Karen Marie Ulshagen: Drevet av nysgjerrighet

Farmasøyt Karen Marie Ulshagen bestemte seg tidlig for karrierevei. Allerede som ungdom på 1970-tallet var hun overbevist. Hun skulle bli farmasøyt. Etter videregående jobbet hun ett år på Sandvika apotek for å bli sikker på valget. Der stortrivdes hun, og hun ble helt sikker. Hun skulle bli farmasøyt, og hun skulle jobbe i apotek.

— Det var meningen, men det gjorde jeg ikke, ler hun når vi møter henne langt vekk fra apotekbransjen, på Det odontologiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Der har hun vært fakultetsdirektør siden nyåret 2022.

Les flere av våre profilintervjuer med interessante farmasøytpersonligheter her. 

NYSGJERRIGHETEN TOK OVERHÅND. På farmasistudiet skjønte Ulshagen at andre

deler av bransjen også var interessante, men da hun gikk ut våren 1985, hadde hun allerede fast jobb på et apotek og var nærmest på vei inn døren da hun fikk et annet tilbud, et vikariat på Apothekernes Laboratorium, og nysgjerrigheten tok over-
hånd.

— Jeg tok farmakologi hovedfag og syntes det var veldig spennende, og da begynte det jo å bli litt fremvekst av farmasøytisk industri, og det var en del nye legemidler under utvikling. Da jeg gikk ut i 85, begynte liksom den æraen med de store nye legemiddelområdene, så da var det mye spennende som foregikk, og jeg fikk veldig lyst til å prøve farmasøytisk industri, sier hun.

Medisinsk avdeling ved Apothekernes Laboratorium var et spennende sted å jobbe som nyutdannet.

— Det var et fantastisk sted å lære. Der hadde du alt fra virkestoffproduksjon til ferdig medikament.

Da bedriften begynte med klinisk utprøving, fikk hun i jobb å monitorere de kliniske studiene.

— Det gjorde man jo ikke, men vi hadde noen kliniske forsøk som pågikk noen steder i Norge, og så tenkte vi at det er vel lurt å dra ut og se hvordan det går, så derfor kjørte jeg rundt på Vestlandet og monitorerte kliniske studier.

TANNLEGE TETTERE PÅ PASIENTEN. Ulshagen tar imot NFT i sitt kontor i den ene av de stødige og sosialdemokratisk staselige teglsteinsbygningene i Geitmyrsveien, som utgjør fakultetet. Hun har ikke rukket å leve seg inn i det store kontoret som fremdeles er litt tomt. På den korte tiden hun har vært der, har det vært nok å gjøre og nok å lære.

— Jeg har funnet ut at det er mye mer til odontologien enn jeg var klar over. Det er mye spennende som skjer her. Jeg hadde ikke tenkt over det, men materialteknologi er en kjempeviktig del. Klinisk forskningslab, som jobber tett med klinikken, lager tannmateriale og gror nye tenner og gjør veldig mye spennende. Det er jo nært beslektet med mye av det som farmasøytene driver med på materialvitenskap, påpeker hun.

— Ser du noen likheter eller forskjeller mellom farmasøyter og odontologer?

— Det er jo profesjonsutdanninger. Det er veldig mye paralleller. Det å være tannlege, det er nok litt skarpere for du er tettere på pasientene, ikke sant, og du sitter i situasjoner hvor du teknisk sett må gjøre en ganske krevende jobb der og da med pasienten. Farmasøyten kan være litt mer tilbaketrukket og gå å gjemme seg bak skranken.

— Men heldigvis er det blitt mindre av det nå, for farmasøytene har blitt skjøvet mer frem i rampelyset og i kontakt med pasienten, særlig innen klinisk farmasi, legger hun til.

Året som fersk fakultetsdirektør har ikke minst vært krevende fordi fakultetet har slitt med millionunderskudd i flere år, og hun kom inn på tampen av en tung opprydningsprosess.

— Vi har noen økonomiske utfordringer – har hatt – som vi er i ferd med å få i balanse, sier hun og forklarer at noe som er spesielt med Det odontologiske fakultet, er at de driver en tannklinikk, og den har inntjeningskrav.

