Farmasihytta skal igjen kunne redde idrettskarrierer og skape familier  

Mange farmasøyter i alle aldre har gode minner fra Farmasi­hytta inne ved Blankvann i Nordmarka. De siste årene har den blitt lite brukt av farmasøyter, mye utleid og nedslitt.

Farmasøytenes Idrettsforening (FIF) som eier hytta, har gått fra å være en forening for alle farmasøyter til å bli en forening for studenter ved Universitetet i Oslo, og det har vært vanskelig for en håndfull studenter å holde tritt med ­vedlikeholdsbehovet. I fjor engasjerte en gruppe farmasiveteraner, med Håvard Selby Ebbestad i spissen, seg  i håp om å redde hytta og pusse den opp til hundreårsjubileet i 2026.

1. mai var første gang det nye ­styret var samlet på hytta for å diskutere ­fremdrift og gjøre første dugnadsinnsats, og NFT tok turen for å se dem jobbe.

Vi parkerer på Sørkedalen utfarts­parkering og går grusveien opp til ­Studenterhytta. Derfra følger vi stien til Farmasihytta som ligger et par hundre meter lenger inn.

På stien møter vi en av farmasiveteranene i det nye styret, verdensmester i orientering, Anne Margrethe Hausken Nordberg.

Hun har gått inn fra Nordmarkskapellet og kan litt beskjemmet, men med et stort smil, forklare at hun skulle skjære gjennom skogen over på stien til hytta, men innså etter en stund at hun hadde bommet på stien, gått feil og ikke var sikker på hvor hun var.

— Jeg er ikke så god uten kart, og det sitter langt inne å ta frem Google Maps, ler hun.

Les også: Farmasiveteraner vil gi farmasihytta nytt liv innen hundreårsdagen

Ingen hytte, kanskje ikke noe VM-gull

Hausken Nordberg var hyttesjef på Farmasihytta mens hun var student, og på vei innover forteller hun at hytta betyr mye for henne. Da hun begynte på farmasi­studiet, satset hun samtidig for fullt på orientering og hadde høye ambisjoner.

— Men så kjørte jeg meg helt i senk, så i en periode på to og ett halvt år var jeg borte fra alle konkurranser. Jeg ble fryktelig lei meg av å ikke kunne være på landslaget, eller ikke å kunne trene i det hele tatt. Kroppen min var jo helt nedkjørt. En ting var det fysiske, men det svir jo mentalt, medgir hun.

Samtidig førte det til at hun som hadde trent hele tiden og vært på idrettsarrangement hver helg siden hun var liten, ble hundre prosent student med fritid.

— Jeg hadde et kjempenettverk innen idretten, men ikke utenom, og jeg måtte jo gjøre noe annet og bli kjent med andre studenter. Det var da tok jeg på meg forskjellige verv, blant annet i hytta.

Hausken Nordberg brukte etter hvert mye tid på hytta og var med på å pusse den opp og arrangere 75-årsjubileet i 2001.

— På jubileumsfesten satt jeg ved siden av Håvard (Selby Ebbestad). Da var jeg på vei til å begynne å trene igjen og hadde fått ambisjoner igjen. Han fikk høre min historie, og jeg sa: «jeg tror jeg kan bli veldig god». Da sa han at han skulle støtte meg frem til jeg ble verdensmester, smiler hun og husker hun satte stor pris på at noen hadde tro på henne.

— Da var jeg ikke på landslaget eller noen ting, men så gikk det bedre og bedre, og han var med meg hele veien, sier hun.

— Så da skjønner du at hytta har en veldig spesiell plass hos meg.

Dermed var det ikke noe spørsmål om hva hun skulle svare da Selby Ebbestad ringte henne i fjor og spurte om hun ville være med på satsingen. Hun har fått ansvar for informasjonsarbeidet og facebookgruppa til FIF.

Les også: Gode og kleine minner fra Mesternes mester

Jeg møtte fruen her, under et bord nærmest

^{Håvard Selby Ebbestad}

Fant kjærligheten på hyttefest

Fremme ved hytta møter vi hyttepresident og initiativtaker til den nye innsatsen, Selby Ebbestad, på trappa. Han har også et nært forhold til hytta og kan fortelle at da han studerte, var den mye mer brukt enn den har vært de siste par tiårene.

— Da jeg begynte i 78, så var det sånn at du kunne nesten alltid dra inn, og det var noen farmasøyter her, sier han som brukte hytta ofte, både til fest og studier og i flere år etter han var ferdig.

— Jeg passerte i hvert fall hundre netter, sier han og er ivrig etter å fortelle om all spriten de hadde stående i kjelleren og hvor ville og store fester de hadde. Men vi har også hørt rykter om romantikk.

