For å utdype resultatene i Farmaceutenes spørreundersøkelse har vi ­snakket med tre apotekere fra forskjellige kjeder forskjellige steder i ­landet for å høre deres personlige opplevelser. I frykt for problemer med nåværende eller kommende arbeidsgivere ønsker de å være anonyme.

Les også: Apotekere blir syke av jobben

Apoteker 2 er under 50 år gammel og driver et middels stort apotek i en liten by sør for Dovre. Hun har vært apoteker i flere kjeder og har nå vært apoteker på samme sted i rundt ti år.

Apotekeren opplevde i sin forrige stilling og helt i starten av nåværende stilling at hun fikk utøve lederrollen sin, men det ble slutt kort tid etter at hun startet i nåværende kjede. Hun får verken styre ansettelser eller vikarbruk, hun må søke regionleder om de minste innkjøp til apoteket, og hun har nesten ingen kontroll over egen arbeidstid. Hun har opplevd å få tilsnakk fra regionleder når hun har avspasert noen timer uken etter å ha jobbet ekstra en lørdag.

— Nå får jeg litt klump i magen, litt angst, hvis jeg avspaserer. Jeg må nesten sende melding eller e-post til regionsjefen for å forklare hvorfor. Hvis barnehagen ringer for at jeg må hente ungen min tidlig, så må jeg gi beskjed til regionsjefen min, sier hun.

—  Det er litt trist at du som leder ikke får den friheten. At du har en sjef som overvåker deg, og hvis du ikke sier fra om alt, så får du høre det.

Hennes ansatte har også skjønt at hun ikke ­bestemmer så mye og tar heller direkte kontakt med regionleder hvis de lurer på noe fordi de vet den uansett har det siste ordet.

— Så leder­følelsen min, den er ikke der lenger.

Les også: 
Apoteker 1 får ikke støtte fra kjeden
Apoteker 3 gruet seg til å gå på jobb

Vet flere opplever det samme

Norges Farmaceutiske Forening (Farmaceutene) skal i en periode fremover se nærmere på apotekerrollen og apotekernes arbeidsvilkår. Det synes apotekeren er positivt.

— Jeg vet det er flere som opplever det samme, men vi har ikke mulighet til å si ifra og gjøre noe, så jeg er glad fagforeningen tar tak i det, påpeker hun.

Både hun og andre har tatt opp situasjonen med regionsjefen uten særlig hell.

— Da blir du bare tilsnakket og får nei. «Sånn skal det være. Hvis du ikke er med på det, så må du finne deg en annen jobb.» Så tøft er det, sier hun og legger til at hun har fått hjelp av Farmaceutene til en sak før. Da ordnet det seg så fort foreningens jurister tok ­kontakt med kjeden.

— Du må nesten dra inn fagforeningen for at de skal gjøre noe, sukker hun.

Apotekeren har vurdert å slutte i kjeden og kanskje finne en helt annen jobb, men skulle heller ønske at det gikk an å bedre situasjonen der hun er.

— Jeg trives i kjeden, jeg har jobbet her lenge og vi har mange fine produkter. Jeg elsker jobben min, trives med kolleger og kundene, og jeg er stolt av faget jeg utdannet meg til, så jeg vil ikke gi slipp på alt på grunn av regionsjefen, poengterer hun.

— Men til syvende og sist; hvis det går ut over helsa mi, så må jeg gjøre noe.

Leder­følelsen min er ikke der lenger.

Får ikke styre bemanning

Bemanning er ofte det som skaper problemer for apotekeren. I starten hadde hun bra med fast ansatte ­farmasøyter og god tilgang på tilkallingsvikarer, både noen som var direkte tilknyttet apoteket og noen fra kjeden sentralt. Etter hvert har både tilgangen på ­farmasøyter og kjedens villighet til å bruke ressurser på farmasøyter blitt strammet inn. Apoteket hadde en gang fem farmasøyter, som hun mener ville være en god bemanning, men de har lenge knapt vært tre.

Sammen med at det har blitt trangere, opplever hun også at hun får mindre kontroll over bemanningen. Hun synes det er bra at kjeden har et system med felles ­vikarer og at de forskjellige apotekene kan hjelpe ­hverandre, men det er fullstendig styrt fra oven.

Hun forteller at hun har noen tilkallingsvikarer som har avtale med hennes apotek, men hun kan ikke bare kalle inn dem hvis det er behov, fordi de faste sentralt ansatte vikarene skal prioriteres. Det gir henne flere utfordringer. Ikke minst blir det uforutsigbart.

— Vi må snakke med bemanningskoordinator først, og så hvis de ikke har folk til oss, som jeg først får vite etter at det har gått noen dager, kan jeg ikke booke inn tilkallingsvikaren jeg har, for da er den kanskje opptatt eller blitt booket et annet sted. Til slutt er det du som apoteker som må steppe inn, sier hun.

