Helse er det fremste målet for farmasøytisk virksomhet, både for den enkelte bruker av farmasøytiske produkter og tjenester, og for befolkningen generelt. God helse er en av de viktigste forutsetningene for trivsel og velvære, noe som igjen er viktig for livskvaliteten. Tre retningslinjer beskriver hvordan farmasøyter skal opptre for å oppfylle prinsippet om å fremme helse:

1. Farmasøyten skal arbeide for at legemidler fremstilles, distribueres og brukes til beste for pasientene.

Farmasøytiske produkter og tjenester er til for pasientene. Derfor er det pasientens interesser farmasøyten først og fremst skal ivareta. Ved å gjøre det vil farmasøyten samtidig fremme samfunnets interesser, fordi samfunnet som helhet er tjent med at enkeltindividet har best mulig helse. Imidlertid kan det oppstå situasjoner hvor enkeltindividets interesser kommer i konflikt med samfunnets interesser. Hvordan en slik konflikt konkret bør håndteres vil ofte avhenge av hva slags yrkesrolle farmasøyten har, for eksempel om farmasøyten arbeider i apotek eller annen kommersiell virksomhet, eller i offentlig forvaltning. Likevel skal farmasøyten aldri bidra til at pasientens helse settes i fare (se også etisk prinsipp nr. 3, faglig integritet).

2. Farmasøyten skal utføre sitt arbeid i samsvar med anerkjente faglige standarder og vitenskapelige prinsipper.

Det er fastsatt standarder, både nasjonalt og internasjonalt, for farmasøytisk virksomhet på ulike områder. Farmasøyten skal følge disse standardene og allment anerkjente vitenskapelige prinsipper i farmasien (se også etisk prinsipp nr. 3, faglig integritet).

3. Farmasøyten skal bidra til at pasienten får best mulig faglig legemiddelveiledning.

Ved faglig fundert veiledning skal farmasøyten, i sin kontakt med pasienten, bidra til å løse pasientens helseproblem på beste måte. Dette forutsetter noen ganger samarbeid med annet helsepersonell.

Har pasienten spesielle ønsker eller preferanser som farmasøyten mener er uforsvarlige faglig sett, skal dette formidles på en saklig og forståelig måte. Farmasøyten må imidlertid respektere pasientens ønske dersom dette fastholdes på tross av farmasøytens råd (les om etisk prinsipp nr. 2, respekt for individet, i neste utgave av Etikkrådets spalte).

I tilfelle av konflikt mellom pasientens interesser og næringsinteresser eller offentlige interesserer av økonomisk art, vil det i direkte pasientkontakt være pasientens interesser som går foran, innenfor rammene av rettslige bestemmelser.

Refleksjon

1. Kanskje tenker vi at selvfølgelig skal farmasøyter sikre at legemidler utvikles og brukes til pasientens beste. I noen situasjoner kan det imidlertid være vanskelig å vurdere hva som er best for pasienten. Det som er best på kort sikt, kan være lite nyttig eller skadelig på lang sikt. For eksempel kan man råde foreldre til å gi febernedsettende til et barn med høy feber, men det kan gjøre det vanskelig for legen å vurdere diagnose eller alvorlighetsgrad av sykdom. Benzodiazepiner har god effekt på angst, men lang tids bruk kan gi problemer. Et annet poeng er at det som regnes som best for én pasient, kan ha negative konsekvenser for andre pasienter. For eksempel er enkelte legemiddelbehandlinger nå så kostbare at sykehusene ikke kan ta dem i bruk, siden behandling av én pasient vil bety at man ikke har penger til å behandle et stort antall andre pasienter med billigere legemidler.

2. Vitenskapelige prinsipper blir vi flasket opp på gjennom farmasistudiet, men det er ikke alltid farmasøytens arbeid samsvarer med anerkjente standarder og vitenskapelige prinsipper. Både blant reseptfrie og reseptpliktige legemidler finnes det eksempler på dårlig vitenskapelig evidensgrunnlag for godkjent indikasjon. Hvor effektiv er glukosamin? Og hva med nesespray mot virus? Skal vi trekke på skuldrene og si «Jo, men legen har skrevet resepten», «Jeg har ikke anbefalt produktet og det er ikke egentlig et legemiddel, så det er brukerens eget ansvar» eller «Det er ­kjedekontoret som har bestemt at vi skal ha det i hylla»? Hvis vi relaterer dette til punkt 1, kan vi også spørre «Hva er best for pasienten?» og «Hvem bestemmer hva som er best for pasienten?». Er det pasienten selv, farmasøyten, legen, en kombinasjon, ingen av delene eller noen helt andre?

3. Farmasøyter er opptatt av å gi god faglig ­veiledning, men se for deg en situasjon hvor det som du mener er best for pasienten står i motsetning til det annet helsepersonell mener. Hvis for eksempel farmasøyten er uenig med forskriver om hva som er beste behandlingsvalg, kan det være vanskelig å håndtere veiledning av legemiddelbrukeren. Et annet gjennomgående problem for farmasøyter er balansen mellom næringsinteresser og pasientens interesser. Det er derfor viktig å merke seg at i henhold til det etiske prinsippet om å fremme helse, så har pasientens interesser forkjørsrett. Dette kan også relateres til punkt 2 og eksemplet om salg av produkter med svakt dokumentasjonsgrunnlag. Hvilken faglig veiledning kan vi bidra med her? Noen produkter er dessuten ikke legemidler; kan vi overse dem? Igjen melder spørsmålet seg; «Hva er best for pasienten og hvem bestemmer hva som er best?».

Les også: Etikkrådet – tilbake i NFT

Etiske retningslinjer for farmasøyter finnes i sin helhet på nettsidene til Norsk Farmasøytisk Selskap.