På slutten av 1990-tallet jobbet farmasøyt og namsosing Elisabeth Moen Rørvik med en

Elisabeth Moen Rørvik

ALDER: 54 år

SIVILSTAnd: Gift

UTDANNING: Cand.pharm. (1994) og menighetspedagog (2017).

STILLING:  Universitetslektor i farmasi, Nord universitet.

FREMTIDENS LEGEMIDDEL: 
En hjelp til Alzheimer-rammede.

FAGLIG FORBILDE: Sissel Brinchmann, min veileder på hovedfaget, daværende leder i NOMI (Norges Medisinindustriforening).

DERFOR BLE JEG FARMASØYT:  Muligheten til å kombinere det å jobbe med mennesker, med realfagsinteressen.

doktorgrad om legemiddelpolitikk ved Universitetet i Oslo og trivdes med alt livet i hovedstaden kunne tilby.

Samtidig – nesten 70 mil lengre nord – jobbet apoteker Per Nervik hardt for å få flere farmasøyter til Trøndelag, og Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT) jobbet for å gi avdelingen i Namsos, som hadde sykepleier- og vernepleierutdanning, flere ben å stå på. Det kulminerte i at HiNT søkte om opprettelse av farmasiutdanning og spurte om Moen Rørvik ville være med og lede etableringen. Nærhet til familien og muligheten til å starte noe helt nytt, fristet, og hun startet 1. februar 2001. Planen var å forberede oppstart av utdanningen og fullføre doktorgraden ved siden av.

— Men en eller to uker etter at jeg hadde begynt å jobbe, så kom beslutningen fra departementet om at vi fikk lov å starte opp i august samme år, smiler hun.

— Det ble hektisk, legger hun til med en latter.

LES OGSÅ: Feiret det lille farmasieventyret i Nord-Trøndelag

KASTET SEG RUNDT. Det ferske studietilbudet hadde et knapt halvår på seg, og det var bare å kaste seg rundt og få på plass fagplaner, rekruttere ansatte, bygge lokaler, ordne tilgang til lab og ikke minst skaffe studenter.

— Vi var for sene til å få det inn på samordnet opptak, så vi måtte markedsføre, rekruttere og ta lokalt opptak på de første studentene, forklarer hun.

Første år hadde de 20 studenter, mange fra omegn, en god del tidligere teknikere og en del som var litt voksnere.

Ved studiestart hadde de ansatt noen lærerkrefter, men Moen Rørvik var eneste farmasøyt det første halvåret. Hun smiler når hun minnes hvordan de måtte legge opp fagene.

— Vi justerte delvis oppstart av fagene etter hvert som vi fikk ansatt folk.

I starten lånte skolen lablokaler av de videregående skolene i Namsos og Overhalla, og de fikk mye hjelp fra andre farmasiutdanninger, spesielt Høgskolen i Oslo (nå Oslomet – storbyuniversitetet) og UiT Norges arktiske universitet både i form av undervisning og fagplaner.

— De var en kjemperessurs for oss da vi startet. Vi fikk mye støtte og hjelp fra de andre farmasimiljøene, sier hun.

— Og det er fortsatt godt samarbeid mellom institusjonene, legger hun til.

HARD KONKURRANSE OM STUDENTENE. Etter at de kom i gang, har utdanningen klart seg bra, og Moen Rørvik er stolt over at de har klart å holde kvaliteten så høy. Det første tiåret var det en utfordring å få rekruttert nok søkere til studieplassene. I tillegg var og er det et problem med frafall av studenter underveis i studiet. HiNT valgte i noen år å tilby deltidsutdanning for reseptarfarmasøyter, blant annet i samarbeid med noen av apotekkjedene.

— I tillegg til at dette var et attraktivt tilbud for studenter og kjedene, hjalp det også på antallet studenter uteksaminert i Namsos, forteller hun.

