Når kommisjonæren mangler

Det finnes et ukjent antall kommisjonærer som leverer ut reseptmedisiner til folk som bor et godt stykke unna apotek. Legemiddelverket har ingen totaloversikt over kommisjonærene, men de rundt 130 forsendelsesapotekene har ofte avtale med flere kommisjonærer hver, så det dreier seg fort om flere hundre.

En kommisjonær er gjerne nærbutikken, men kan også være bensinstasjonen eller andre plasser som er tilgjengelig for innbyggerne. Den mest klassiske løsningen er nærbutikken.

Hvem har ansvaret?

Det finnes likevel plasser i Utkant-Norge der innbyggerne ikke har noen kommisjonær å henvende seg til for utlevering av reseptpliktige legemidler fra sitt nærmeste/faste apotek, som for eksempel på Træna. Da må eventuelle forsendelser fra det lokale apoteket sendes med lokalt transportmiddel direkte til den som skal ha medisinen. Det kan bli svært dyrt, da den enkelte mottaker må betale full frakt fordi det ikke finnes en kommisjonær som kan ta imot en samlet forsendelse av pakkene til stedet. Innbyggerne kan riktignok få tilsendt reseptmedisiner via posten, men det tar over en uke enkelte plasser i landet.

Hvem har egentlig ansvaret for at det skal finnes effektive løsninger for distribusjon av reseptpliktige legemidler der folk bor? Apoteket? Myndighetene? Nærbutikken? Kommunen?

Interessant spørsmål

— Det er et interessant spørsmål, for det er helt klart et behov for kommisjonærer ute i distriktene, mener Hanne Andresen, fagdirektør i Apotekforeningen.

Men noe klart svar på dette spørsmålet har hun ikke. Hun peker imidlertid på mange forhold som er avgjørende for kommisjonærtilbudet; innbyggernes behov, lokale transportmuligheter, lovkrav, tillit og økonomi for både apotek og kommisjonær.

— For at et effektivt nettverk av kommisjonærer skal opprettholdes i tillegg til distribusjon fra nettapotekene, må det legges bedre til rette for at fysiske apotek skal kunne gjennomføre denne viktige samfunnsoppgaven, hevder Andresen.

Behov for lokale løsninger

Hun tror at det for mange av innbyggerne i Norge er ønskelig å få legemidlene sine tilsendt fra nærmeste apotek fremfor fra et nettapotek. Det er ofte grunner til at et legemiddel må ekspederes lokalt, kanskje på grunn av at behandlingen haster, kort holdbarhet eller spesielle oppbevaringskrav.

— Hensynet til lokalbefolkningens behov bør veie tungt i det videre arbeidet med distribusjonsløsninger. For å finne gode løsninger for innbyggerne er det viktig med lokalt samarbeid. Jeg har selv sett at apotekene finner gode og trygge løsninger i samarbeid med lokale aktører, og får både legemidler og informasjon raskt og trygt frem til folk, sier hun.

Strenge lovkrav

Samtidig er det strenge krav både til transport av legemidler og til personvern som gjør at forsendelse kan være utfordrende.

— Det er ikke slik at sjåføren på den lokale skolebussen kan ta med seg legemidlene til Kari i en pose på ettermiddagsruten, slik det ofte ble gjort i tidligere tider. Krav til temperaturkontroll helt frem til mottaker, sporbarhet og sikring av at legemidler ikke kommer på avveie, personvern og dokumentasjon på utlevering til rett person er noe av det som kan være utfordrende i Distrikts-Norge, påpeker Andresen.

Apotekforeningen er kjent med at Legemiddelverket over tid har viet forsendelse av legemidler stor oppmerksomhet. Mange apotek, både fysiske og nettapotek, har fått avvik knyttet til rutinene for forsendelser etter tilsyn fra Legemiddelverket.

— Jeg tror at de lokale løsningene rundt forsendelse i all hovedsak er gode, og at apotekene etterlever kravene. Her har apotekene utviklet rutinene sine de siste årene i tråd med utviklingen av regelverket og tilbakemeldinger fra tilsyn, men det er krevende å ha dokumenterte kvalitetssikrede transportløsninger til alle de grisgrendte områdene vi har her i landet, erkjenner hun.