— Ja. Det er sant. Jeg møtte fruen her, under et bord nærmest, smiler han.

Etter studiet avtjente han verneplikten i Nord-Norge og var hjemme en helg i 1984.

— Det var på en fredag, og jeg visste det var fest på hytta, og der traff jeg kona mi som gikk fire kull under meg, sier han varmt.

— Det gjør at den betyr litt ekstra.

Kona, Tone Merete Ebbestad, har forståelig nok også gode minner om hytta og er medlem i det ­gjenopprettede Eldres råd som skal være en støtte for styret sammen med Karl Arne Wærnhus, Anders Åsberg, Jon Øystein Nossen og Øyvind Holte. Hun har også lovet å sponse ny flaggstang utenfor hytta.

Les også: Synes det er helt nydelig med mentor

Nedslitt hytte

Vi tar på munnbind og går inn i stua hvor resten av ­styret, hyttesjef Tore Haslemo, sekretær Helle ­Wangensteen, kasserer Vigdis Aas og student­representantene Jonas Didriksen, Cecilia Bekkhus, Kristine Horgen og Maiken Einvik er i full gang med befaring.

I den store stua med den staselige peisen som midtpunkt er taket svart av sot, puss og maling ryr ned fra pipa, møblene er lite inviterende, og gulvet er tynnslitt. Haslemo mener det hovedsakelig er overflatiske problemer, og det er et mål å få den hyggelig i løpet av neste år. Under hans tid på hytta, samtidig som Hausken Nordberg og Wangensteen, tidlig på 2000-tallet og i forkant av 75-årsjubileet, ble det gjort en relativt stor jobb som reddet hytta fra forfall.

— Da hadde det vært en periode den lå litt brakk, og det var skog helt inn til trappa på hytta. Det var litt vedlikeholdsetterslep da òg. Så det var litt samme utfordringene som en ser i dag, sier han.

Les også: Teamfarmasøyten

Institusjon med masse historie

Rundt 2000 var de en ganske stor gjeng som var engasjert i hytta, stemningen var positiv, de samlet inn en god slump midler og skulle shine opp hytta før jubileet. Da de begynte arbeidet, oppdaget de at ­snøfangerne på taket var boltet gjennom taket så ­vannet rant inn i konstruksjonen og mye måtte skiftes ut.

— Så da var det å bruke 800 000 kroner på skjulte og kjedelige ting, konstaterer Haslemo.

Fordelen er at selve konstruksjonen nå, 20 år senere, står trygt. Det mangler bare å skifte et par bunnstokker, men det har de fått midler til.

— Det er en del ting ennå, men det er ikke noe ­kritisk; den detter ikke ned. Det aller viktigste er å bytte de bunnstokkene, sier han som ikke har noe mindre engasjement enn de to andre.

— Jeg tenkte som student, at det å ha den plassen her, det var skikkelig flott. Jeg tenker det handler om å forvalte en verdi som er både kulturell og materiell. Dette er jo en institusjon, veldig masse historie og veldig mange som har brukt den veldig mye.

Selv var han fanget allerede på fadderturen.

— Det er muligens litt overdrevet, men jeg tror vi var 70 stykk på fadderhyttetur, og det er 34 sengeplasser, så da var det å sove på skift, ler han og husker helga som en eneste stor flytende opplevelse med med­studenter i hver krik og krok, soving når det var en plass og en mulighet, badstua som sto på kontinuerlig og bading i Blankvann midt på natten.

Vi trenger bare litt dugnadstimer og penger og litt mer dugnadstimer og mer penger. 

^{Anne Margrethe Hausken Nordberg}

Dobbelt stjålne skilter

Befaringen fortsetter opp trappa til soverommene. Over hele hytta henger det skilter av alle slag, fra gateskilt til butikkskilter og trafikkskilt, men de fleste henger i trappeoppgangen og gangen i andre etasje.

— Vi hadde masse, masse sånne skilt, men de er stjålet, sier Haslemo og legger til med et smil:

— De er jo stjålet i utgangspunktet, men nå er de stjålet igjen, og de har nok ikke havnet hos sin rettmessige eier.

Selby Ebbestad peker på et skilt: «Tuborgvej».

— Det var veldig krevende på en studentgreie i København husker jeg, for politiet kjørte forbi hvert femte minutt og så var det tre meter opp på veggen. Så det tok litt tid før vi fikk skrudd det ned, sier han samtidig som han megetsigende legger til at «Lille Åsgaten» ligger i Svelvik som tilfeldigvis er hjem­kommunen hans.

