Tekst: Henrik Andersgaard

Farmasøyten i litteraturen er godt og grundig behandlet i farmasøytiske publika­sjoner gjennom årene. Torud har skrevet en utmerket artikkel om emnet i programmet for festforestillingen for feiringen av apotek­vesenets 400-årsjubileum i 1995 (4). Han viser blant annet til at apotekeren framstilles som en by- og besteborger, fordi apoteket først og fremst var et byfenomen. Det første norske landsapotek, Lærdal Apotek, kom ikke før i 1843. Den tysk-amerikanske professoren i farmasihistorie, Urdang (1882–1960), har skrevet større verk om apotekeren i klassisk litteratur (5,6). Poul Hansen har i 1947 ­skrevet om apoteket og farmasøyten i dansk litteratur (7).

Forfatter Ola Jonsmoen.
Foto: Privat

Egenskaper som vises, er at apotekeren er middelaldrende, konservativ, rik, men humørsyk og påholdende med pengene. Han kjeder seg ofte på jobben, og synes at han som ­akademiker får for lite igjen av livet. Men kjemikunnskapene og giftene i det mystiske apoteket gir aktelse hos omverdenen.

Bibliotekar Bente Rasch ved Farmasøytisk institutt har laget en god og grundig oversikt over litteratur der farmasøyter opptrer (8).

Verdens første kriminalroman

Forfatteren av verdens første kriminalroman, Maurits C. Hansen (1794–1842) er fra Modum, og bodde på Kongsberg fra 1826. Han hadde usedvanlig gode anlegg som ­forfatter, men dårlig økonomi gjorde at han slurvet og masseproduserte, iallfall tidlig i ­forfatterskapet (9). Samtidig er han brobygger mellom romantikk og realisme i norsk litteratur, og regnes som vår første skjønn­litterær prosaforteller. Men, det var vrient å leve av å skrive, ikke mange leste og kjøpte bøker på den tiden. Derfor arbeidet han også som lærer, og skrev lærebøker i tysk, fransk og latin, og han underviste i gresk. Mesteparten av forfatterskapet hans finnes bare som originalmanuskripter i gotisk skrift ved Nasjonal­biblioteket i Oslo. I 1840 utga Hansen Mordet på maskinbygger Roolfsen, over et år før Edgar Allan Poe kom med «The Murders in the Rue Morgue», som ellers får æren av å være verdens første detektiv­fortelling (10). Knut Anders Løken har viet hovedfagsoppgaven sin til Maurits C. Hansen, med en god og omfattende analyse av Hansens detektiv­roman (11).

Handlingen i «Mordet på maskinbygger Roolfsen» foregår i et snevert miljø av ­gruvebyen Kongsbergs embetsmenn og tjenestemenn på 1700-tallet. Det er en avstand mellom folk og myndigheter som er utenkelig i dag, og Hansen lar de høye herrer – og damer – ­konversere på latin, tysk og fransk. Apoteker Lepin er ikke tatt opp i sosieteten, noe som stemmer med at apotekeren mer betraktes som handelsborger og kremmer, enn som akademiker og embetsmann. At han har utenlandsk navn, henspiller sikkert på at mange av den tids apotekere var innvandrere til Norge. I boken karakteriserer Hansen ham som «den kyndige Apotheker» og «denne gamle yderst elskværdige, men også højst egne og puseerlige1 Apotheker...».

Apoteker Lepin har selvsagt gode kjemikunnskaper, som han bruker med stor kløkt. Lepin mener løsningen ligger iat skriften er fjernet fra en brevside kjemisk. Han fram­kaller den igjen, etter å ha tenkt seg fram til hvilke kjemikalier som har vært brukt til å ­fjerne skriften. Det er et logisk og ypperlig resonnement Maurits C. Hansen lar Lepin presentere. Kanskje Hansen har gjort for­arbeidet hos daværende apoteker Paul E.W. Hartmann (1802–1876) på Kongsberg?

Apotekeren og gravskrifter i to diktsamlinger

Spoon River Antologien (12) fra 1915 av den amerikanske forfatteren Edgar Lee Masters (1869–1950), tør være godt kjent hos litteraturinteresserte. Masters gir oss en serie dikt, der versene er gravskrifter over de døde i den fiktive småbyen Spoon River. De døde bekjenner synder og forteller sannheten om sine egne liv, og denne sannheten står langt fra «offisielle» versjoner av hvordan de levde.

Masters har tatt med en apotekers egen gravskrift i antologien, og bruker myten om vårt skumle liv blant kjemikalier og gifter, også i overført betydning. Apotekeren blir drept mens han gjør et eksperiment2.

