Ellen Finstad: Apotekfarmasiens blide røde tråd

Allerede når du står på utsiden av ­Apotekforeningens hus på Majorstua i Oslo, vet du hvilket kontor som ­tilhører organisasjonsdirektør Ellen Finstad (66). Bak vinduet er det grønt, helt grønt. Opp fire etasjer og inne på kontoret finner vi ­Finstad, som med sin hjertelige og ­ubeskjedne latter og store smil så vidt skimtes mellom alt det grønne.

Hun er glad i planter og har alltid hatt ­planter på kontoret. Etter hvert har hun også blitt ­bygningens lokale plantebeskyttelse, og ­kontoret hennes har blitt fosterhjem for ­hjemløse planter som har blitt forlatt når folk har sluttet i foreningen.

— Her får de leve sitt eget liv.

Hun er mest fornøyd med en tynn kaktus som nesten strekker seg til taket.

— Den fikk jeg av Veneficus (student­foreningen for farmasistudenter ved ­Universitetet i Oslo) da vi la ned lønnsfondet og fjernet noen studentstipender fra og med 2001. Da jeg fikk den, var den så stor, sier hun og viser knapt fem centimeter med hendene.

— Men jeg har den ennå, og jeg synes ikke det er så verst, ler hun.

Opprettet og nedlagt mye

Ellen ­Finstad har tatt vare på kaktusen fordi det er morsomt å se hvor lenge hun kunne få den til å leve. Samtidig minner det henne ­kanskje om at avgjørelser en tar påvirker andre og at ­ingenting varer evig, og noen ganger må endringer gjøres selv om ikke alle er like fornøyde. Etter mange år sentralt i foreningen, bransjen og miljøet har hun sett mange endringer.

— Jeg har vært med på å både opprette og nedlegge mye.

Etter å ha arbeidet med endring og ­utvikling hele sin 40 år lange karriere i Apotekforeningen, står hun nå selv ­overfor en stor endring. Neste år blir hun pensjonist og gikk etter noen ­runder med overtalelse med på å ta en prat med NFT.

— Som du skjønte, så er jeg litt nervøs. Jeg er ikke vant til å bli intervjuet. Jeg har ikke likt det så godt, sier hun med et smil, mens hun serverer kaffe på det grønne kontoret og begynner å fortelle om sine år i farmasien.

Byjenta falt for farmasien

Finstad ble født i Oslo i 1953 og bodde på Nesodden til hun ble 11, og familien flyttet til Oslo. Hun gikk sju år ­folkeskole, to år realskole og tre år ­gymnas før hun havnet på farmasistudiene.

— Det var litt tilfeldig, men det var fordi jeg likte realfag, og jeg søkte på utdanninger som inneholdt det. Så da ble det farmasi og jeg har ikke angret på det.

Den eneste farmasiutdanningen var da ved Universitetet i Oslo (UiO), og det var 40 som ble tatt opp på kullet. Siden har det skjedd store endringer innen norsk farmasi­utdanning, som nå har seks utdannings­steder, rundt 220 uteksaminerte farmasøyter i året og en ganske annerledes organisering, og Finstad har hatt en liten finger med i de fleste av dem.

Farmasi var interessant og sosialt, og hun trivdes godt. Hun tilbrakte mye tid på ­Blindern. Det var studentaktiviteter, labfester, kortspill i lunsjen, og farmasihytta i Nordmarka ble flittig brukt.

— Det var et veldig tett miljø, både internt på kullet og mellom kullene, så jeg har ­veldig mange gode venner ennå fra den tiden.

Det ble Apotekforeningen

I 1975, tre år ut i farmasistudiet, hadde Finstad sin første opplevelse med det som skulle bli arbeidsplassen hennes i fire tiår. Da hadde hun sommerjobb på Apotekforeningens ­forsøkslaboratorium på Bredtvet.

