Vaksineveteranen

Da Paal Haakon Berg startet på Statens institutt for folkehelse (Siff), nå Folkehelseinstituttet (FHI), i juni 1972, drev Folkehelsa, som han kaller det, med vaksineproduksjon i liten skala. Han ble etter hvert mer involvert i produksjonen og tok med tiden over som daglig leder av produksjonen.

— Den gangen var det koppevaksine og ­influensavaksine. Jeg er vel omtrent den eneste ­nålevende person i Norge som har jobbet med og faktisk laget koppevaksine, sier han blidt og forklarer at de to virusvaksinene ble produsert ved en avdeling kalt Virus B, som i tillegg til å produsere virusvaksinene også diagnostiserte influensa. De andre vaksinene ble laget ved instituttets vaksineavdeling. Virus B ble senere slått sammen med vaksineavdelingen.

Vi besøker Berg våren 2021, og etter flere smitte­utbrudd de siste dagene, tar vi ingen sjanser og ­benytter oss av den fine vårdagen og familiens ­hyggelige hage.

Les også: Lenge siden Norge produserte vaksiner

Vaksineproduksjon som håndverk

Kjemiingeniøren, som er utdannet ved Göteborgs tekniska institut, serverer oss hjemmebakte boller og kaffe og minner oss om at han ikke kan huske alt som skjedde for femti år siden. Det han husker godt, var at det var en interessant jobb, som også åpnet for og krevde en viss kreativitet av de som utførte jobben.

— Alt det vi gjorde underveis, med utvikling og sånt, det var det som virkelig gjorde jobben artig, fordi du fikk være med på alt. I dag så sitter du med en ­prosedyre; gjør det og gjør det, og det er noen andre som har utviklet utstyret, sier han.

Vaksineproduksjonen vokste på slutten av 1970-tallet, og fra Berg ble direkte involvert i produksjonen til han sluttet i FHI, var han med på å utvikle den.

— I starten var det veldig håndverk. Jeg var med på å bygge opp influensavaksineproduksjonen fra, hva skal vi si, ganske primitiv, til å utvikle en del utstyr som gjorde produksjonen betydelig enklere.

Les også: Vaksiner som våpen

Knuste mange egg i karrieren

Hele tiden ble influensavaksinen produsert på ­befruktede hønseegg. Så vidt han husker, så ­inokulerte de eggene da de var 11 dager gamle og høstet dem 13 og 14 dager gamle henholdsvis for influensa A og influensa B. Det var en nesten helmanuell prosess.

— Vi brukte gammeldags tannlegebor og boret hull i toppen av egget, og så hadde vi en automatsprøyte og inokulerte en viss mengde i egget med pumpe og sprøyte og tettet hullet med flytende voks og satte det til inkubering, forteller han.

Dyrket virus i egg: Her høstes allantois­­væske med influensavirus fra eggene. Foto: FHI

Influensavaksinen ble dyrket i eggets fostervann. Når vaksinen skulle høstes, sorterte de først ut døde, infiserte egg ved at de hadde en lyskasse med sterkt lys i og en åpning på toppen der egget ble lagt for å se om det var levende; det så man best ved at blodårene i egget var klare og markerte. Så ble eggene satt til kjøling over natten før de kakket av toppen og med et ­vakuumsug dro ut væsken hvor viruset lå. Den ble videre konsentrert ved sentrifugering, skylt i saltvann og fortynnet til doser. Den pensjonerte kjemiingeniøren husker ikke hvor mange doser de produserte, men han husker at de fikk ­ganske lik mengde per egg. Gjennomlysingen av eggene ble etter hvert forbedret ved hjelp av ­fiberoptikk. De brukte en sterk lyskilde, hvor lyset ble ledet gjennom ­glassfibertråder og ned på egget. Da unngikk de var­me fra lyskassen, og det var mulig å kontrollere to og to egg mens de fortsatt sto i eggebrettene.

— Produktet vi fikk, var relativt konstant, og utbyttet vi fikk var ganske ens fra gang til gang. Det var ikke noen kjempemengde, men vi klarte å øke ganske betraktelig.

Etter hvert økte de til to runder med 1600 egg hver uke i sesongen.

— Da brukte vi over 3000 egg i uken, så jeg har knust ganske mange egg i min karriere, smiler han og forklarer at de fikk eggene fra kongsgården på Bygdøy.

Podemaskinen: Inokulering av ­influensavirus i egg. Utstyret som ble benyttet var egenutviklet, og ble kalt podemaskin. Foto: FHI

— Hva skjedde med eggene?

— Til å begynne med ble de bare kastet i søpla rett og slett, men etter hvert så fant vi ut at det gikk ikke, så de ble da autoklavert slik at de ble inaktivert. Jeg tror i og for seg ikke at det var noen smittefare, men vi tenkte at vi ikke bare kunne la det gå på dynga.

Det var veldig, veldig enkelt sammenliknet med dagens krav, hvor en ser ut mer eller ­mindre som romfarere. Når du tenker på hvordan kravene er i dag, så sier jeg at det er utrolig at noen overlevde den vaksinen de fikk på 70-tallet.

