Kirsten Hjelle: Legemiddelbyråkraten  som hater rutine og elsker Italia

Farmasøyt og seniorrådgiver i Helse­direktoratet, Kirsten Hjelle, har jobbet med legemidler og etter hvert lege­middelberedskap siden hun kom til direktoratet i 2015. I juni 2019 leverte hun rapporten ­Nasjonal legemiddelberedskap. Den beskriver til dels store svakheter i Norges legemiddel­beredskap som blant annet er fullstendig avhengig av ­velfungerende globale forsyningslinjer.

Vi møter Hjelle i midten av april, hele Norge har fått en helt annen forståelse av lege­middeltilgang, og det er et spørsmål vi ikke klarer å vente med:

— Er det noe som overrasket deg med ­koronakrisen når det gjelder legemidler?

— Nei, egentlig ikke. Jeg skulle bare ønske at den rapporten vi kom med hadde kommet to, tre år før. Høie har hatt en del fokus på legemidler og legemiddelberedskap, så hadde den kommet litt før hadde vi kanskje vært enda mer forberedt, sier hun.

Les også: Fant mange svakheter i norsk legemiddelberedskap

På elsykkel fra Asker til Oslo

Ansatte i Helsedirektoratet har hatt en travel tid de siste månedene, men mye av arbeidet foregår på hjemmekontor, og lokalene i Vitaminveien er stille når vi møter Hjelle. Hun har tatt en sjelden tur fra sveitserhuset i Heggedal i Asker til direktoratet på Storo for et par møter ansikt til ansikt og en prat med NFT. Hun har kjørt bil, men på en finværsdag er hun ikke fremmed for å sette seg på elsykkelen, selv om det er en lengre tur nå enn da Helsedirektoratet lå i sentrum.

— Da syklet jeg flere ganger i sommerhalv­året. Jeg synes det er morsomt med elsykkel. Jeg har litt dilla på det. Jeg gjorde det første gang hit i forgårs, og det var litt lengre. Det er veldig morsomt, men det tar litt tid, smiler hun.

Etter at vi har målt avstanden mellom oss, i hvert fall sånn cirka, med en tometertommestokk som ligger på alle møterom i Helsedirektoratet, kan vi trygt sette oss og prate.

Travle dager på hjemmekontor

Livet endret seg brått for Hjelle, som for alle andre i hele verden, i starten av 2020, og som en av dem med det overordnede ansvaret for legemiddelberedskapen i Norge har det vært noen hektiske uker.

— Vi er ikke de som skal gå ned i detaljene på det enkelte legemiddel og den enkelte mangelsituasjonen, det gjør Legemiddelverket, Mangelsenteret og Sykehusinnkjøp når det gjelder sykehus, men vi følger med. Vi har blant annet hatt en covid-19 legemiddelgruppe på fire farmasøyter og én jurist som har hatt daglige møter, vi har samarbeidet med Legemiddelverket og Sykehusinnkjøp om utarbeidelse av nye avtaler for legemiddelberedskapslagre med grossistene både for spesialist- og primærhelsetjenesten, vi har jobbet med tilrettelegging av rasjonering og meldeplikt for grossister og ser nå på eventuelle prioriteringer av legemidler, forteller hun og legger til at de i tillegg bistår andre i direktoratet i legemiddelspørsmål og har en rekke oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet gitt før koronakrisen kom.

— Vi har hatt mye å gjøre, sier hun uten at det ser ut til å plage henne eller skille seg spesielt fra resten av arbeidskarrieren til denne farmasøyten som har vært innom det meste innen legemiddelbransjen.

Startet med et kjemisett

Kirsten Hjelle er født og oppvokst på Eidsvoll. Som mange andre farmasøyter var hun glad i kjemi og realfag da hun var liten.

— Jeg hadde kjemisett som barn. Jeg har alltid likt mikroskop, planter og kjemi.

Etter videregående ble det ett år med matematikk og kjemi på distriktshøyskole i Kristiansand, som var en skjellsettende tid både sosialt og faglig.

— Det var et kjempeår, veldig sosialt. Også hadde jeg en lærer i kjemi der nede som var farmasøyt, og da begynte jeg å tenke på farmasi.

Hun søkte farmasi og kom inn høsten 1977.

— Men jeg trivdes så godt i Kristiansand at jeg ble der et halvt år til og tok organisk kjemi og statistikk som jeg fikk godkjent på farmasi og begynte der etter jul.

Hun flyttet til Oslo, startet på farmasi­studiet og fikk seg en apotekteknikerstilling ved Hebe apotek på Galgeberg.

— Jeg satte meg med telefonkatalogen og startet på A og kom til H, så fikk jeg jobb på et lite apotek, minnes hun.