— Jeg jobbet med å analysere ­spalt­nings­produkter for et legemiddel. Det innebar å stå og riste skilletrakter. Oppløsningsmidlet den gang var kloroform, og jeg husker at den sommeren så syntes jeg alltid at jeg var litt trøtt. Det var så varmt at jeg trodde det var varmen, men i ettertid har jeg kommet frem til at det var vel kloroformdunsten, minnes hun med en latter.

— Jeg følte jeg kom til en litt sånn ­konservativ og formell arbeidsplass, men det viste seg fort at det var veldig mange hyggelige folk der.

Da hun var ferdig med hovedfag i 1977, søkte hun på flere stillinger før hun fikk sin første faste jobb – i Norges Apotekerforening.

Opplevde Norge

Hennes første stilling var som fast vikar. Faste vikarer ble sendt rundt i landet til apotek hvor det var behov. De ble sendt ut hvis det var en vakanse som ikke ble fylt, hvis noen skulle på ferie eller det av en annen grunn var behov for farmasøyt.

— Det var jo morsomt, da. Jeg jobbet på 23 forskjellige apotek rundt i landet, og noen apotek var jeg på flere ganger. Noen steder var jeg én uke, andre steder var jeg opp til to måneder.

— Det var mange utfordringer og jeg lærte mye om apotek. Det var jo ofte at jeg ble alenefarmasøyt der fordi apotekeren reiste på ferie når jeg kom.

I løpet av årene som vikar traff hun mange flinke farmasøyter og apotekteknikere.

— Da så jeg hvor viktig apoteket er i ­lokalsamfunnet. Det var et sted du kom og søkte råd om alt mulig. Det var mye rart man spurte om, og apoteket prøvde å hjelpe: ­akkurat som i dag.

Siden har hun vært glad i apotekfarmasøyten og brukt mye energi på å jobbe for dem.

— Det var en periode det het «bare jobbe i apotek», og det er noe jeg ikke kan fordra å høre. Jeg mener at hvis du virkelig er en god farmasøyt på apotek, så er det ­ganske mye kunnskap og erfaring du skal ta frem raskt for å gi kunden god nok hjelp og virkelig veilede der og da. Så jeg har kjemperespekt for de som klarer det på en god måte. For det er ikke så lett.

Den unge farmasøyten fra byen trivdes med å reise rundt og se mye av landet.

— Det var morsomt å reise rundt i Norge. Jeg ble kjent med mange små steder. Jeg prøvde å se meg om så godt jeg kunne og være med på det som skjedde, sier hun.

Sjef og postbud

To år og tre måneder var nok reising og hun fikk et vikariat på undervisningskontoret ved hovedkontoret til ­Apotekforeningen, som da lå i Arbins gate. Siden har hun hatt et titalls stillinger innenfor Apotekforeningens vegger (som etter hvert flyttet seg til Majorstua).

Etter en periode som vikar ved undervisningskontoret ble hun ansatt som ­konsulent før hun ble kontorsjef. Så kom det ­omorganiseringer, personalavdelingen med lønnsfondet og opplæringsavdelingen ble slått sammen, og hun ble sjef for den nye ­enheten. Senere var hun blant annet ­nestleder for ­avdelingen med ansvar for ­personal, ­teknisk og det interne. Da den nye apotekloven kom, var det store ­omlegginger, og hun var en periode driftsdirektør (nest­leder) i foreningen.

— Til slutt endte jeg som organisasjons­direktør.

De siste årene har hun blant annet hatt ansvar for HR og personalarbeidet i alle ­selskapene til foreningen, og hun har hatt ansvar for mye av det interne i organisa­sjonen, som ombyggingen av lokalene som ble ­avsluttet i år. På vei ned trappen etter ­intervjuet tar hun en diskusjon med håndverkeren som er der for å gjøre ferdig noen små detaljer som gjenstår.

Den store variasjonen i arbeidsoppgaver tror hun er noe av grunnen til at hun har vært i foreningen i over 40 år.

— Jeg har hatt mange stillinger her, med veldig mange ulike og nye oppgaver hele tiden.Jeg har ikke jobbet med det samme hele tiden. Da hadde jeg nok ikke vært her så lenge.