— Så mange av dem er det du som står for?

— Et par, smiler han.

Sengene står tett i de små rommene, mange er korte og smale og alle madrasser er gamle, slitne skumgummimadrasser. Et av de aller første prosjektene styret har satt i gang, er å gjøre sengene mer innbydende. Allerede på den første dugnaden har de med et utvalg madrasser for å teste hva som fungerer.

— Vi er jo vitenskapelig anlagt, så vi skal prøve ut litt forskjellige, smiler Haslemo.

Noe må utsettes til 200-årsjubileet

Etter soverommene går turen ned til kjøkkenet som alle er enig i at trenger en god overhaling, men å legge inn vann og sette inn oppvaskmaskin må bli et senere prosjekt da det vil kreve både større summer, avklaring med vann- og avløpsmyndigheter og er ikke helt i tråd med vernereglene for hytta som ligger ti meter fra Karusputten naturreservat.

— Selv om vi ikke ligger i naturreservatet, så er vi i verneområde, så det er ingenting som er rett frem hva vi får lov til, sier Haslemo.

— Det er kanskje lurt å satse på å fikse opp hytta, og så kan vi ha det som eget prosjekt, for da trenger vi seriøst mye penger. Det blir noen millioner, sier Selby Ebbestad.

— Jeg er enig i at vi kan skyve det, sier Haslemo.

— Til neste styre, smiler Selby Ebbestad.

— Til 200-årsjubileet, konkluderer Haslemo.

Liter på liter med sprit

Videre ned en trang trapp kommer vi til lagerrom og badstua. Her nede tør vi knapt spørre om minner, men Selby Ebbestad peker på er lagerrom vis-à-vis badstua.

— Det var andre tider da vi holdt på. Bak et gitter her, så hadde vi liter på liter med sprit vi hadde fra Farmasøytisk institutt. Det var enormt tilgjengelig, og det var nesten ubegrenset, ler han.

— Det var tider.

— Hvem må man snakke med om det, spør nestleder Didriksen med et smil.

Didriksen og de tre andre studentrepresentantene har overnattet på hytta. Han var på hytta første gang på sitt første år og har vært en relativt flittig bruker senere.

— Jeg har jo hytte både på fars- og morssiden, og jeg har alltid vært enten på fjellet eller ved havet, så jeg har en veldig tilknytning til det livet, sier han som er fra Bodø og langt unna familiehyttene.

— Det er fint å kunne dele det med jevnaldrende, og det er artig med litt fester her og ikke bare i byen.

Kapret av gamlingene

Studentene har administrert utleien og har organisert noen arrangement på hytta.

— Vi har brukt den, men ikke i forhold til hvordan det var før. Det er ikke så veldig mange studenter som har driv til å dra på hytta som det kanskje var før i tida, da de for hele flokken. Vi har prøvd å arrangere ordentlig turer for førsteårskullet.

— Følte du at gamlingene kom og dyttet dere ut da de tok over styret?

— Vi tenkte det i starten, og det føltes som vi ble dyttet ut, men jeg synes det føles bra nå. Jeg har litt lettere skuldre med tanke på hvor mye som skal gjøres. For et lite styre så hadde det vært vanskelig. Da hadde det blitt maling, vedbæring, vasking, rydding og slike enkle ting. Det er godt å ikke ha alt ansvaret for disse store prosjektene som vi ønsker å få gjort.

Forbudt å leie ut til BI

Etter befaringen samler alle seg ute for å spise og prate, og Selby Ebbestad forteller litt om historien til hytta.

Sammen med de andre profesjonsstudiene, noen idrettsforbund og noen privatfamilier med navn de fleste vil kjenne igjen, skaffet farmasøytene seg tomt fra Løvenskiold på 1920-tallet og bygde første del av hytta i 1926.

— Du hadde aldri fått noen sånne tomter i dag, så det er det som gjør det så unikt, legger Hausken Nordberg til.

Fra den ble bygget og til Selby Ebbestad sin tid ble den flittig brukt av både studenter og unge farmasøyter.

— Da var det ofte folk i andre halvdel av tyveårene som satt i styret og var drivende kraft. Vi studenter bare festet som villdyr og gjorde ikke en dritt. Det var da vi var ferdig å studere at vi begynte å skli inn i styret og begynte å gjøre noe fornuftig. Og det fungerte vel ganske lenge mer eller mindre sånn.

På 1990-tallet ble det færre ferdigutdannede farmasøyter på hytta; det ble mest studenter som brukte den, og det ble mer og mer utleie. Deretter var det et lite oppsving med en engasjert gjeng rundt 75-årsjubileet. De gjorde en del vedlikehold og boret vann. Wangensteen minnes også at en av dem hadde et prosjekt med å plante opp urtehagen.