På dagen to år som provisorfarma­søyt

I 1982 var hun ferdig med hoved­­oppgaven innen farmakologi om insulinresistens, og hennes første jobb som farmasøyt var et halvt år på Sunnaas sykehus før hun dro til Drammen og Strømsø apotek.

— Der jobbet jeg to år, på dagen to år, som provisorfarmasøyt. Hvis jeg skulle bli apoteker noen gang, så måtte jeg ha to års praksis, og jeg tenkte det var greit å ha.

Praksisen kom ikke umiddelbart til nytte. Etter Strømsø ventet 20 år i industrien, og det startet i Collett-Marwell Hauge, senere Nycomed Pharma.

— Det som var veldig fint med å jobbe der, var at det var en produksjonsbedrift. Når det gjelder hvordan du produserer tabletter eller andre legemidler, så er prinsippene mye de samme uavhengig om det er vitaminer eller legemidler, sier hun og tror hun har hatt god nytte av å forstå de grunnleggende prinsippene om produksjon i alle stillinger hun har hatt siden, ikke minst når hun nå, som byråkrat, skal lage planer for legemiddelberedskap.

Hektisk, internasjonal og interes­sant

Like inn på 1990-tallet fikk Kirsten Hjelle lyst til å jobbe med kliniske studier i et internasjonalt legemiddelfirma og fikk jobb på medisinsk avdeling i Glaxo. Der ble hun lenge i mange forskjellige stillinger.

— De 12 årene i Glaxo, Glaxo Wellcome og GlaxoSmithKline var kjempefine, sier hun og skryter av daværende medisinsk direktør Olav Flaten, daværende administrerende direk­tør Helge Ramseng og Åge Nærdal som var ­hennes siste sjef i GlaxoSmithKline.

I Glaxo fikk hun jobbe med flere kliniske ­studier på et utvalg legemidler.

— Det mest interessante var å få lov til å være med på å jobbe med et kortvirkende opioid, som heter remifentanil, fra fase ll i Norge.

I en periode var hun også internasjonal ­studieteamleder og hadde faste arbeidsdager i London. Det ble i det hele tatt mye inter­nasjonal jobbing og mye reising både innen og utenfor Norge.

— Jeg reiste egentlig altfor mye med hensyn til barna. Og da vi fikk tenåringer som trengte litt oppfølging, og mannen min begynte å farte en del, så hadde jeg ikke lyst til å reise så mye, sier hun som da søkte jobb som apoteker på ­Sykehusapoteket i Bærum hvor hun begynte i 2003.

— Jeg hadde ikke vært i et apotek på 20 år, så det var litt overgang. Jeg hadde jo ikke hørt om FarmaPro for eksempel.

22. juli

Tiden som apoteker innebar mindre reising, men ikke så mye mindre arbeid siden hun gikk rett inn i planlegging og bygging av nytt sykehusapotek med produksjonsavdeling i tillegg til at de jobbet med blant annet å tilby ­klinisk farmasi til sykehuset, at hun satt i ­fag­rådet til LIS og avsluttet en mastergrad på BI.

Hun skryter av de hun jobbet sammen med i den perioden, Wendy Klem på hoved­kontoret ved Sykehusapotekene HF var en viktig ­støttespiller i forbindelse med bygging av nye produksjonslokaler sammen med Torill ­Skudal som var avdelingsleder ved produksjons­avdelingen. Avdelingsleder Anne Sverdrup Efjestad bidro sterkt til økt klinisk farmasi ved sykehuset. Avdelingsleder Cecilie Syrrist ­Lootsma fikk innført standardsortimentslister og apotekstyrt legemiddellager ved sykehuset.

22. juli 2011 hadde Sykehusapoteket Asker og Bærum hatt ansvaret for Ringerike sykehus siden Vestre Viken HF ble opprettet i 2009.

— Da var jeg på jobb på Bærum og så tok de kontakt og ønsket at jeg skulle komme til Ringerike. Da vi hadde oversikt over lagerstatus av legemidlene der, tok jeg med det jeg mente de trengte og kjørte med min lille bil i venstre fil med nødblink over Sollihøgda, forteller hun.

— Det var en spesiell opplevelse selv om vi var litt på siden av hendelsen.

Ikke god på rutinearbeid

Etter 12 år på sykehusapoteket ønsket Hjelle å jobbe mer med andre faglige problemstillinger og ikke være leder, var nysgjerrig på å jobbe i ­forvaltningen og tenkte det offentlige kunne være et bra sted å avslutte karrieren. I dag er hun seniorråd­giver ved avdelingen for retnings­linjer og ­fagutvikling i Helsedirektoratet og har jobbet med blant annet utredninger på ­kunnskapsbaserte ­oppdateringsvisitter, multidose, inhalasjons­veiledning, Medisinstart og fikk etter hvert ansvar for legemiddelberedskap.