Konkurransen om studentene er hard, og utdanningene i byene trekker sterkt. Hun likte selv å bo i by og har forståelse for det. Samtidig er hun klar på at det er mange fordeler med å studere i Namsos. Hun mener så klart at utdanningen i seg selv er god, men det er også lett å få et miljø, og alle får tett oppfølging av lærere og undervisere.

— Men vi har jo absolutt de som bevisst søker seg hit fordi de ikke vil til en storby. Jeg hører også mange som har sagt at det var ikke hit de ville, men er kjempeglad for at de kom hit.

 
Som kristen i Norge skal du helst ikke snakke om troen din, og du skal i hvert fall ikke være stolt av den.

 

Situasjonen med søkning til studiet har blitt bedre og bedre, spesielt etter at NTNU etablerte masterutdanning, og UiT la om til 3 + 2.

— Da ble det betydelig mer søknad også til bachelorutdanningen, sånn at nå har vi i mange år hatt flere førsteprioritetssøkere enn vi har hatt studieplasser, sier hun og tror at Oslomets nye masterutdanning også vil øke søkertallet.

TRIVES BEDRE SOM LÆRER ENN LEDER. Ved oppstart ble Moen Rørvik ansatt som prosjektleder og jobbet som studieleder frem til hun gikk ut i foreldrepermisjon i slutten av studiets andre år. Da hun kom tilbake, var det som høyskolelektor. I årene etterpå har hun hatt noe ansvar for studieledelse, men har stort sett jobbet som lærer etter eget ønske.

— Jeg trivdes bedre som lærer enn leder, konstaterer hun.

Hennes glede over å undervise er også mye sterkere enn hennes akademiske ambisjoner, og selv om hun innrømmer at det var et lite nederlag, er hun glad hun bestemte seg for at hun kunne leve godt uten å fullføre doktorgraden.

— Jeg trivdes veldig mye bedre med det å jobbe med undervisningen og formidling og sånne ting enn selve forskningsbiten. Det fascinerer ikke meg like mye.

— JEG SKAL BLI FARMASØYT. Som ung var Elisabeth Moen Rørvik både interessert i og god i realfag, og rådgiverne på skolen mente hun burde bruke det til noe, og enten studere til ingeniør eller medisin.

— Medisin? Nei, det var overhodet ikke for meg, og rene ingeniørstudier ble for tørt. Det som fascinerte meg var samspillet mellom realfagene og det å kunne jobbe med folk uten å komme borti de der kroppsvæskene, minnes hun og tilføyer:

— Jeg har en onkel som er farmasøyt, så jeg visste om det, og jeg gikk til rådgiveren på skolen og sa: «Jeg skal bli farmasøyt, jeg skal studere farmasi. Skaff meg en brosjyre.»

— Det var et veldig bevisst valg, smiler hun.

Dermed dro hun til Oslo og Farmasøytisk institutt i 1989.

FRA FARMASIEN TIL KIRKEN. 25 år senere tok Moen Rørvik enda et bevisst valg og trådte ut av farmasien og inn i Den norske kirke.

— Da sluttet jeg som høyskolelektor i farmasi og begynte som menighets-
pedagog.

 
Vi justerte delvis oppstart av fagene etter hvert som vi fikk ansatt folk. 

 

Hun har alltid hatt tilhørighet til kirken og det kristne miljøet. Som ung var hun aktiv i KFUK-KFUM og i kirken.

— Det har alltid vært en del av meg, sier hun og forteller at møter med muslimske studenter på farmasiutdanningen var medvirkende til å vekke ønsket om å gi religionen en viktigere rolle i livet hennes.

— Mange av de som tilhører islam, de er jo også tydeligere utad i forhold til tilhørigheten til religionen sin, med hijaben og diverse tilpasninger. Og da fikk jeg meg noen vekkere, fordi her er det mange folk som går rundt og bærer religionen sin med stolthet, mens som kristen i Norge skal du helst ikke snakke om troen din, og du skal i hvert fall ikke være stolt av den.