— Hun plantet blant annet bulmeurt, smiler hun.

Nedturen begynte litt etter at de kullene var ferdigutdannet, og de siste årene har det vært mest utleie. Studentene kan opplyse at den har blitt leid ut to til tre helger i måneden av alt fra barnehager til utdrikningslag, men vedtektene slår fast at den ikke kan leies ut til noen fra BI.

Les også: Graver i skogen og arkiver på leting etter nygamle legemidler

Mange måtte bo på hytta i helgene

Målet fremover er å få hytta i en slik stand at den blir litt mer fristende å bruke, og så den kan leies ut til en sum som sikrer at den kan holdes fin uten å måtte leies ut hele tiden og bli nedslitt. De ønsker også å kun leie den ut til farmasøyter. Selby Ebbestad håper studentene igjen vil oppdage gleden ved hytta, men skjønner at studentene ikke lenger har samme tradisjoner for hytteliv, ikke minst de mange med innvandrerbakgrunn. Dessuten var det helt andre tider da han studerte.

— Da jeg begynte på slutten av 1970-tallet, så fikk du ikke studenthybel før du hadde studert i to år, og det var flere i kullet mitt som hadde det sånn at de bare fikk være på rommet de leide fra mandag til fredag og måtte ut i helga. Da kunne de dra hit. Også kom vi stort sett fra alle steder i landet og trengte et nytt miljø, og det var her det sosiale foregikk.

Eksotisk hytte på unikt sted

Alle er sikre på at flere vil være interessert i å bruke hytta når den er pusset opp, selv om den ikke har høy standard med innlagt vann.

— Når det blir gode senger og rent og innbydende, så har ikke folk noe problem med det, mener Haslemo.

— Hvis det bare er for kort tid, så blir det nesten litt eksotisk at det ikke er innlagt vann, og du må jobbe litt for den middagen, sier Hausken Nordberg som drømmer om å ta med seg grupper med orienteringsløpere dit, siden terrenget er strålende til en treningsøkt, og det er gode kart for hele området.

— Også gleder jeg meg til å kunne ta med ungene opp her så de kan få se hytta mi, legger hun til med et smil.

Men først må de få gjort de grunnleggende grepene, så den blir fristende å bruke. De ser, blant annet på Facebook, at det er mange som har gode minner og er positive til prosjektet, så nå er det bare å få dem engasjert. Styret satser alt på å få den i fin stand før den fyller hundre år.

— Vi trenger bare litt dugnadstimer og penger og litt mer dugnadstimer og mer penger, sier Hausken Nordberg.

I første omgang håper de å igjen kunne arrangere det klassiske O-løpet den 25. september. Innen den tid er planen å få den nye flaggstangen på plass. Selby Ebbestad drømmer om å lage en gimmick i den sammenheng og oppfordrer folk til å følge med på Facebook.

Haslemo påpeker at de da bør pusse opp fundamentet til flaggstangen samtidig.

— Og det ble oppgave nummer 506, ler Selby Ebbestad.

Synd om den går tapt

Etter lunsj starter farmasøytene å rydde opp rundt hytta og bære søppel til bilen ved Studenterhytta, og vi ser vårt snitt til å stikke av. Mens vi pakker kommer Vigdis Aas dragende på en stor bølgeblikkplate.

— Hvorfor har du engasjert deg?

— Jeg synes jo det er synd om hytta går tapt, jeg synes jo det. Men jeg innser at det kanskje er ­nostalgi vi driver med. Kanskje den tiden er litt forbi for ­studentene, sier hun med et melankolsk smil.

Hun var hyttesjef i på slutten av 1980-tallet og ­husker både moro, studier og jobb på hytta.

— Det var mye aktiviteter, mye sosialt og mye hygge her, sier hun som også husker at hun satt der og leste til eksamen, at de hadde begynt å leie ut hytta ganske mye og at hun nesten hver søndag syklet opp til hytta for å sjekke hvordan det så ut og fylle på dopapir.

Kjent for å ha mange damer

På vei ut stopper en jogger oss og lurer på hvilken hytte det er. Når vi forklarer, så demrer det for ham.

— Jeg har vært innom en gang før, sånn fjorten år siden. Det var rundt midnatt, og jeg var ganske bedugget. Jeg var på Studenterhytta, og det var noen av oss gutta som tenkte at farmasøyter er ofte damer, så vi drar dit, smiler han.

— Det var utleid til et mannlig utdrikningslag.

(Publisert i NFT nr. 5/2021 side 20-27)