— For å kunne drive, så er vi avhengig av inntekter i klinikken, så da må vi drive den effektivt, så det er et av feltene vi jobber mye med nå; med å organisere den og lage et opplegg som gir god undervisning og som er økonomisk bærekraftig, forklarer hun.

Les mer om tannhelse i vårt temanummer om oral helse her.

GULLALDER FOR KLINISKE STUDIER. Etter tre år i Apothekernes Laboratorium fikk den unge farmasøyten Ulshagen lyst til å prøve seg i et større firma som var mer profesjonelt på kliniske studier og fikk jobb i Glaxo.

— Da begynte virkelig den æraen med de store randomiserte kontrollerte kliniske utprøvingene hvor det var masse sentre i Norge som deltok, og da kom alle midlene mot magesår, H2-blokkere og protonpumpehemmere, så kom migrenemidlene og så var det astmamidlene som ble utprøvd på tusenvis av pasienter, og hjerte/kar. Altså; mye skjedde der, og Norge var veldig aktive, og firmaene ansatte masse folk for å gjøre store kliniske studier, sier hun ivrig.

— Hvorfor var det så mange store studier her da?

— Det var relativt rimelig å få det gjort, og så var det et ryddig land; det var oversiktlig. Men det var en kamp om å få tilgang til de studiene, for Norge er et lite land, og kliniske studier er jo en del av premarkedsføringen på en måte, for da blir jo legene kjent med de legemidlene de prøver ut. Så kommersielt sett er det bedre å gjøre det i et stort marked enn et lite, men vi var ganske effektive og fikk inn pasienter og fikk gjort ting. Og det var god kvalitet.

Nå er det betydelig færre kliniske studier, og hun synes det er synd. De kliniske studiene var ikke bare et gode for firmaene, men det var en kompetansepool for samfunnet for øvrig, og ikke minst for de kliniske miljøene.

— Hva skjedde?

— Etter hvert var det andre land som kom etter, og Norge har jo priset seg ut, eller sykehusene har lært å ta seg betalt. Det gjøres mindre av den typen store studier også. Det har rast med antall ansatte i klinisk utprøving, forklarer Ulshagen.

— Så jeg fikk virkelig med meg gullalderen på 90-tallet, tidlig 2000-tallet. Så det var veldig gøy, legger hun smilende til.

Hun begynte i medisinsk avdeling og gikk gjennom noen forskjellige roller, og da hun sluttet etter åtte år, var hun leder i forskningsavdelingen.

DEN SVARTE BOKSEN LEGEMIDDELVERKET.
I Glaxo hadde Ulshagen mye med Legemiddelverket å gjøre.

— Da var det en sånn svart boks oppe på Kalbakken som ingen ante hva skjedde i. Vi sendte mye inn, men det kom svært lite ut, sier hun som hoppet på muligheten da hun så en interessant stilling som leder for klinisk utprøving.

— Jeg synes det så spennende ut. Det var det jeg holdt på med; og så nysgjerrighet på hva som foregår der oppe. Og jeg hadde en viss følelse av at det kunne gjøres noen forbedringer, erindrer hun.

— Og det kunne det.

Fire år ble Ulshagen værende i Legemiddelverket. Hun startet som leder for klinisk utprøving, legemiddelovervåking og preklinikk. Senere ble hun leder for farmasøytisk avdeling. Det var hennes debut i en ren lederstilling, og siden har hun stort sett vært mer leder enn farmasøyt.

— Det var første gang jeg ledet noe hvor jeg ikke var fagekspert. Jeg visste hva det dreide seg om, jeg var jo farmasøyt, men alle ekspertene kunne mer enn meg. Det er en overgang, og da må du være bare leder. Det er litt annerledes, men veldig gøy, sier hun som samtidig tok en master i ledelse.

— Jeg synes det har vært nyttig å ha formell utdanning innen ledelse, for det er jo også et fag, understreker hun.

 

Farmasibygget er jo på en måte en perle, men på en annen måte helt forferdelig til å jobbe med fremragende forskning.

