Anne Markestad startet med en seriemorder, endte med en pandemi

Farmasøyt på Mangelsenteret, Anne Markestad, har lenge forberedt å ­pensjonere seg i overgangen mellom 2020 og 2021.

— Men jeg hadde sett for meg et litt roligere siste år, da, ler hun med en klukkende latter.

Som en av de ansvarlige for at norske sykehus ikke mangler legemidler, har det siste arbeidsåret hennes stort sett gått i ett.

— Det ble litt mer turbulent enn jeg hadde regnet med.

Markestad er dog ikke ukjent med turbulens. Det har heller vært normen helt fra første år i karrieren, da hun jobbet på sykehuset i Orkanger.

— Da var det en sykehjemsbestyrer i Orkdal som ringte meg og lurte på om jeg kunne komme på sykehjemmet og rydde opp i medisinene hans. Det hadde jeg ­heldigvis ikke tid til, for Nesset skulle ha meg til å kaste curaciten sin, sier hun og forklarer at like etter at hun startet på sykehuset i 1980, eksploderte saken om sykehjemsbestyrer Arnfinn Nesset som endte med å bli dømt for å ha drept 22 mennesker på sykehjemmet han ledet.

Hun hadde ikke hatt så mye med Nesset å gjøre, men han hadde jobbet på ­sykehuset og vært der mye i etterkant, hun var ansvarlig for legemidlene, og politiet var interessert i rutinene og kravene til lege­middelhåndtering på sykehuset.

— Jeg satt i politiavhør støtt og stadig, jeg. Det var min start på yrkeskarrieren.

Og nå avslutter hun karrieren midt under koronakrisen.

— Så har det heldigvis vært litt midlere farvann imellom, smiler hun.

Les også: Anne Markestad er Årets farmasøyt 2018

Jeg satt i politiavhør støtt og stadig, jeg. Det var min start på yrkeskarrieren.

KOMPLISERT LOGISTIKK. Vi møter den alltid blide farmasøyten på kontorene til Mangelsenteret (Nasjonalt senter for legemiddelmangel og legemiddelberedskap i spesialisthelse­tjenesten) på Ullevål i ­Søsterhjemmet eller mer prosaisk nydøpte Bygg 2. Der sitter de litt på utsiden av alt i en sjarmerende og verneverdig, men på grensen til falleferdig, bygning. Samtidig er de et viktig bindeledd mellom norske sykehusapotek, sykehus og myndighetene, og de er en viktig brikke i arbeidet med å ­forhindre legemiddelmangel.

Hovedoppgaven er å overvåke forsyningssituasjonen for legemidler, kartlegge omfang av problemer eller mangelsitua­sjoner som oppstår, finne løsninger og kommunisere ­løsningen til berørte parter.

— Det handler om å finne ut hvilke ­løsninger som er forsyningsmessig mulig, hvilke er mest akseptable for sykehuset? Hva ivaretar pasientsikkerheten på en best mulig måte? Også må man ivareta ­økonomien i dette, og se om det er innenfor rammene for hva som er legalt mulig eller som Legemiddelverket innenfor sitt forvaltningsområde kan gi dispensasjoner, sier hun og ser at journalisten ikke helt ­henger med.

— Dette er ikke så lett å forklare. Jeg har prøvd å forklare det til mannen min mange ­ganger. Han bare ler hver gang, sier hun, igjen med den klukkende latteren, og med øynene som smale spalter i et eneste stort smil av et ansikt.

— Det handler om at vi er i grenseland mellom logistikk, klinikk og forvaltning, og det handler om å få kommunikasjonen til å gå i det trekantsamarbeidet og finne løsningene som er akseptable, fortsetter hun og ­forklarer at hun har mer eller mindre ­kontinuerlig ­kontakt med mangellaget på Legemiddelverket, ­Sykehusinnkjøp, grossistene og ­klinikerne i ­tillegg til at hun samarbeider med de forskjellige ­kompetansesammenslutningene som ­Nasjonal kompetansetjeneste for ­antibiotikabruk i ­spesialisthelsetjenesten og Nasjonalt kompetansenettverk for legemidler til barn.

MÅ HA BÅDE PLAN B OG PLAN C. Det nasjonalt organiserte mangelarbeidet er en av grunnene til at Norge har hatt nok legemidler gjennom koronakrisen, men det har krevd mye arbeid.