Senere, når vi skal avslutte intervjuet og ­forlate bygningen, tar hun følge for å hente noen papirbunker og forteller at den siste ­sommeruken har hun også hentet posten.

— Så nå gjør jeg den jobben òg, ler hun.

I tillegg til de mange jobbene, fra ­post­henting til nestleder, i Apotekforeningen har Finstad også hatt ekstrajobber som vikar­lærer på ­apotekerteknikerlinjen, ­lørdagshjelp på et apotek i nesten ti år og undervisningsleder i praksis på farmasi ved UiO i cirka 12 år.

Menneskene og deres kompetanse

Da Finstad fikk fast jobb i undervisnings­kontoret, kunne hun velge hva hun ville jobbe med. Hun synes det er interessant å jobbe med fag, men ­farmasifaget er helt avhengig av de som ­utøver det.

— Jeg synes det var viktig at det var noen som jobbet med menneskene. Jeg synes det er en like viktig grunnpilar i det som skal få alt til å fungere som fag og økonomi er, så jeg har holdt meg til det og har endt i en del administrative roller opp gjennom. Det har vært morsomt, sier hun.

Hun har alltid brent for å finne og ­videreutvikle apotekene og farmasøytenes rolle i samfunnet. Hun har vært med på å finne Apotekforeningens form, både innad i ­organisasjonen og utad mot samfunnet, hver gang det har vært behov for endringer, og hun har hele tiden vært med på å utvikle ­kompetansen til farmasøyter og apotek­teknikere i Norge.

— Det som har fulgt meg nesten hele tiden, er at jeg har jobbet med utdanning, rekruttering og etter- og videreutdanning.

Hun tror knapt det er mulig å overvurdere betydningen av kompetanse og videre­utvikling av kompetanse.

— Jeg tror på viktigheten av kompetanse og at det aldri er feil med mer kompetanse. Jeg tror folk bare blir flinkere, får utviklet ­analyse- og vurderingsevner og blir mer i stand til å ivareta de oppgavene de har.

I tillegg endrer verden og ramme­betingelsene seg og gjør det nødvendig å lære noe nytt. Hun understreker samtidig at det ikke bare gjelder det teoretiske. I utdanning må en ikke glemme praksisen. Trening og refleksjon er like avgjørende som teoretisk kunnskap.   

— Du blir ikke mester bare av å ha lest om noe.

Les også: Farmasi har mange jobber og mange studiesøkere, men få studieplasser

Vært med på å etablere utdanninger

Da Ellen Finstad startet ved undervisnings­kontoret, hadde det akkurat kommet ny arbeidsmiljølov og hennes første oppdrag var å jobbe med kursing i den nye loven for apotekere og ­verneombud, samt ­etter­utdanningskurs for apotekteknikere. På den tiden var kursene finansiert gjennom lønnsfondet. Kursene ble administrert av foreningen og holdt av kurslag bestående av apoteker, farmasøyt og apotektekniker. Det var et system hun mener skapte mye engasjement, læring og aktivitet som det kanskje ikke blir like mye av når det er mer profesjonalisert og mye av kursingen gjøres av konsulenter.

Etter hvert har hun brukt mye tid på ­­videre- og etterutdanning gjennom KFFE (Komiteen for farmasøytisk etterutdanning) og VETT ­(Avdeling for videre- og etter­utdanning) og ­opprettelsen av Apokus. Hun har jobbet med å lage kurs i alt fra IT til ­lovverk, hun har ­organisert praksisplasser for farmasi­utdanningene (Apotek­foreningens praksis­pool), hun har vært observatør i ­Nasjonalt ­profesjonsråd for farmasiutdanning, og hun har vært med i utvalg for alt fra fagplaner for apoteker­teknikerutdanningen, som det også arbeides med nå, til arbeid i forbindelse med de fleste farmasiutdanningene i Norge.

— Jeg jobbet spesielt nært med opp­rettelse av utdanningen i Bergen. Der satt jeg i ­programstyret for Senter for farmasi de første årene, forklarer hun.