Andresen har erfart at enkelte fysiske apotek har sluttet med forsendelser fordi kravene til for eksempel transport er svært strenge og kan være vanskelige å etterleve.

— Vi har eksempler fra situasjoner med legemiddelmangel der kunder kontakter apotek som ligger geografisk langt unna for å få tilsendt legemidler de trenger. Ofte kan ikke apotek sende legemidler fordi de ikke har kvalitetssikrede transportalternativer frem til kunden. I slike situasjoner kan man kanskje diskutere kravene, hva som er godt nok og hvilke hensyn som skal veie tyngst, sier hun.

Kostbart

— Løsningen med kommisjonærer er mange steder et veldig godt tilbud som gjør det mulig for apotek å levere legemidler på en sikker og effektiv måte. Men vi må også huske at det er kostbart for apotek å opprettholde et godt kommisjonærtilbud. Det kreves jevnlige tilsyn med kommisjonæren, og det er mye administrasjon og håndtering knyttet til løsningen, presiserer Andresen.

Hun er opptatt av at apotek skal oppleve at de får tillit til valg av løsninger og at de får betalt for innsatsen de gjør.

— En gjeninnføring av en fraktrefusjonsordning har vært fremmet, men det vil innebære mye håndtering, og fra Apotekforeningens side er vi opptatt av at det må være like konkurransevilkår i markedet for fysiske apotek og nettapotek, poengterer hun.

Det er også en forutsetning at det finnes noen som faktisk ønsker å være kommisjonær på et sted. Ikke alle har bemanning nok til å håndtere en slik oppgave, men økonomien kan også spille en rolle. Legemiddelverket har ikke justert kommisjonærhonoraret, som er kr 15,- per utlevering, siden 2009.

— Det er nok opplagt for de fleste at dette ikke er en aktivitet kommisjonærer tjener penger på, og når man vurderer kravene som gjelder for en kommisjonær opp mot godtgjørelsen, er det forståelig at mange ikke ønsker å påta seg ansvaret som kommisjonær, mener Andresen.

Behov skal regulere tilgangen

Også Statens legemiddelverk ser at det kan få uheldige utslag der den lokale butikken ikke er kommisjonær for det nærmeste apoteket.

— Apotekregelverket regulerer ikke spesielt utlevering via kommisjonær. I utgangspunktet er tilgangen til legemidler basert på fri etablering, og på at tilgangen regulerer seg selv ut ifra behovet i samfunnet, sier legemiddelinspektør i Legemiddelverket, Astrid Holager Fidjeland.

Dersom dette likevel får uheldige utslag lokalt, gir apotekregelverket myndighetene mulighet til å sette andre vilkår for å sikre tilgjengeligheten til legemidler hos befolkningen.

— Slike vilkår kan for eksempel være særlige åpningstider for apotek eller funksjon som vaktapotek. Det kan også stilles vilkår om å opprette og drifte apotek eller medisinutsalg i område uten apotektilbud, eller man kan pålegges å overta apotek eller medisinutsalg i områder som står i fare for å miste apotektilbudet. Det er imidlertid svært sjeldent at slike vilkår blir gitt.

Når det gjelder forholdene på Træna spesielt, opplyser Fidjeland at Legemiddelverket ikke har mottatt noen henvendelser om bekymring for manglende tilgjengelighet fra for eksempel kommuneoverlege, og at de derfor ikke har gjort noen vurdering av situasjonen på Træna. På spørsmål fra NFT om en kommentar til prisen innbyggerne der må betale for frakt, viser hun til Legemiddelverkets høringssvar til Apoteklovutvalgets forslag om at en fraktrefusjonsordning skal gjeninnføres.

— Vi har i vårt høringssvar til NOU-en støttet at ordningen bør vurderes på nytt, men mener at det bør lages klare kriterier for hva ordningen skal dekke og hvordan den skal finansieres. Vi foreslo også at ordningen burde overføres til de regionale helseforetakene som har best kjennskap til pasientgruppene og behov for frakt av legemidler, sier hun.

(Publisert i NFT nr. 7/2023 side 36-38.)