Kjeden tok hennes vikar

Liknende scenarioer gjør det vanskelig å planlegge ferieavvikling om sommeren. Hun må vente til kort tid før, for å vite om de får vikarer, hennes vikarer har måttet finne seg andre sommerjobber, og når det så viser seg å ikke være noen ledige vikarer, må hun jobbe hele sommeren selv.

Det verste hun har opplevd, var at hun ikke fikk lov til å bruke vikaren hun har kontrakt med fordi den skulle brukes et annet sted.

— Jeg synes det var litt latterlig. Det er trist at jeg fikk ikke lov å bestemme over tilkallingsvikaren min, og jeg måtte steppe inn på apoteket. Jeg ble helt oppgitt.

Den sentrale styringen kan også gjøre det dyrere for henne og apoteket.

— Plutselig kan de sende en vikar som koster veldig dyrt for oss med reisetid og reiseutgifter og alt, ikke sant. Og til slutt så er det vi som får kjeften fra ­regionsjefen om hvorfor vi har brukt så mye penger på vikarer.

Apotekeren har heller ikke særlig mye hun skulle sagt i ansettelsesprosesser.

— Jeg husker at jeg en gang ble servert en farmasøyt som jeg ikke fikk vært med på å intervjue eller visste hvem var. Jeg fikk bare beskjed om at det skulle komme en. Det har også vært en gang at en farmasøyt dukket opp i apoteket og sa «jeg skal jobbe her».

Alenefarmasøyt, vikar og leder

Bemanningssituasjonen har gjort at apotekeren mer eller mindre har vært alenefarmasøyt i de siste årene.

— Det ble veldig tøft den tiden. Vi har jo vikarer, men det meste de gjør er å ekspedere kunder, og du kan nesten ikke forvente at vikarene skal gjøre faste oppgaver som LAR eller narkotikaregnskap og sånne oppgaver. Så du må nesten ta en vurdering om det er forsvarlig å delegere den oppgaven til en tekniker eller så må du gjøre det selv, konstaterer hun.

I tillegg til at hun må gjøre det meste av de farmasøytfaglige oppgavene kommer alt det administrative og lederoppgavene. Hvis hun er til stede i apoteket under vanlige åpningstider, er det vanskelig å få satt seg ned med de oppgavene, så det må ofte tas utenom åpningstidene. I seg selv har hun ikke noe imot det, men synes hun da burde kunne ta igjen noe av den tiden ved å avspasere, men det blir slått ned på. Da hun skrev seg inn i turnusen en halv time til en time før åpningstid for å kunne bruke den tiden på administrative oppgaver, fikk hun klar beskjed om at hun ikke fikk lov. Hun kunne ikke ta den tiden fra tid hun kunne være aktiv i apoteket og ekspedere kunder.

Apotekere tjener mer enn de som er ansatt som farmasøyter og har ikke arbeidstid på samme måte som en som jobber i turnus, men skal i utgangspunktet jobbe en vanlig fulltidsstilling. Apotekeren påpeker at hun ikke har noe imot å trå til ekstra, kaste seg rundt når det er nødvendig og jobbe ekstra når det er behov. Problemet er at hun ikke føler hun får noe tilbake for det og ikke har noen kontroll over hvordan hun løser det.

— Jeg skjønner at du som leder må stille opp og holde budsjettet, men det finnes en grense. Vi er jo mennesker uansett. Vi er ledere, men vi er mennesker. Vi har en helse vi må ta hensyn til også.

Regionsjefen ble «skuffet» da hun ­sykemeldte seg

For apotekeren kom den verste situasjonen da hun var gravid. I løpet av svangerskapet spurte hun om de kunne få til en tilrettelegging.

— Graviditet er ikke noen sykdom, men jeg ble ­redusert. Jeg kunne være på jobb, jeg kunne sitte bak og ta farmasøytkontroll, eller gjøre andre administrative oppgaver, men jeg måtte ha en farmasøyt til; jeg kunne ikke være alenefarmasøyt. Jeg fikk blankt nei. «Vi har ikke mulighet til å tilrettelegge.»

Hun ønsket ikke å sykemelde seg. Hun ville gjerne jobbe, både for sin egen del og apotekets del, men uten tilrettelegging kom hun til slutt til et punkt hvor hun ikke klarte å jobbe lenger og sykemeldte seg.

— Jeg husker den gangen. Da jeg fikk en telefon fra regionsjefen – hun vil at jeg skal ringe og ikke skrive e-post, hun vil ikke ha noe skriftlig – og hun sa at hun ble skuffet over meg, sier apotekeren.

Bortsett fra den gangen har hun knapt vært sykemeldt, men hun har opplevd perioder hvor hun har følt seg utmattet. Hun forteller blant annet om en periode under korona med det ekstra arbeid og stress det innebar, hvor det samtidig var tett på influensavaksinering, black week, jul, mye sykefravær og i tillegg kontroll­besøk fra ledelsen.

— Da var jeg helt utslitt. Det var ikke noen syke­melding, men det gikk utover helsen, det må jeg si. Jeg ble så dårlig at jeg i perioder ikke ønsket jeg å gå på jobben lenger.

(Publisert i NFT nr. 3/2022 side 18-19)