— Det har vært en veldig utfordrende tid, og det har vært veldig liten forskjell på helligdager og hverdager i perioder, sier hun.

— Hva har vært den største utfordringen?

— Det er i veldig stor grad hele trykket. Fordi det har vært usikkerhet om vi har hatt nok legemidler, så handler det veldig mye om å skape tryggheten på at vi har det vi trenger til å behandle pasienten; også er det litt utfordrende fordi vi ikke er helt sikre på hva vi trenger for å behandle pasientene. Du må lage en plan B og en plan C, og du må helgardere; så det har sikkert vært kjøpt inn legemidler som vi ikke kommer til å bruke til dette.

I tillegg ble det forventet at det lille senteret skulle være med på det meste som handlet om legemidler.

— Det har haglet med oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet til Helsedirektoratet og Legemiddelverket, også sto det alltid: skal utføres i samarbeid med Mangelsenteret, men så er det bare det at vi er bare to hele stillinger, smiler hun.

Så langt under pandemien har det vært nære på med intensivdialysevæsker og cisatrakurium, men Norge har aldri direkte manglet legemidler.

— Hvis du ser på Sverige, så har det vært en helt annen situasjon. De har slitt veldig mye med ­legemidler fordi de ikke har en nasjonal styring av legemidler, og derfor endte vi opp med å levere ­propofol til Sverige også.

FRA RJUKAN. Anne Markestad er oppvokst på Rjukan hvor familien flyttet da hun var fire år gammel midt under Hydros storhetstid og det bodde mange mennesker på Rjukan. Hun synes det er fascinerende å tenke på hvor klassedelt et slikt industrisamfunn var. Hydro eide stort sett hele byen og delte ut boliger ut fra hvilken stilling den ansatte hadde.

— Det er et spesielt sted og har en veldig spesiell historie, sier hun.

Hun har også varme minner om naturen og at de ofte tok taubanen opp og gikk tur på Hardangervidda etter skoletid. Men da tiden kom, var det ikke så ­vanskelig valg å flytte ut for å studere.

Moren hennes var farmasøyt, men at turen gikk til farmasi, var litt tilfeldig. Hun søkte mange steder og kom blant annet inn på ingeniørstudiet ved NTH.

— Men jeg syntes det var så innmari langt til Trondheim, og noen venner dro til Oslo, så da dro jeg til Oslo og farmasi i stedet, sier hun og fant etter hvert sin vei innen faget.

— Jeg synes for så vidt det var interessant. Det var ikke alle deler som var like interessant, men jeg så etter noen år at jeg synes det var spennende i sykehusfarmasi og tok sommerjobber på sykehjem for å se hva det var og lære litt om helsetjeneste. Også skrev jeg hovedoppgave om bruk av legemidler på sykehjem i Oslo.

SERIEMORDER. Da hun var ferdig, måtte hun igjen flytte på seg.

— Det var ikke så lett å få jobb i Oslo. Du kunne klore deg fast på noen vikariater hvis du på død og liv skulle være i Oslo, men det var jo farmasøytmangel i resten av landet, så hvis du gadd reise ut av Oslo, så fikk du jobb nesten overalt.

Hun ønsket å jobbe på sykehus og fikk jobb på sykehuset i Trondheim, hvor hun begynte høsten 1980.

— Etter et par måneder måtte jeg begynne å ­vikariere på sykehuset på Orkanger fordi farmasøyten hadde sluttet, og da smalt Nesset-saken. Jeg fikk det ganske rett i fleisen, og det ble en ganske utfordrende tid.

— Heldigvis hadde jeg en leder og gode erfarne kollegaer som tok seg av meg, legger hun til.

I etterkant kan det virke rart at ingen stoppet Nesset før, men Markestad, som kom til bygda like før saken eksploderte, mener det ikke er så lett.

— Det gikk veldig mange historier om ham fra da han jobbet på sykehuset, og på bygda og på ­sykehjemmet. Atferden hans burde fått varselklokkene til å ringe; som for eksempel når har bestilte Curacit til syke­hjemmet, og folk stusset nok over enkelte ­episoder. Men det er min erfaring at selv om varselklokkene ringer hos mange, så er det noe med: Når griper man inn?

