepreparater som selges i flere land, blant annet Norge, som kosttilskudd og liknende. Flere av disse produktene har lang tids tradisjonell bruk, mange regnes for å være trygge og effektive og blir akseptert av myndighetene i stadig flere land.

Det er en del utfordringer i forhold til det å bruke plantemedisin, disse er i de senere årene blitt tatt mer på alvor. Det er vik­tig for å sikre verdens befolkning at de produkter som brukes i behandling av sykdom er sikre, effektive og av tilstrekkelig kvalitet. Dette innebærer at innholdet er det det gir seg ut for å være, noe som ofte ikke er tilfellet. Det er i verden i dag utstrakt innsamling av viltvoksende plantemateriale som benyttes i disse produktene. Sikker identifikasjon av dette materialet står nå i fare, da det på verdensbasis er en stor mangel på plante-taksonomer. Utdanning innen denne vitenskapelige disiplin er dessverre en stor mangelvare, og spesialister i blant annet Kew Gardens, Storbri­tannia, er meget bekymret for fremtidig rekruttering. Det er også stor bekym­ring for tilgjengeligheten av en rekke av disse plantene; innsamling av ville planter kan forårsake en utrydding av disse, men heldigvis er det blitt et større fokus på bærekraftig tilgjengelighet, det vil si dyrking av medisinplanter i flere av de utviklingsland som produserer flere av de produktene eller plantemateriale som brukes. Biodiversitet og bærekraftig utnyttelse er viktige begrep i denne sammenhengen.

Mange er av den oppfatning at TM er en sikker medisin, en oppfatning som ikke har rot i virkeligheten. Av den grunn er det vik­tig å påse at de produkter som brukes tilfredsstiller nødvendige kvalitetskrav med hensyn til både effektivitet, kvalitet og sik­kerhet. WHO medvirker til at medlemsstatene skal ta disse problemene på alvor, og har derfor utviklet et sett med anbefalinger som medlemslandene bes følge.

Fokus på kvalitetssikring
Tradisjonelle plantebaserte legemidler utvikler seg nå i store deler av verden. Det er derfor stor fokus på kvalitetssikring av disse. Årsaken til denne utviklingen er at det anerkjennes for eksempel at flesteparten av den afrikanske befolkning ikke har råd til vår vestlige medisin. De er avhengige av sin tradisjonelle medisin som førstelinjebehandling. For at disse produktene skal være til å stole på, utarbeides nå retningslinjer for hvordan produktene skal komme på markedet. Kvalitetssikring er nøkkelordet. Det utvik­les nå monografier for alle planter som benyttes. Her er både den europeiske farma­kopé og EMA viktige aktører i Europa. I Afrika er det flere organisasjoner, både panafrikanske og nasjonale organer, som utvikler monografier over viktige planter. WHO har også en prosess gående for monografier over de mest vik­tige medisinplanter internasjonalt. Det fokuseres på sikker identitet av plante­materialet som benyttes. Metoder for analysering av batch til batch-produksjoner utvikles, toksisitetstester skal inngå, og det blir i stor grad nå utført kliniske studier i de afrikanske land. Kvalitets­sikring er et område farmasøyter er spesialister på, og det erderfor naturlig at farmasøyter tar ledende roller i de nødvendige kontrollstadier.

Tilgjengelig medisin som den afrikanske befolkning har råd til, er også et viktig siktemål for EUs forskningsprosjekter innen helse. Det er nylig gitt midler til et utvik­lingsprosjekt der Norge er i førersetet, med deltakere fra England, Nederland, Mali, Uganda og Sør-Afrika. Hovedmålet er å utvikle kompetanse slik at laboratoriene i de afrikanske land kan utføre de nødvendige prosesser for å kunne registrere produkter basert på deres egne tradisjoner i bruk av medisinplanter.

Dette er en utvikling som har pågått i flere utviklingsland over hele verden, og resultatet har vært en bedring av folkehelsen i flere land.

I tillegg til det å bruke planter til sin egen medisin, er det fortsatt slik at mange utviklingsland er viktige aktører i det å finne nye legemiddelsubstanser som kan bli viktige legemidler også i den industrialiserte del av verden. Det er et faktum at 28 prosent av alle nye legemidler i perioden 1981–2002 var naturprodukter, for en stor grad basert på den tradisjonelle bruken av planter. I tillegg var 24 prosent syntetiserte med et naturstoff som «lead compounds». En rekke av de nye kreftmedisinene er for øvrig utviklet fra planter som hører hjemme i utviklingsland.

Fra kinesisk tradisjon har vi fått artemisinin, et produkt som er blitt viktig som profylakse og i behandling av malaria. I Sør-Afrika er man i gang med kliniske studier med planten Sutherlandia frutescens på aidspasienter, som foreløpig har gitt meget positive resultater for en bedret livssituasjon for disse pasientene.

WHO har en rekke samarbeidsinstitusjoner i flere utviklingsland der fokus er evaluering av medisinplanter som brukes i behandling av hiv/aids, malaria, sickle cell anemi og diabetes type II. Disse land lig­ger hovedsakelig i Afrika.

Slik utviklingen har vært i de senere årene, er det nå en større oppmerksomhet på bruk av lokale medisiner for å bedre folkehelsen i utviklingsland. Det fokuseres på kvalitetssikring av produktene og det utføres stadig flere kliniske studier.

Viktige nettsteder og referanser

(Publisert i NFT nr. 9/2011 side 16–17.)