Hun synes de hadde en spennende modell hvor senteret sto fritt og synes det er synd at det nå er lagt inn under Klinisk institutt 2 på Det medisinske fakultet.

— Det går ikke an å ha en profesjons­utdanning organisert under et institutt på et fakultet, sier hun litt oppgitt.

Les også: Mange godord til bergensfarmasiens far

Hun var også med på å jobbe for at farmasi en gang skulle bli et eget fakultet ved UiO og synes kanskje Universitetet i Tromsø har funnet den beste løsningen. Der er alle ­helseutdanningene samlet i Det helse­vitenskapelige fakultet og får en likeverdig stilling.

Såre profesjonsfølelser

På 1990-tallet var Finstad med på å utrede frem­tidens behov for kompetanse i apotekene. Utvalget mente da at reseptarutdanningen og ­provisorutdanningen burde slås sammen til én utdanning og satse på et system med videreutdanning.

— Det ble det i hvert fall diskusjon og ­engasjement rundt, ler hun.

— Da møtte vi på mye følelser, i stedet for at en klarte å diskutere strukturer og retning og holde det litt nøkternt.

Hun skjønner at det kan bli såre følelser når det gjelder fag og posisjoner, men mener det hadde vært enklere å videre­utvikle de forskjellige løpene hvis rollene hadde vært tydeligere avklart. Slik det er nå er rollene noe overlappende.

— Og jeg synes ikke en skal under­vurdere at det er en forskjell. En skal huske at ­provisorfarmasøytene har to år mer utdanning. Det er noe mer man får med seg da, og da mener jeg man skal ha respekt for det.

Det samme gjelder i diskusjonen om å gi apotekteknikerne flere rettigheter.

— Jeg har møtt masse fine og flotte ­apotekteknikere, men en må huske på at det er en utdanning i videregående skole. ­Bachelorene har tre år oppå der igjen, og du skal igjen ikke undervurdere utdanning.

En av de morsomst utdannings­prosjektene hun har jobbet med var opprettelsen av diplomstudiet i apotekfarmasi i 1993. Det var et ettårs deltidsstudium med ledelse, farmasifag og samfunnsvitenskap. Det var et tidlig ­nettverksbasert studium, og studentene fikk utdelt bærbare pc-er og modemer så de kunne jobbe sammen mellom samlingene.

— Det var ganske fancy det, på den tiden.

Dessverre klarte de ikke å sikre videre ­finansiering, og etter sju år ble det nedlagt i foreliggende form.

— Vi følte det var viktig å bygge kompetanse for å være med på å utvikle farmasien, og jeg tror farmasøytene som gikk gjennom det, lærte mye.

Golde vandreturer og historie

Sluttdato er ikke satt, men Finstad går ut i pensjon i løpet av første halvdel av 2020.

— Hvordan blir det å gå ut herfra etter godt over 40 år?

— Det er litt rart, men samtidig tror jeg det er en tid for alt. Det kan være fint å begynne på et nytt kapittel. Og jeg har jo jobbet mye opp gjennom årene.

Foreningen blir dog ikke helt kvitt henne riktig ennå. Hun skal fortsette arbeidet som sekretær i Stiftelsen til fremme av norsk apotekfarmasi en periode i tillegg til å ­gjennomføre et historieprosjekt.

— Jeg synes historie er morsomt. Jeg skal prøve å se litt på Apotekforeningens historie siden vi laget bok sist, da Apotekforeningen var hundre år i 1981. Det passer jo bra i forhold til min fartstid. Jeg var jo med på hundreårsjubileet, og i første omgang skal jeg samle stoff og skrive notater, så får vi se hva det blir ut av det.

Når hun slutter, vet hun i hvert fall at mer tid vil gå med til friluftsliv.

— Jeg er veldig glad i å være ute. Jeg liker best å gå på tur, også liker jeg å gå på ski.

Hun bor mellom Rikshospitalet og ­Sognsvann og går ofte turer i nærområdet. Hun har hytte på Blefjell og regner med at hun kommer til å være der en del mer. I tillegg blir det nok enda flere turer rundt i Norge og verden.