 

Legemiddelverket gikk gjennom en del endringer i den fireårsperioden hun jobbet der. Det ble mer fart i saksbehandling og prosedyrer. Det viktigste som skjedde, slik hun ser det, er at det ble mer åpenhet.

— Jeg synes det var viktig å åpne denne svarte boksen og eksponere seg for omverdenen. Det begynte også på den tiden jeg var der. Det ble noe mer åpenhet, og særlig min gruppe oppmuntret folk til å gå ut og møte de folkene som vi skulle regulere for å få en dialog.

LANGSOMT I FORVALTNINGEN. Etter fire år begynte hun å savne industrien.

— Jeg syntes det gikk litt langsomt på Legemiddelverket rett og slett, og så var det kanskje ikke kjernen av min interesse den avdelingen jeg var leder for, vedgår hun som fortsatte til medisinsk avdeling i Aventis.

I Aventis trivdes hun og ble etter hvert medisinsk direktør, men etter fire år så lot hun seg friste da hun ble oppfordret til å vurdere en ny jobb: Instituttdirektør på Farmasøytisk institutt ved Universitetet i Oslo.

— Jeg hadde sett på den jobben og tenkte kanskje det var litt skummelt, men veldig spennende, sier hun som søkte og ble ansatt i 2004.

— Det har blitt noen interessante jobbskifter. Hva er det som driver deg? Lønn?

— Jeg har gjort veldig mye dårlige valg når det gjelder lønn, så det er ikke lønn som har drevet meg, mer nysgjerrighet, sier hun og legger til at det høres ut som hun nesten har byttet jobb årlig, men det har vært fireårsperioder og de fleste over åtte år. Hun tror det virker oftere enn vanlig fordi hun har byttet sektor flere ganger.

EN FORFERDELIG PERLE. Som leder av Farmasøytisk institutt var det noen hovedsaker som opptok tiden hennes. Hun jobbet mye for at farmasi skulle få et nytt bygg.

— Farmasibygget er jo på en måte en perle, men på en annen måte helt forferdelig til å jobbe med fremragende forskning, sier hun og gleder seg stort over at grunnsteinen til Livsvitenskapsbygget endelig ble lagt i vår (se side 12).

— Det har vært masse skjær i sjøen og leire i bakken, men nå skjer det. Det er veldig gøy å se at nå er det innenfor rekkevidde.

Behovet for nye lokaler var med på å gjøre at hun brukte mye av sin tid på instituttet til å jobbe med forskning. Som profesjonsstudium la farmasi stor vekt på undervisningen på bekostning av forskningen.

— Folk var veldig gira på å gi god undervisning, og det er klart det er kjempeviktig, men for å hevde seg i den akademiske verden, så var vi nødt til å snu om på fjøla og satse på forskning. Ellers så hadde vi aldri hatt sjanse til å komme in i det bygget, for konseptet ble jo for livsvitenskap og fremragende miljøer.

Hun synes de lyktes med forskningsutviklingen, og nå skjer det mye god forskning på farmasi. I tillegg er farmasi er en god partner for mange av basalfagene som skal til Livsvitenskapsbygget.

VIKTIG MED KLINISK MASTER. På utdanningssiden var etableringen av en master i klinisk farmasi et viktig steg som skjedde i hennes tid. Utdanningen i Oslo hadde en slagside mot det kjemiske og teknologiske på samme tid som det var et skifte i farmasien i klinisk retning.

— Å få den muligheten til å videreutdanne seg i klinisk farmasi har nok vært veldig viktig, tror hun.

Etter to perioder på Farmasøytisk institutt var Ulshagen litt fristet til å fortsette i akademia, enten fortsette som leder, eller en annen stilling, men så kjente hun at det var greit å «røre litt i gryta», og ferden gikk tilbake til Legemiddelverket som seksjonsleder for legemiddelovervåkning i 2012.

INGEN BRYDDE SEG OM BIVIRKNINGER FØR PANDEMIEN. Noe av det viktigste som skjedde i hennes andre periode på Legemiddelverket, var at de fikk på plass et nytt system for å håndtere bivirkningsmeldinger.