— Jeg lærte av Nesset-saken at enhver kan bli lurt. Du må bare ikke tro at du ikke kan bli manipulert eller lurt. Men den viktigste lærdommen er hvor galt det kan gå hvis du ikke har stoppmekanismer. Hele Nesset-saken var jo en mye, mye større sak. Det handlet om helsetjenesten, organisering, styring og innsyn. Det kommer til å komme, ikke en ny Nesset, men andre med samme egenskaper til å ­manipulere mange. Da er det noe med å ha noen objektive systemer hvor du kan tallfeste og dokumentere ting.

Med gode systemer er det lettere å avverge en slik hendelse, det er lettere for folk å si fra når de kan vise til rutiner og konkrete krav, og det er lettere å ha oversikt over hva som skjer med legemidlene.

— Men det manglet vi helt på den tiden.

Så ble jeg lei av å sitte fast på de gamle små nesoddenbåtene som frøs fast i fjorden.

FØRST MED LEGEMIDDELSTATISTIKK FOR FISK. I Trondheim traff Markestad det som ble samboeren hennes, og de flyttet til Oslo i 1983. Der jobbet hun først på Sunnaas sykehus.

— Så ble jeg lei av å sitte fast på de gamle små nesoddenbåtene som frøs fast i fjorden.

Derfor fant hun en ny jobb, og det ble på ­apoteket på ­Ullevål og ved Aker sykehus før hun begynte i informasjonsavdelingen i Norsk Medisinaldepot (NMD) og jobbet med legemiddelstatistikk.

Utover 1980-tallet ble det mye oppmerksomhet rundt antibiotikabruk i fiskeoppdrett.

— Du hadde en oppdrettsbransje som var ganske cowboyaktig og som ikke forsto konsekvensen av å bruke store mengder antibiotika. På det verste så ble det kastet femti tonn antibiotika på havet, og folk solgte fat med antibiotika fra båt, sier Markestad som havnet midt i diskusjonen.

— Litt tidligere hadde jeg litt naivt sagt at å fikle sammen den antibiotikastatistikken til fisk, det kan jeg vel alltids gjøre og skjønte ikke hva det var jeg hadde fått i fanget. Det ble jo en voldsom medieinteresse for det og et fokus fra myndighetene sin side.

Hun fikk da blant annet den pedagogiske nøtten å reise kysten på langs og forklare fiskeoppdretterne om resistens.

— Budskapet ble at hvis dere ikke finner andre måter å kontrollere helsen til fiskene på, så risikerer dere at barnebarna deres dør av lungebetennelse. Du må tørre å forenkle budskapet ditt slik at folk forstår det.

Hun synes dog det var et fascinerende felt hvor Norge var i verdenstoppen, og hun forteller om at hun, sammen med Kari Grave, har den første publikasjon i verden på legemiddelstatistikk til fisk og om å reise rundt på internasjonale kongresser og fortelle om fiskevaksinasjon.

— Vi forklarte at alle oppdrettsfisker i Norge fikk en vaksinedose i buken når de var små og at dette fikk bruken av antibiotika til oppdrettsfisk i Norge til å bli helt ubetydelig, sier hun.

— Folk nekta jo å tro på det.

Hun holdt seg på feltet i flere år og jobbet etter NMD i Veterinærmedisinsk oppdragssenter (VESO), men til slutt ønsket hun seg tilbake på sykehuset.

— Jeg ble litt lei av jobben, og det var mye reising. Med familie og unger så orka jeg ikke det lenger, så da begynte jeg på sykehusapoteket på Aker.

FARMASØYTER MÅ TØRRE. På Aker var hun en periode leder for sykehusleveranser, men ønsket seg snart tilbake på gulvet.

— Jeg ville jobbe mer med fag og mindre med sykemeldinger og timelister, og jeg ville ikke være leder lenger. Da var det noen som fikk overtalt meg til å bli hovedtillitsvalgt i Sykehusapotekene HF, og da kom jeg inn i NFF-arbeidet.

Hun har alltid vært engasjert i forskjellig organisasjonsarbeid. I Trondheim var hun aktiv i Komiteen for farmasøytisk etterutdannelse. I Oslo har hun sittet i styret til Norske Sykehusfarmasøyters Forening, og hun har vært med i styret til Norsk Farmasøytisk ­Selskap i mange år. Innimellom rakk hun også å være FAU-leder på skolen til barna.