Det er interessant at den nynorske forfatt­eren Ola Jonsmoen (1932– ) fra Alvdal tar opp tråden etter Lee Masters i diktsamlinga Om desse steinane tala (2). Jonsmoen har gitt ut flere diktsamlinger, novellesamlinger, ­barne­bøker, skuespill, skjemtebøker og romaner. Mange kjenner Jonsmoen som kåsør, gjerne med titler som Utkanten – midt i verda!

«Om desse steinane tala» er på mange måter bygd opp på samme måten som Spoon River Antologien, men av mindre omfang. Jonsmoen lar ei fjellbygd i Nord-Østerdal være bakgrunnen. Personene er ­fiktive (13), men alle har ­fødsels- eller dødsdato eller begge deler, og mange er illust­rerte med portretter eller andre bilder.

Apoteker Valdemar Muhle (1875–1938), støv, men mer enn støv opptrer nok ikke i noen av bindene av «Norges apotek og deres innehavere». Men, navnet sier mye; det er et urbant, sikkert utenlandsk navn på apotek­eren som befinner seg på landet i påvente av et bedre apotek i byen. Bildet viser en relativt ung mann med forfinede trekk og meget ­velfrisert hår. Om seg selv forteller Muhle ­følgende (2, s. 38):

Jeg sa det til Ole Jonsen,
skal du, min gode Ole,
ture fram med all
denne kamfermikstur
og denne nafta
blir du snart et legdelem.
Men han hørte ikke på meg
og jeg fikk tilslaget på
to rommelige teiger
bjørkeskog oppunder Trondfjeld
formedelst apotekergjeld.
Merkverdig
at spanskpepper og brendevin
kan kurere fjeldbønder
til ligs med nafta...

Vi ser apoteket med standardmidlene fra den tid, og at apotekeren selger dem, men han er mer bekymret for pengene sine enn for Ole Jonsens helse. I dag også spør mange eldre kunder etter ting som «river», som kamfermikstur, nafta og spanskpepper. «Brendevin» som medisin har heller ikke vært foraktet, især ikke hvis det var «apotekersprit» det handlet om. Det kunne vært interessant å lese Ole Jonsens egen gravskrift.

Morsomt er det også at Jonsmoen kan for­telle (13) at en skogteig han kjenner på nordsida av Tronfjell3, i sin tid ble solgt «form­edelst apotekergjeld».

«Banker» av Dick Francis kom ut i Storbritannia i 1982. I Norge ble tittelen oversatt til «Sikker vinner». Foto: amazon.co.uk

En samtidig detektivroman

Waliseren Richard Stanley («Dick») Francis (1920– ) har skrevet 41 romaner, noveller og biografier. Francis var selv en framstående jockey fra 1946 til 1957, til og med for den britiske dronningmoren Elizabeth (1900–2002). Francis har mottatt utallige utmerkelser for forfatterskapet sitt.

Et særtrekk ved Francis' romaner, er at de foregår i jockey- og veddeløpsmiljø. Men i ­tillegg er alltid en annen yrkesgruppe ­rep­resentert i en hovedrolle. I Banker (14), der den engelske tittelen både henspiller på en sikker vinner, og på bokens «jeg»-forteller, som er på vei oppover i karrieren som av­delingssjef i en stor forretningsbank. På norsk er tittelen oversatt til Sikker vinner (15).

I korthet handler boka om en heste­oppdretter som får låne et gigantbeløp til å kjøpe en avlshingst, og så er en rekke for­viklinger i gang. Det er også med en person med som påstår seg å kunne helbrede syke hester ved håndspåleggelse, det begås mord, og leseren blir innvidd i en lett bittersøt romanse mellom fortelleren og kona til hans nærmeste overordnete.

Det viser seg at den verdifulle hingsten gir avkom som har store fysiske defekter. Dermed trues eieren med ruin, og banken med store tap, for ingen har tenkt på for­sikring mot dette. Løsningen på saken, inkludert hvordan håndspåleggeren klarer å «helbrede» noen av avkommet og andre hester som er gitt opp av dyrlegene, virker fremdeles komplisert 25 år etterpå. Med dagens mer raffinerte og eksakte metoder for biologisk analyse ville nok ført til en raskere oppklaring, men la ikke det ødelegge gleden over vår kollega og over boka.

Den som løser gåten på hvorfor hestene blir født med defekter og alt rundt dette, og som hjelper til med å avsløre forbryteren, er farmasøyt, en kvinnelig kollega med eget apotek i London. Vår yrkessøster behersker bivirkninger av legemidler hos hester til det fullkomne, og hun har oversikt over kompliserte interaksjoner. Analyser av biologisk materiale på elevert nivå bidrar også til en overraskende oppklaring.