— Det var ikke akkurat Excel, men det var et hjemmelaget spagettisystem uten like som truet med å bryte sammen hver uke, så det måtte gjøres noe med det.

Utfordringen hennes var at ingen så behovet for bedre system for bivirkningsovervåkning på starten av 2010-tallet.

— Det måtte litt muskelkraft til for å få det til, for da var ikke det så veldig poppis. Så det tok ganske mange år. Heldigvis fikk vi trumfet gjennom at vi skulle ha det nye systemet, og noen jobbet nesten vettet av seg for at vi skulle få det til.

 

Vi mener selvfølgelig at oral helse er en del av helsebegrepet;
vi synes det er viktig, og at det markeres best med at det odontologiske fakultetet er et eget fakultet.

 

Det nye systemet ble klart mot slutten av 2010-tallet, og da våren 2020 kom, var det ingen som syntes det var bortkastet å ha en velfungerende bivirkningsregistrering.

— Da pandemien kom, var det heldigvis oppe og gikk, og da var Norge utrolig tidlig ute med å catche en del av det som skjedde med de nye vaksinene. Så det var veldig bra, sier hun fornøyd.

ENKEL SYNDEBUKK. I 2017 ble det omorganiseringer i Legemiddelverket, og Ulshagen ble én av fire områdedirektører og fikk ansvar for legemiddelgodkjenning og metodevurdering.

Metodevurdering med tilgang og priser har lenge vært et hett tema som Legemiddelverket ofte, men kanskje ikke alltid like fortjent, står midt oppe i. Politikerne legger føringer, og helseforetakene gjør bestillingene.

— Men Legemiddelverket har stått laglig til for hugg og blitt syndebukk, mener hun.

— Når det gjelder å kontrollere priser; det er klart veksten var litt ute av kontroll, så det måtte gjøres noen tiltak. Så kan man spørre seg om det har blitt strammet inn for mye, legger hun til.

MER EUROPEISK SAMARBEID. Ute av bransjen for godt og med god kjennskap til den kan hun tenke sitt om norsk legemiddelpolitikk, men er forsiktig med å mene for mye.

Én ting er hun tydelig på: Norsk forvaltning har blitt mye mer profesjonell på legemiddelområdet enn da hun kom inn i bransjen. Et viktig skritt var at Norge etter noen dragkamper inngikk samarbeid med EU om legemiddelgodkjenning. Det samarbeidet burde utvides ytterligere til metodevurderinger.

— Det er ingen mening i at det skal sitte veldig mange folk i veldig mange land i Europa og gjøre de samme vurderingene. Det kunne vært forenklet med samarbeid. Vi prøvde å jobbe med det mens jeg var på Legemiddelverket, og det arbeidet fortsetter så vidt jeg skjønner. Men det er klart det har vært stor motstand, for landene er veldig redde for å gi fra seg beslutningsmyndighet, sier hun og understreker at eventuelle samarbeid tross alt bare skal gjelde utredningen og grunnlaget. Beslutningen skal ligge nasjonalt.

— Begrunnelsen er ofte at helsesystemene er annerledes og kostnadsbildet er forskjellig, men det er ikke så forskjellig. Ærlig talt, det er det ikke.

Slik hun oppfatter det fra sin tid på begge sider av privat/offentlig-skillet, er dialogen mellom industrien og forvaltningen mye bedre nå enn den var. Nå er det stort sett innen tilgjengelighet og pris de to kommer i klinsj i media. De frontene ville blitt dempet hvis Norge var med i et europeisk samarbeid om metodevurdering.

KJEDELIG FRITID. Når hun ikke jobber, er Ulshagen glad i skog, fjell og sjø, liker å lese og koser seg med blomster og planter.

— Veldig kjedelig fritid. Jeg tar det ut på rare jobbskifter, tror jeg, ler hun.

Selv om hun nå har jobbet seg ut av farmasien, så henger det igjen i hobbyene hennes. Hun har en bokgruppe sammen med blant annet et par kolleger fra hennes første jobb på Apothekernes Laboratorium, og hun spiller i Farmasøytisk Bridgeklubb. Det har hun gjort fra og til siden studietiden, og nå spiller hun sammen med mannen sin som hun traff enda litt før, under russetiden.