— Jeg trives veldig godt her. Det er varierte oppgaver, noe som passer meg bra da jeg ikke er veldig god på rutinearbeid.

Hun beskriver seg som en som er faglig ­nysgjerrig og liker å skrive og fordype seg i ting samtidig som hun har mange baller i luften.

— Jeg føler at mange av de tingene får jeg brukt her, sier hun.

Siden hun gjennom karrieren har jobbet innen flere områder av farmasien synes hun det er fasciner­ende å jobbe med legemiddel­utredninger og legemiddelberedskap.

— Det er spennende å bruke tidligere ­erfaringer inn i en helhetsvurdering av ­forsyningskjeden og trekke linjene fra ­arbeidet i en norsk produksjonsbedrift, helt fra jeg ­jobbet i ­Nycomed Pharma. Klinisk utprøving har jeg­ ­jobbet med både i Nycomed og Glaxo i til sammen nesten ti år, også med kvalitetskontroll og registrering av legemidler i et norsk og ­internasjonalt firma og nye terapiområder i et internasjonalt firma. I tillegg har jeg jobbet nærme pasientene og klinikerne i sykehusapotek. Det er morsomt å knytte disse tingene sammen og bruke min erfaring i arbeidet i Helsedirektoratet.

Forankring og konsensus

Hun liker også at ­direktoratet samarbeider tett med en rekke andre aktører fra foretakene og kommunene til ­indu­strien, pasientene og andre offentlige instanser.

— Å bidra til å få konsensus, få gjennom­arbeidet ting på en god måte og få forankret det hos aktørene er viktig, og det er veldig ­spennende å jobbe på en bred basis.

Avdelingen til Hjelle holder til i syvende etasje, og vi tar oss en pause og en kikk på balkongen med utsikt over hele Oslo. I kontorlandskapet er det tilrettelagt for at det skal være mulig å komme tilbake på jobb for flere. Annenhver kontorplass er avsperret med plastbånd.

— Vi planlegger for inntil 50 prosent kontor, men vi vet ikke når. Slik vil det nok bli lenge fremover, antar hun.

— Hvordan er stemningen på direktoratet?

— Jeg har ikke vært her på noen uker siden jeg har hatt hjemmekontor siden 12. mars. Men arbeidet har vært preget av en enorm stå-på-vilje, og jeg er veldig imponert over innsatsen til alle. Den dugnadsånden det snakkes om, den er faktisk reell internt også, sier hun mens vi prøver å stå så langt som mulig unna hverandre i heisen på vei tilbake til møterommet.

Kan ikke levere noe halvveis

Siden 2018 har Hjelle hovedsakelig jobbet med ­rapporten Nasjonal ­legemiddelberedskap som ble levert til departementet noe forsinket i juni 2019.

—  Det handlet om at vi hadde andre oppdrag ved siden av. Pluss at det var en krevende rapport som ­naturlig nok måtte kvalitetssikres, forankres og gjennomarbeides godt før den kan slippes. Du kan ikke levere noe halvveis.

Målet var å danne seg et tydelig bilde av ­sårbarhetene i forsyningslinjene og et over­ordnet bilde av den globale legemiddellogistikken Norge er avhengig av, og en god forståelse av svakhetene i legemiddelberedskapen, samt å fremme tiltak for å bedre den.

Hun er godt fornøyd med resultatet og har merket at rapporten blir flittig brukt av politikere og andre. Hun husker blant annet at hun deltok på en konferanse om temaet i fjor høst.

— Da var det fascinerende å se at en statssekretær brukte deler direkte fra rapporten i sitt innlegg, smiler hun.

I tillegg til å være grundig virker det som ­rapporten gir en pedagogisk og forståelig ­forklaring av hvordan legemiddelforsyningen vår fungerer. Den henvises til i mange sammenhenger, og journalisten kan rapportere at under en telefonsamtale med sin mor, fikk han forklart hele den globale forsyningskjeden fra virke­stoffabrikker i India og Kina innom tilvirkning i Irland, pakking et annet sted i Europa, mellomlagring Belgia før det sendes til ny lagring i Norden.

Les også: Førstelinjene blir viktig i kampen mot legemiddelmangel

Større bevissthet rundt legemiddelmangel

I rapporten kommer direktoratet med en rekke forslag til tiltak. Hjelle ser at flere av tiltakene ville hindret noen av legemiddelmanglene som oppstår i forbindelse med korona­krisen. Hun vet mange har fått øynene opp for svakhetene i legemiddelberedskapen de siste årene, og hun regner med at det ville blitt gjort en del grep uansett.