Hvordan beskriver så Dick Francis en kvinnelig engelsk farmasøyt på 80-tallet, i et overklassemiljø, der det er formiddags­antrekk, cocktailkjoler, kardigan og perle­kjede? Vi lar fortelleren, bankieren, snakke når de møtes i et stort selskap ved Ascot-løpene4:

Penelope Warner var nærmere førti enn tjuefem, og nokså solid bygd. Hun hadde på seg en brunlig-rosa lindrakt, og en liten hvit stråhatt med et brunlig-rosa bånd rundt. ... Ingen ringer, ikke neglelakk, ikke noe grått i det korte brune håret, ikke noe kunstig i stemmen. Respektabel, tenkte jeg. Velmen­ende, litt kjedelig, antakelig formann i et menighetsråd. ... Eller forhørsdommer... Og med et deja vu-uttrykk i øynene.

Men, det viser seg at selv om vår kollega virker kjedelig og grå ved første inntrykk, så er hun varm og medmenneskelig, og har et høyst veldrevet oggodt besøkt apotek. Kundene søker apoteket fordi den faglige styrken hennes verdsettes høyt, og fordi hun også har kunnskaper om og anbefaler urter og droger. Hun er skarp, selvstendig, til å stole på, en god venn, men betrakter verden med distanse. Dermed blir det lett for romanens skurk å ta feil av henne, og overse henne som en ikke spesielt skarp, og umælende kvinne. Han får angre det bittert.

Avslutning

I denne artikkelen har jeg beskrevet tre bøker der farmasøyter har viktige roller. To av dem beskriver svært dyktige fagfolk, og det er også all grunn til å tro at apoteker Muhle i Nord-Østerdal kan sitt fag. Likeledes kommer alle tre innunder myten om den jevne, grå apoteker med sine mystiske skuffer og låste skap. Alle tre er besteborgere, om ikke på aller øverste trinn av samfunnets stige. Kanskje alle tre er som Maurits Hansens Lepin, egne og puseerlige? Men jeg tror ikke at noen av disse tre egentlig kjeder seg.

Helt til slutt

Jeg tillater meg å tvile på at noen av de tre jeg skriver om, ville trives særlig godt i selgerrollen i dagens kjedeapotek, og de vil neppe gå med t-skjorte med påskriften «Spør meg om julegaver». Til det har de for store kunnskaper om andre og viktigere ting. Legemidler, kanskje?

Litteratur

  1. Hansen, Maurits C.: Mordet på maskinbygger Roolfsen, «Den svarte serie», Oslo 1978, utgitt første gang i Norske Læsefrugter, 1840.
  2. Jonsmoen, Ola: Om desse steinane tala. Oslo 1973.
  3. Francis, Dick: Banker. London 1982.
  4. Torud, Yngve: I «Apoteket firehundre år 1595-1995», program for festforestillingen 18.9.19955.
  5. Urdang, Georg: Der Apotheker im Spiegel der Literatur. Berlin 1921.
  6. Urdang, Georg: Goethe and pharmacy. Madison, Wisc. 1949.
  7. Hansen, Poul: Apoteket og farmaceuten i dansk litteratur. København 1947.
  8. www.ub.uio.no/umn/farm/litteratur.html
  9. Beyer, Harald og Edvard: Norsk Litteraturhistorie, 130, Oslo 1996.
  10. Andersen, Per Thomas: Norsk Litteraturhistorie, 170, Oslo 2001.
  11. www.kloken.no/mauritz.htm
  12. Masters, Edgar Lee, i gjendiktning av André Bjerke: Spoon River Antologien, Oslo 1950. Utgitt første gang på amerikansk 1914
  13. Jonsmoen, Ola. Personlig meddelelse november 2008
  14. Francis, Dick: Banker, London 1983
  15. http://no.wikipedia.org/wiki/Dick_Francis

Fotnoter:

1pussige, merkelige.

2Bare en kjemiker kan si (og selv ikke han kan det bestandig) hva som skjer når man blander væsker og faste stoffer. Og hvem kan vel forutsi hvordan menn og kvinner vil innvirke på hinannen eller hva slags barn som vil bli resultatet.
Der hadde vi Benjamin Pantier og hans hustru, gode nok hver for seg, men onde mot hverandre. Han surstoff, hun vannstoff, og deres sønn en herjende ild. Jeg, apotekeren Trainor, som blandet kjemikalier og ble drept mens jeg gjorde et eksperiment, levet ugift.

3Tronfjell er et ruvende fjell i Nord-Østerdal, mellom Alvdal, Tynset og Øvre Rendalen.

4Oversatt av artikkelforfatteren.

5Kopi av artikkelen kan fås ved henvendelse til forfatteren.

(Publisert i NFT nr. 12/2008 side 40–41.)