— Vi greide å krangle oss til en ny skole av Oslo kommune, sier hun med et lurt smil.

I Norges Farmaceutiske Forening (Farmaceutene) ble hun fort med i styret før hun ble nestleder og så leder fra 2006 til 2010.

Hun synes det var stas å kunne bruke all sin tid til å jobbe for faget og farmasøyters rettigheter i ­arbeidslivet. Noe av det hun synes det var viktig å jobbe med i den perioden var å få farmasøyter til tørre å ta mulighetene som dukker opp selv om ­konsekvensene kan være usikre.

— Du må ta mulighetene når de kommer. Du kan aldri si: «Det passer ikke nå». Det må du bare aldri finne på å si. Det er ikke alltid at ting trenger å være hundre prosent; det vil det aldri være når du tråkker løypa i teten. Og det er da det krever at du har et godt nok ståsted faglig til at du kan forsvare de av­gjørelsene du tar. Jeg er litt opptatt av at farmasøyter må tørre og ville bruke kunnskapene sine og også bruke det faglige skjønnet sitt. Det er ikke alle svar som står i boka. Du må kunne lage faglig velfunderte brukbare løsninger, sier hun.

— Hvordan skal du ellers håndtere en pandemi?

GREP MULIGHETEN. Det hun er mest fornøyd med fra den tiden og bruker som godt eksempel på ­behovet for å tørre å ta avgjørelser, er situasjonen rundt den truende svineinfluensapandemien.

Farmaceutene og Apotekforeningen hadde lobbyert for farmasøytutlevering en periode før influensaen brøt ut, og en morgen hun kom på kontoret lå det en e-post med innkalling til møte i departementet om 45 minutter.

— Da var det bare å løpe av gårde. Der måtte vi omtrent svare over bordet om vi syntes det var greit eller ikke å innføre midlertidig farmasøytrekvirering av Tamiflu. Fordi Apotekforeningen og vi turte å si ja over bordet, så fikk vi den muligheten.

Les også: Ja, vi kan!

MANGELEN VOKSTE. I 2010 var Markestad tilbake i sykehusfarmasien. Da på Ullevål. Etter en stund dukket det opp noen mangelsaker hun skulle løse i samarbeid med lege og leder av legemiddelkomiteen ved Oslo universitetssykehus, Per Wiik Johansen.

— Vi begynte med en praktisk sak, så kom det en til, og så kom det en til. Da begynte vi å skjønne at vi måtte ha faste møter og fast kommunikasjon.

De satte opp egne sider på intranettet til sykehuset, kommuniserte fortløpende og samlet informasjon om legemiddelmangel på sykehuset.

— I løpet av den vinteren ble dette arbeidet kjent i Helse Sør-Øst, som ønsket at vi skulle dele med de andre, så kom Legemiddelverket og Steinar Madsen veldig raskt til som en viktig samarbeidspartner. ­Samtidig fikk vi noen store ganske alvorlige mangelsaker som både påvirket sykehus og ­primærhelsetjeneste, og det fikk fart i samarbeidet mellom myndighetene og klinikerne, forklarer hun.

Les også: Raske penger på bekostning av pasientsikkerheten?

SPLITTET PERSON. Etter hvert ble det et ønske om å formalisere arbeidet for alle helseregionene, og etter en utredning ble Nasjonalt senter for legemiddel­mangel og legemiddelberedskap i spesialist­helse­tjenesten opprettet i 2016. Senteret fikk to hele stillinger, så de bestemte seg for å dele dem på fire for å sikre beredskapen.

— Med to hele stillinger på to personer så er du altfor sårbar, sier hun som også er glad for at hun fikk mulighet til å fortsette på sykehusapoteket.

— Det har vært et ønske fra min side, fordi jeg opplever at det å ha et bein i virkeligheten er veldig viktig. Hvis du skal drive med overordnede løsninger på ting og komme med råd, så må du på ett eller annet vis også prøve det i virkeligheten selv. Så i de siste årene har jeg vært en splittet person. Jeg har en 50 prosent stilling i Mangelsenteret, og så har jeg jobbet 30 prosent stilling på hovedkontoret i ­Sykehusapotekene, vareflyt, og for å holde kontakten til sykehusapotekvirkeligheten så har jeg jobbet én dag i uka nede på apoteket her.

Vi har prøvd sånne cruisebåter som smittekamre, og de virker om igjen og om igjen, de.