Fra manuell til automatisk

Utover Bergs tid på FHI optimaliserte de produksjonen med flere større og mindre innovasjoner.

De fikk LAF-benker som gjorde det mulig for flere å jobbe samtidig.

De fant ut at det ikke var behov for å bore hull i egget; de kunne like godt perforere det med sprøyten. De fant også ut at eggene ikke måtte forsegles etter inokulering.

Prosessen ble også mer automatisert.

— Vi begynte med ett egg som ble inokulert med en sprøyte, men etter hvert fant vi ut at dette var veldig tungvint. Den gangen var det et veldig godt ­instrumentverksted på Folkehelsa, så i samarbeid med de som jobbet der, så utviklet vi en maskin der vi kunne inokulere 16 egg av gangen, minnes han.

Da de så at væsken viruset lå i var dekket av en hinne og ikke rant så lett ut, laget de en maskin med hull som var tilpasset toppen på eggene med en kniv under som kuttet toppen av eggene når de ble satt ned på den.

I siste ledd fylte de lenge vaksinen på ett og ett glass og satte på etikettene for hånd. Berg fikk kjøpt en fyllemaskin og etiketteringsmaskin.

Dette utviklingsarbeidet var noe av det ingeniøren i ham satte mest pris på med vaksineproduksjonen.

— Det var veldig gøy å jobbe med de tingene der, for det var en viss tankevirksomhet. Vi ­jobbet sammen med instrumentverkstedet, sier han som syntes det var trist at verkstedet var lagt ned da han kom tilbake til FHI i 2012 etter 20 år ved ­Apothekernes Laboratorium, senere Alpharma.

— De var så utrolig flinke til å lage ting. Jeg tror nok i mange henseende at det i stedet for å gå ut og få laget små duppeditter, hadde vært en fordel å ha en eller to handymen som kan gjøre det på stedet.

Les også: Regjeringen skal se på vaksineproduksjon i Norge

Uttak til kontamina­sjonskontroll: Flasken inneholder allantoisvæske med influensavirus. Foto: FHI

Gikk rett fra korridoren til laben

Berg vet at vaksineproduksjon er betydelig mer avansert nå enn da han sluttet. Ikke minst er det store forskjeller på krav til renslighet.

— Vi hadde laboratorium i underetasjen i ­folke­helsebygget, Gamlebygget som det den gang het, med store vinduer ut mot Griffenfeldts gate. Da jeg begynte, gikk vi i det tøyet vi brukte ute mer eller mindre. Etter hvert ble det krav om at vi måtte skifte til hvite bukser, frakk og munnbind, men vi gikk fremdeles inn rett fra korridoren, ler han.

— Det var veldig, veldig enkelt sammenliknet med dagens krav, hvor en ser ut mer eller mindre som romfarere. Når du tenker på hvordan kravene er i dag, så sier jeg at det er utrolig at noen overlevde den vaksinen de fikk på 70-tallet.

Synd at produksjonen ble nedlagt

Mot slutten av hans tid i FHI i 1992 ble det ­mindre produksjon, og i 1989 ble produksjonen av ­influensavaksine nedlagt.

— Jeg personlig synes det er veldig trist at ikke vi produserer vaksine i Norge. Det er klart at dagens behov og kravet til lokaliteter har gjort at det ikke er lønnsomt å produsere vaksiner i Norge, men jeg er av den oppfatning at det kanskje hadde lønt seg om staten hadde gått inn og sponset, slik at vi beholdt kompetansen på dette her for å ha en beredskap.

Jeg er ikke ­vaksinemot­stander. Det kan jeg trygt skrive under på. Jeg er jo så gammel at jeg har hatt ­meslinger, så jeg er veldig for ­vaksinasjon, ­barnevaksinasjon ikke minst.

Sentrifuge: CEPA-sentrifuge benyttet for å skille allantoisvæske og influensavirus. Foto: FHI

Mange var ivrig etter vaksine

Paal Haakon Berg ble tidlig fullvaksinert mot korona og var ikke vond å be.

— Jeg er ikke vaksinemotstander. Det kan jeg trygt skrive under på. Jeg er jo så gammel at jeg har hatt meslinger, så jeg er veldig for vaksinasjon, barne­vaksinasjon ikke minst, sier han.

— Jeg og han som var leder før meg på ­­produksjons­avdelingen, tok alltid den første ­vaksine­dosen når den var godkjent av kvalitets­avdelingen for bruk mot ­influensaen for å vise at det var skikkelige saker.

Han husker så vidt at det var noen som var ­negative til barnevaksinasjonsprogrammet, men han hørte lite om skepsis når det gjaldt andre ­vaksiner. Han minnes bedre at det var mange som var ivrig etter å få vaksine og som tok direkte kontakt.

— Det var veldig stor interesse for influensa­vaksine. Jeg husker jeg fikk utallige telefoner. Folk la ut om ­sykdommer og plager og spurte om de kunne få ­vaksinen, men det var jo heldigvis ikke min business å fordele vaksinen.

(Publisert i NFT nr. 2/2022 side 38-42)