I tillegg hadde hun et ønske om å bruke mer av seg selv.

— I en yrkesutøvelse bruker du bare noen deler av deg selv, men du er jo mye mer.

GUD KLARER SEG. Først stilte hun til valg i menighetsrådet og ble gjennom det aktiv i arbeidet med barn og unge, som utdeling av bøker og overnatting i kirken.

— Jeg opplevde da at det trivdes jeg veldig godt med. Det er noe med å jobbe med de grunnleggende verdiene; det fascinerte meg veldig, og jeg hadde stor glede av å jobbe med ungene, stråler hun.

— Og så ble stillingen som menighetspedagog lyst ut.

I forbindelse med endringer i kirken ble det satset mer på trosopplæring, og det kom midler til nye stillinger. Kirken tok større ansvar for at barn og unge skulle få muligheten til å møte bibelfortellingene blant annet gjennom babysang og overnatting i kirken. Menighetspedagogens oppgave er å legge til rette for at alle mellom null og 18 år skal kunne møte kirken og lære om kristendommen.

— Vi hadde litt mer action på de store og litt mer lek på de minste, smiler hun som da både planla og organiserte arbeidet og jobbet direkte med folk.

Elisabeth Moen Rørvik

Moen Rørvik tror folkekirken og møtepunktene der kanskje er viktigere for folk enn de selv tenker. Mange er innom kirken i forbindelse med de store begivenhetene, og hun er opptatt av at de møtene folk har med kirken er gode og relevante for dem, slik at båndet mellom kirken og folk styrkes.

— Der har vi en vei å gå. Jeg tror ikke at en må gå i kirken hver søndag for å ha et ålreit forhold til Gud, men du får jo en nærere relasjon til Gud jo oftere du deltar i de sammenhengene, men det er for din del. Ikke for Gud sin del.

— Gud klarer seg, sier hun med et smil.

TRIVES FREMDELES MED MANNEN. Vi rusler ut i det klare og solfylte høstværet for en liten rundtur på det lille universitetsområdet og tar noen bilder. Det er kort vei til både fjord og fjell, og Moen Rørvik har virkelig lært å sette pris på den lokale naturen etter at hun flyttet tilbake.

— Jeg liker veldig godt å gå tur, og det er jo helt gull her oppi. Jeg har virkelig oppdaget hvor mye jeg setter pris på å ut å gå i marka.

Med barna ute av redet, og i en jobb som krever mindre kvelds- og helgejobbing, har hun også mer tid til å være sammen med mannen sin, både i hverdagen og på egne fritidseiendommer og reiser.

— Vi oppdaget at vi trivdes i lag etter at ungene flyttet ut også, så det er veldig bra, ler hun.

Som ung var hun ivrig korsanger og stortrivdes i med sangen og samholdet i koret, men hun har nedprioritert det.

— Det ble en del synging i den kirkejobben, da. Det er jo en del av greia, påpeker hun.

KIRKEN PÅ PRIDE. Kirken er fremdeles viktig for henne selv om hun ikke jobber der, og fremover ser hun for seg at hun kommer til å bruke mye tid på frivillig arbeid i kirkeregi. Hun har lyst til å jobbe med barn og unge, men hun har en hjertesak hun jobbet med da hun var menighetspedagog, som hun vil fortsette med.

— Jeg var en del engasjert i Pride den tiden jeg var i kirken, og det skal jeg fortsette med nå: Kirken på Pride. Det å jobbe for normalisering av annerledeshet og at mangfold er bra, er blant de områdene jeg velger å aktivt engasjere meg i. Det er jo en erkjennelse med at kirken har mye å si unnskyld for, så Kirken på Pride er viktig. Det må vises at flertallet i Den norske kirken nå er for likekjønnet vigsel og mangfold, forklarer hun.