KORONA ØDELA PENSJONSPLANEN. Selv om Markestad pensjonerte seg fra årsskiftet, fortsetter hun å jobbe to dager i uken for å hjelpe til i ­overgangen og under det som forhåpentlig er tampen av koronakrisen.

— Jeg fortsetter lite grann på Mangelsenteret, men jeg kutter ut mye av det andre, for det har blitt mange og lange dager det siste året.

Hun tilstår at litt av grunnen til at hun sa ja til å jobbe lengre, er fordi planen hennes var å innvie ­pensjonisttilværelsen med en større reise.

— Men den muligheten forsvant jo, sier hun med et litt oppgitt smil.

— Jeg hadde lurt på om jeg skulle fleske til å bruke sparepengene våre og ta med mannen min på cruise til Antarktis med Hurtigruta. Men jeg skal ikke på noe cruise med Hurtigruta i det hele tatt. Vi har prøvd sånne cruisebåter som smittekamre, og de virker om igjen og om igjen, de.

Hun planla også å være mye sammen med ­allerede pensjonerte venner, men det blir det heller ikke så mye av med det første. Hun er likevel ikke bekymret for å kjede seg. Hun er glad i turer i skog og fjell, og hun har med seg en kjærlighet til håndverk fra oppveksten i Telemark.

— Jeg er vokst opp i bunad- og håndarbeids-Norge, og det er noe jeg har brukt veldig mye som ­avslapping. Typisk for meg når det går en kule varmt og jeg har behov for å slappe av om kvelden, så har jeg hatt en fast rutine med én cd av en lydbok og strikketøy eller håndarbeid, og så kan jeg gå og legge meg.

Hun ser også for seg at hun kommer til å ­engasjere seg i organisasjonsarbeid av noe slag, men vet ikke helt hva. Hun har vært aktiv i Farmasihistorisk museum og ser ikke bort fra at det kan bli mer av det.

— Jeg har et hjerte som banker for det.

MÅ KUNNE SAMARBEIDE MED LEGER. På vei ut fra kontorene til Mangelsenteret går vi gjennom de velbrukte gangene på Søsterhjemmet, og ­Markestad forteller om den storslagne bygningen og de ­storslåtte matsalene. Hun er litt spent på hva som skjer med bygningen når kommunen og ­myndighetene ­endelig blir enig om hva de skal gjøre med Ullevål. ­Søsterhjemmet ligger ytterst i det ­sørvestlige ­hjørnet av sykehusområdet, ikke langt unna sykehus­apotekets lokaler. Der kan legene og farmasøytene på ­Mangelsenteret samarbeide om sine felles ­utfordringer slik hun har gjort i mye av karrieren.

Markestad har alltid jobbet tett med leger, og hun har vært faglig uenig, men hun liker ikke at det tegnes opp et fiendskap mellom leger og farmasøyter, ikke minst fra farmasøytenes side.

— Jeg blir litt sånn frustrert over mine kollegaer som snakker så mye om det. Farmasøyter og leger har ulike faglige ståsted, og faglig uenighet er en del av det som vi må leve med og må kunne ha en åpen debatt om, sier hun.

Hun vet noen leger kan ha begrenset kunnskap om deler av legemiddelområdet, særlig rundt ­legemiddelproduksjon, og de kan ha vanskelig for å forstå hvorfor det ikke kan løses. Da mener hun det er viktig å møte det på en god måte, være trygg i faget sitt og tørre å ta diskusjonene. Da vil du som oftest få respekt. Det dummeste man gjør er å bite i seg urettferdige kommentarer for så å surmule over det på pauserommet i etterkant.

— Da blir det vanskelig å få til noe.

Hun har lenge sett det som en av sine funksjoner på apoteket å hjelpe de yngre med å se at de har nok kunnskap og tørre å stå på sitt.

— Det finnes raringer (hun gjør tydelige hermetegn med fingrene) i alle leirer. Det finnes raringer blant våre kollegaer, og det finnes raringer blant legene. Og det finnes kranglefanter blant legene, og det finnes kranglefanter i egne rekker òg. Men jeg ser at har du nyttig kunnskap å tilby, så er det ikke så veldig vanskelig å få folk til å se nytteverdien i å samarbeide.

(Publisert i NFT nr. 1/2021 side 36-40)