Last ned hele artikkelen i PDF-format med figurer.

 

Budskap

  • In vitro-fertilisering (IVF) er et av flere behandlingsregimer innenfor assistert befruktning.
  • Ved IVF-behandling overstyres kroppens egenproduksjon av gonadotropiner.
  • Eksogen tilførsel av luteiniserende hormon (LH) og follikkelstimulerende hormon (FSH) bidrar til normal vekst og modning av follikler i eggstokkene, produksjon av progesteron og østrogen og en optimal eggløsning.
  • Et koriongonadotropin settes halvannet døgn før egguthenting slik at eggene blir frigjort fra folliklene.
  • Eggene befruktes utenfor kvinnens livmor, og ett velegnet embryo settes tilbake i livmoren.
  • Sannsynligheten for graviditet ligger rundt 30–40 prosent per IVF-forsøk og anslagsvis 7/10 par vil bli gravide i løpet av tre forsøk.

 

Dersom et par ikke oppnår graviditet i løpet av ett år, defineres de som ufrivillig barnløse. Hos par som forsøker å få barn vil det være omtrent 20 prosent sannsynlighet for å bli gravid i hver syklus i løpet av det første halve året. I løpet av ett år vil 90 prosent ha blitt gravide og 95 prosent etter to år. Omtrent 10 prosent av parene som ønsker graviditet vil få problemer med å oppnå det (1).

Det kan være flere årsaker som gjør at et par er ufrivillig barnløse. Årsaken kan ligge hos kvinne og/eller mann. Generelt kan 1/3 av tilfellene relateres til forstyrrelser hos kvinnen alene, 1/3 hos mannen alene og 1/3 av tilfellene til forstyrrelser hos begge partnere. Hos kvinnen spiller alder en viktig rolle. Ved økende alder vil sykluslengden forkortes, antall vitale egg reduseres og en endring i hormonnivået vil inntreffe. Andre årsaker kan for eksempel være tette eller ødelagte eggledere, endometriose eller at eggstokkene produserer for mye mannlige kjønnshormoner. Hos mannen er sædkvaliteten essensiell. Kvaliteten måles i antall sædceller og hvordan sædcellene beveger seg (1, 2).
 

Behandling

Det er flere behandlingsregimer innenfor assistert befruktning, og hvilken behandling paret gjennomgår er individuelt tilpasset ut i fra de forstyrrelser paret lider av. I denne artikkelen vil in vitro-fertilisering (IVF), også kalt prøverørsbefruktning, være i fokus.

Ved IVF nedjusteres kvinnens egenproduksjon av gonadotropiner ved eksogen tilførsel av gonadotropiner, slik at man har full kontroll på modning av folliklene i eggstokkene og eggløsning. Denne type behandling gis til par der årsaken til ufrivillig barnløshet hovedsakelig ligger hos kvinnen, men behandlingsregimet kan også brukes hvis årsakene ligger hos begge parter. 

I første trinn i IVF-behandlingen ønsker man å overstyre kroppens egenproduksjon av gonadotropiner. Kvinnen bruker en gonadotropinfrigjørende hormon (GnRH) analog i nasal form. GnRH-analogen stimulerer hypofysen til økt produksjon av endogent luteiniserende hormon (LH) og follikkelstimulerende hormon (FSH). Kontinuerlig administrering av GnRH-analog vil føre til en negativ tilbakekobling til hypotalamus og hypofysen og kroppens egenproduksjon av LH og FSH vil reduseres. Slik hindrer man en spontan eggløsning før ønsket tidspunkt. Oppstart med GnRH-analog skjer en uke før forventet menstruasjon og behandlingen fortsettes frem til man gir koriongonadotropin (eggløsningssprøyte) (figur 1, se PDF).

Kvinnen vil oppleve vaginalblødning de første fjorten dagene etter oppstart av behandling med GnRH-analog. En ultralydundersøkelse vil gi svar på om folliklene i eggstokkene er «nullstilte» og at eggene er umodne. 

Neste trinn i behandlingen er stimulering med hormonene LH og/eller FSH. LH og FSH bidrar til normal vekst og modning av follikler i eggstokkene, produksjon av progesteron og østrogen og fører til en optimal eggløsning. Dosen LH og/eller FSH kvinnen får er individuelt tilpasset og baseres ofte på tidligere erfaringer og måling av antimüllerhormon (AMH). AMH sier noe om hvor mange egg som er igjen i eggstokkene og kvaliteten på disse. AMH kan gi en pekepinn på hvor mye kvinnen må stimuleres (1, 3).

Etter åtte til ni dager med injeksjoner av LH og/eller FSH (hormonsprøyter) møter kvinnen til ny ultralydundersøkelse. Her kartlegges det om folliklene i eggstokkene har nådd riktig størrelse og om det er et passe antall modne egg. Hvis eggene er klare til uthenting, seponeres LH og/eller FSH og GnRH-analogen (nesesprayen) (figur 2, se PDF).

I neste trinn settes et koriongonadotropin (eggløsningssprøyte) 34–38 timer før egguthenting. Egguthentingen foregår via skjeden, ved hjelp av ultralyd. Hver follikkel punkteres og follikkelvæsken suges ut og undersøkes under mikroskop for å se om man finner egg. Mannen leverer sædprøve som er tatt samme dag. Hvis mannens sædkvalitet er nedsatt, kan spermier hentes ut fra bitestikkel eller testikkel med nål. Vanligvis hentes det ut fem til ti egg, og til hvert egg tilsettes cirka 50 000–100 000 sædceller. De befruktede eggene (embryo) dyrkes i to til tre dager, og det mest egnede embryoet blir satt tilbake i kvinnens livmor. Dersom det er flere embryo som er godt egnet, kan de fryses ned for eventuelle senere søskenforsøk (1).

Kvinnen starter opp med progesteron vaginaltabletter eller vagnialgel dagen før eller samme dag som egguthenting. Progesteronet vil bygge opp livmorslimhinnen, slik at forholdene er godt egnet for at embryoet kan feste seg. Fjorten dager etter innsetting av embryo tas en graviditetstest. Ved positiv test fortsetter kvinnen vanligvis med progesteron i ytterligere en uke (1).


Prognose

Assistert befruktning kan være svært krevende for et par som ønsker å bli gravide. Paret er ofte fylt med håp og bekymringer for behandlingen de gjennomgår. Ønsket om barn er høyt, og prosessen de må igjennom er tids- og følelsesmessig krevende. Assistert befruktning er i tillegg kostbart og krever tålmodighet. Sannsynligheten for graviditet ligger rundt 30–40 prosent per IVF-forsøk og anslagsvis 7/10 par vil bli gravide i løpet av tre forsøk (1). Riktig dosering, administrering og oppbevaring av legemidlene er essensielt for høyest mulig sannsynlighet for et vellykket forsøk. Her kan farmasøyter bidra til optimal legemiddelbehandling.

 

Referanser

  1. Applikasjon: Reproduksjonsmedisinsk. Oslo universitetssykehus. Reproduksjonsmedisinsk avdeling (28. september 2017).
  2. Norsk legemiddelhåndbok for helsepersonell. Infertilitet. www.legemiddelhandboka.no/ (Publisert: 13. september 2016). 
  3. Neff A, Walter F et al. Anti Müller Hormon – markør for utredning av fertilitet. Gynekologen, Tidsskrift for norsk gynekologisk forening 2010; 23: 6–8.

 

(Publisert i NFT nr. 9/2017 side 41–42)