— Det er veldig lavterskel og veldig hyggelig, sier hun og oppfordrer flere til å bli med.

Hun har også vært aktiv i forskjellige foreninger gjennom hele karrieren, fra Norsk selskap for farmakologi og toksikologi og Norsk Farmasøytisk Selskap, hvor hun nå sitter i styret, til Farmasimuseet.

LEDIGGANG ER ROTEN TIL NOE NYTT. Sommeren 2021 hadde Ulshagen ferie. Hun satt og leste avisen, og der lyste annonsen om fakultetsdirektør på Det odontologiske fakultet mot henne.

— Det var veldig rart egentlig, for jeg hadde egentlig ikke noen tanker om å slutte på Legemiddelverket. Jeg leste hva de skulle gjøre og hva de ønsket seg, så tenkte jeg: «Det der er ting som jeg kan og har gjort.» Så den snakket til meg, den annonsen, minnes hun.

Nylig passert 60 hadde hun lite tiltro til å få jobben, men hun tenkte det ville være artig å prøve. Skulle et siste jobbskifte skje, så måtte det være da, og hun har etter tiden som instituttdirektør på farmasi hatt et hjerte for akademia.

— Det er noe spesielt med hvordan folk jobber her, demokratiet og alle de briljante folkene som du treffer rundt hvert et hjørne, som er veldig gøy.

Hun bestemte seg for å søke.

— Og plutselig var jeg her, smiler hun.

MUNNEN ER EN DEL AV KROPPEN. I tillegg til å rydde opp i økonomien, har fakultetet i det siste jobbet med en ny strategi.

— Vi har sagt at vi vil være et sterkt fakultet med fokus på oral helse helhetlig, og så handler det om fokus på forskning. Veldig parallelt med det som var på farmasi egentlig. Det er liksom noe med det at når du har fokus på profesjonsutdanning, så har forskningen lett for å komme i annen rekke. Vi har noen veldig sterke miljøer her, men det handler om å mobilisere dem.

Hun merker også diskusjonene rundt tannhelse som en del av den offentlige helsetjenesten, som minner om debatten som foregår om apotekene og farmasøytenes forhold til helsevesenet. Nå er det også startet en utredningen som skal vurdere om Det odontologiske fakultet skal bli en del av Det medisinske fakultet, men det er stor motstand på fakultetet.

— Vi mener selvfølgelig at oral helse er en del av helsebegrepet; vi synes det er viktig, og at det markeres best med at dette fakultetet er et eget fakultet, slår hun fast.

— Det handler vel litt om å utvikle sin egen profesjon i samspill med de andre, ta den plassen som er berettiget, og det tenker jeg farmasi er på vei til å gjøre. Jeg synes det har skjedd mye utvikling i farmasi i den perioden jeg har vært yrkesaktiv, fra å gjemme seg bak skranken på apoteket, til å komme frem i offentlighetens lys. Jeg synes det har skjedd mye. Det er selvfølgelig mye igjen å gjøre, men det er i alle fall en utvikling.

LES OGSÅ: Munntørrhet skyldes nesten alltid legemidler

EN SISTE MULIGHET FOR APOTEK? Ulshagen fyller 63 i år og har ingen umiddelbar plan om å pensjonere seg.

— Jeg synes det er gøy, ellers ville jeg jo ikke giddet å bytte jobb. Det krever jo litt å begynne i ny jobb, så skal det være noen vits, må man holde på en liten stund, sier hun som uansett ser for seg å avslutte karrieren i odontologien og godta at hun aldri kom seg tilbake til sin ungdoms drømmejobb som apotekfarmasøyt.

— Eller kanskje det er det jeg skulle gjort helt på slutten, sier hun med et stort smil.

— Nei, det hadde vært farlig, ler hun og synes det får holde med apotekjobbing på Farmasimuseet.

— Jeg prøver meg jo bak skranken på museet når jeg er vert der til jul og om sommeren. Da står jeg bak skranken og selger sukkerpiller og suvenirer. Det er ganske trygt.

(Publisert i NFT nr. 5/2023 side 42-46)