— Som ferie, så liker jeg godt vandre­turer. Du er ute hele dagen, rører på deg og kan oppleve andre kulturer.

Hun har blant annet hatt flere fine turer i Alpene, men hun har noen klare favoritter.

— Jeg har vært mange steder. Jeg har en fascinasjon for sånne litt golde steder jeg da, så jeg synes det har vært spesielt fascinerende å være på Shetland, Orknøyene, Færøyene og på høyfjellet.

Forrige utenlandsvandring gikk i Jordans ørken og fjell.   

— Det var en spesiell opplevelse, med så mye flotte fjell og fine farger.

I det siste har det også blitt flere vandringer i Norge.

— Nå har jeg vært på litt flere sånne turer i Norge også. I år har jeg vært på tur på Sortland, Andøya og Senja, og i fjor så var jeg på Helgeland. Det er lenge siden jeg var i Nord-Norge som apotek­vikar, så det har vært morsomt å komme tilbake.

Hun er også glad i litteratur, teater og musikk, leser mye og er ofte i byen på et eller annet kultur­arrangement og frykter ikke at det skal bli lite å gjøre som pensjonist.

— Nei, det er alltid noe å holde på med, smiler hun.

Spennende karrierereise

Årene har gått fort og Finstad har aldri seriøst vurdert å se etter en annen jobb.

— Det har vært et veldig spennende sted å jobbe. Du sitter veldig sentralt og kan vite mye om hva som foregår, og det har jeg synes er morsomt. Det har vært en morsom ­arbeidsplass med mange ­hyggelige kolleger, mye å lære, mange folk å lære av, masse ­morsomme diskusjoner og perspektiver og godt arbeidsmiljø og godt sosialt miljø.

Apotekforeningen som organisasjon har også gjennomgått store endringer i ­hennes tid. Fra å være en forening, ­bestående nesten bare av farmasøyter, som gjorde mange ­oppgaver for 390 apotekere til å være en overordnet organisasjon for en rekke underselskaper med forskjellige ­oppgaver, med spesialister i de fleste roller – fra jurister og økonomer til ­kommunikasjonsfolk, som er en renere bransje­organisasjon for tre kjeder, sykehusapotekene og en håndfull apotekere.

— Foreningen er helt annerledes. Det er ikke den samme foreningen. Du kan si: Hadde den ikke endret seg, hadde den ikke eksistert heller, og det gjelder jo mange ting.

Hun har hele tiden vært med på å bygge opp, endre, legge ned og finne nye ­løsninger. Er det én ting hun har lært, så er det at å vedta endringer er lett – gjennomføring er vanskelig.

— Endringer tar mye lengre tid enn du tror. Det er jo mye morsommere å planlegge endringene og sette dem i gang enn å følge opp og sørge for at de blir skikkelige ­implementert. Og det tar mye lengre tid.

Den absolutt største endringen kom med den nye apotekloven.

— Da var det jo sånn at vi måtte tenke over hva Apotekforeningen skulle være. Vi visste jo ikke om Apotekforeningen hadde livets rett.

Da så de på mange alternativer, både for hva foreningen skulle gjøre og hvordan den skulle organiseres. Finstad tror de fant riktig retning som bransjeorganisasjon i ­samarbeid med ­kjedene. Foreningen kunne gått for en mer frittstående rolle, men da tror hun den hadde mistet sin betydning. Nå fyller den en viktig rolle som samlende for apotekene og gir dem en samlet stemme overfor myndighetene samtidig som den kan jobbe for å styrke selve farmasifaget.

— For deg som er så engasjert i ­samfunnet og farmasifaget, har det vært vanskelig å jobbe for en organisasjon eid av noen som har et såpass klart formål?

— Jeg synes ikke det, men det er jo alltid sånn at i en organisasjon som er styrt av styrer, så er man nødt til å forholde seg til det som vedtas. Det har vært min jobb å gjøre det som mine overordnede og styrer har bestemt. Hvis jeg ikke kunne leve med det, så kunne jeg ikke jobbet her.