— Jeg tror det har modnet de siste par årene. Vi har hatt en del mangler på vanlige legemidler, og det er tidkrevende for helsepersonell og kan føre til redusert pasientsikkerhet ved skifte av legemiddel, styrke eller doseringsform.

Nå er hun spent på hvordan holdningen til legemiddelberedskap har endret seg når vi kommer ut på andre siden av krisen.

— Jeg vil tro dette vil forandre en del. Det vil jeg ­absolutt tro, og det kommer sikkert til å endre seg enda mer når en etter hvert ser at en kanskje ikke får alle legemidlene som er i bestilling fra legemiddelprodusentene i Kina og India eller Italia. Det blir veldig interessant å se nå i etterkant hvordan fokus og satsingen blir på legemiddelberedskap. Jeg håper det ikke blir glemt og at det vil være midler til å tenke systematisk på økt legemiddeltilgang i hele helse­tjenesten, sier hun.

Mange tror det er ­v­eldig­ enkelt å bare sette i gang legemiddel­produksjon, men det ­krever både råvarer, validert prosesser, analysemetoder, og ­regulatoriske forhold skal være på plass og finansiering og så videre, og så videre.

Produsere antibiotika i Norge

Like før korona­krisen eksploderte, leverte hun den oppfølgende del­rapporten som ser på legemiddelproduksjon. Der kommer de med flere anbefalinger de mener vil gjøre Norge tryggere hvis det blir problemer med legemiddelleveransene.

— Blant annet mener vi det bør gjøres en samfunnsøkonomisk analyse av det å produsere for eksempel smalspektret antibiotika i Norge. Vi foreslår også å ­vurdere innkjøp av enkelte virkestoff og råvarer til legemidler som har gått av patent, men som fortsatt er viktig for store pasientgrupper og som det er mangel på. Vi kan kjøpe inn virkestoff og råvarer og produsere for eksempel enkle formuleringer i Norge eller Norden, opplyser hun.

— Men det igjen må utredes videre, og det må gjøres på en grundig og systematisk måte. Mange tror det er veldig enkelt å bare sette i gang legemiddelproduksjon, men det krever både råvarer, validerte prosesser, analyse­metoder, og regulatoriske forhold skal være på plass og finansiering og så videre, og så videre, legger hun til.

Godværsseiler

Til tross for en travel arbeidskarriere har Kirsten Hjelle mange interesser ut over legemidler. Hun har en datter på 30 og en sønn på 32, og i det siste er det et barnebarn som har tatt mye av oppmerksomheten. Koronaen har gjort det litt kronglete å få nok tid med ham.

— Så nå synes jeg det har vært litt vanskelig, erkjenner hun.

Sammen med mannen Kristian Berg, som er biokjemiker, leder på avdeling for strålings­biologi, institutt for kreftforskning ved Oslo universitetssykehus og professor 2 på Farmasøytisk institutt ved Universitetet i Oslo, tilbringer hun også mye tid i ferieleiligheten i Stavern, hytta på Norefjell eller, kanskje aller helst, seilbåten.

— Vi hadde motorbåt da barna var små, men det som er ålreit med seilbåt er at du ikke bare sitter og sitter når du er underveis. Det blir litt mer action.

— Men vi er godværsseilere, smiler hun.

Til 60-årsdagen fikk hun kajakk som hun også prøver å komme seg ut i så ofte som mulig.

— Det fine med kajakk er at du kommer så nær sjøen.

Nå når hun ser pensjonsalderen nærme seg i det fjerne, ser hun for seg roligere dager.

— Da håper jeg det blir mer tid til både ­seiling, kajakkpadling og å gå mer i fjellet.

Under koronaen har det blitt dårlig med turer, men heldigvis er ikke alle hobbyene hennes påvirket av de store hendelsene i verden. Hun er glad i skjønnlitteratur. For tiden går det mest i lydbøker, og da kan hun også utøve to andre favoritthobbyer, gå turer og stelle i hagen.

— Jeg synes det er veldig ålreit å drive med hagearbeid, og jeg går alltid med lydbok når jeg jobber i hagen.

Savner allerede Italia

Hjelle er også glad i å reise, både sammen med familien og med venninnene på deres årlige venninnetur.

— Og jeg er veldig glad i å reise til Nord-­Italia, apropos. De siste årene har vi vært der et par ganger i året, og vi var der i januar ­faktisk, rundt 20. januar. Og heldigvis var det ikke senere, sier hun og tenker med sorg på hvor vanskelig livet er for mange der under ­koronakrisen og når det kan være mulig å komme seg dit igjen.

— Jeg håper å komme meg dit igjen en gang i 2021, sier hun optimistisk.

— Vi får se.

(Publisert i NFT nr. 4/2020 side 40-43)