Hun har ikke alltid vært enig i alle ­beslutninger, men føler at hun alltid har fått uttale seg og fått frihet til å jobbe med det hun synes er viktig.

Spenstig organisasjon

Rent organi­sasjonsfaglig var overgangen til ny apoteklov også en spennende tid.

— Da laget vi en veldig spenstig ­organisasjonsmodell. Vi laget en helt flat organisasjonsform med bare én direktør og én driftsdirektør (som ble jobben hennes) og så var det alle de andre.

— Jeg vil si at det var en veldig spennende organisasjon, men den hadde sine ­svakheter. Jeg hadde blant annet ­personalansvar for ­altfor mange ­mennesker, smiler hun og ­legger til at alle organi­sa­sjoner har svak­heter. ­Jobben er å finne hvilken som fungerer best for de ­oppgavene som til enhver tid skal løses. Den flate ­organiseringen varte i to år før de fant formen som er relativt nær foreningens ­nåværende form.

— Hvis du tenker sånne pendel­svingninger, så tok vi det vel egentlig helt ut, også gikk vi litt tilbake. Men det vi fikk gjort var at vi fikk brutt opp gamle strukturer, hierarkier og områder, slik at det ble enklere å sette sammen på nytt.

Flere endringer venter

Den ­vordende pensjonisten er spent på hvordan farmasien, og spesielt apotekfarmasien, vil utvikle seg fremover. Én ting er hun sikker på: Det vil komme flere endringer.

— Jeg tror ingenting er satt. Du ser hvor store forandringer som har skjedd bare i min tid. Jeg tror det vil skje like store ­forandringer fremover, men akkurat hvordan de vil skje, vet jeg ikke, sier hun.

Dermed blir heller ikke kompetanse­utvikling, videreutdanning og bevisst utvikling mindre viktig. For å klare det, må ­farmasøytene beholde engasjementet for faget og samfunnet og være med på å ­diskutere hvordan fremtiden skal være: Det er der hun frykter at det skorter.

— Det er noe med engasjementet for ­farmasien og apotekfarmasien. Man har ­liksom overlatt det litt til noen andre, sier hun og understreker at det kan være at hun, siden hun har jobbet høyere opp i systemet de siste årene, ikke ser engasjementet som finnes.

— Jeg håper virkelig man får til det ­engasjementet. Det er viktig for farmasien og apotekene.

Hvordan endringene vil materialisere seg våger hun ikke gjette på. Over årene har hun vært med på mange runder med scenariotenking, og det er ikke alt som har truffet like bra.

— Men jeg tror man må fortsette ­videre på den veien man har begynt med å utvikle ­tjenester og fortsatt være et kompetansesenter i nærmiljøet.

At digitalisering og teknologi blir ­avgjørende, er hun heller ikke i tvil om.

— Men jeg tror vi trenger mennesker. Jeg tror mennesker ønsker menneskekontakt. Dessuten tror jeg du alltid vil trenge fagfolk som kan veilede i informasjonsflommen. Det er der farmasøytene må melde seg på og prøve å være på de arenaene hvor de kan møte folk og bruke sin kompetanse.

Samtidig tror hun det er lett å overdrive hvor altomfattende og fort den digitale ­utviklingen vil gå.

— Det er spådd at det skulle bli lagt ned mange apotek da nettapotek kom, men det har i hvert fall ikke skjedd riktig ennå.

Etter et langt intervju på kontoret fylt av ­planter og apotekhistorie, bare avbrutt av lunsj på Apotekforeningens fine ­takterrasse med utsikt over Majorstua, avslutter vi. ­Finstad følger oss ut og takker for praten. Med en 40 år lang karriere sentralt ­plassert i en ­viktig ­organisasjon i Norge har Finstad prøvd å unngå intervjuer så godt hun kan. Etter et par timer med NFT er hun ­fremdeles ikke helt ­sikker på hva hun synes om opplevelsen.

— Det var hyggelig, så får vi se på ­resultatet, ler hun.

(Publisert i NFT nr. 7/2019 side 32-36)