— Det synes jeg det er greit å stå på barrikadene for, og da gjør jeg det.

I år skal Farmaceutene igjen delta på Pride. Les om det her.

Hun føler det burde være en selvfølge at alle skal få være den de er og elske dem de vil, og at kirken ikke skal være med på å lage kunstige skiller mellom mennesker basert på kjønnsorganene og tradisjonelle kjønnsroller.

— Kjærlighet mener jeg alle burde ha rett til å oppleve. Det leser jeg ut fra Bibelen: Størst av alt er kjærligheten.

LES OGSÅ: Farmaceutenes første Pride

RART Å SE FARMASIUTDANNINGEN TRUET. Mens Moen Rørvik var menighetspedagog, ble høyskolen fusjonert inn i Nord universitet, og i 2019 foreslo konstituert rektor å flytte utdanningene fra Namsos.

— Hvordan var det å stå på utsiden og se at utdanningen du var med på å starte, var truet?

— Det var veldig rart.

— Men jeg har alltid vært sånn at er det ikke liv laga, så er det ikke det. Det var litt sånn under oppstarten også. Hvis det skulle vise seg at vi ikke er kvalitetsmessig god nok, da er det rett å legge ned. Du holder ikke ting kunstig i live bare for å holde det i live, sier hun og slår samtidig fast at hun var helt uenig med de som ville flytte utdanningen.

— Der mente jeg universitetet vurderte feil, og det tror jeg de har sett etter hvert òg, sier hun og påpeker at nå investeres og bygges det på campus Namsos.

LES OGSÅ: Rektoren snur– vil bevare Campus Namdalen

KJENTE DRAGET MOT FARMASIEN. I starten var Moen Rørvik noen ganger tilbake på farmasiutdanningen som sensor og underviser, men det ble mindre og mindre. Etter åtte år ble draget fra farmasifaget sterkere.

— Jeg kjente etter hvert at jeg hadde lyst til å jobbe mer faglig.

I 2021 utlyste farmasiutdanningen en ny stilling lik den hun forlot, men siden den nå er på et universitet, ble den utlyst som førsteamanuensis med krav om en doktorgrad hun ikke har.

— Det var litt morsomt og litt rart.

Men da de ikke fikk søkere, utlyste de den med muligheter for ansettelse også som universitetslektor.

— Profesjonsutdanningene ved universitetene har også bruk for den praktiske tilnærmingen. De trenger også praktikerne og ikke bare doktorgradene, sier hun som så sitt snitt, fikk jobben og var i mai 2022 tilbake på utdanningen hun var med på å etablere.

Hun har til og med fått tilbake hjørnekontoret hun forlot åtte år tidligere med sine egenmalte bilder – en hobby hun tar frem innimellom – fremdeles på veggen.

— Jeg er kjempeglad for å være tilbake. Nå er jeg helt fersk og i en opplæringsfase igjen. Det føles litt overveldende til tider, for nå underviser jeg i fag som jeg ikke underviste detaljer i. Jeg har vært inn i legemiddelfremstilling før, men ikke mye, så det er en høy grad av nyoppdatering som jeg holder på med. Vi har jo heldigvis ansatte på doktorgradsnivå på teknologien, og det som går enda litt mer på nyvinningene. Den produksjonen som jeg underviser i, er mye mer den gamle produksjonen og det grunnleggende: kvalitetssystemene og sånne ting. Og der er det ikke så mye som har blitt forandret. Men vi skal selvfølgelig oppdatere oss. Det er mye nye måter å gjøre det på der òg, men fortsatt mye av det gamle som kan brukes, slår hun fast.

—  Jeg kjenner ikke at jeg er helt utdatert.

— Du angrer ikke?

— Nei. Jeg angrer ikke på at jeg sluttet her i 2014, og jeg angrer ikke på at jeg kommer tilbake. Det var helt rett begge deler for min del. Så får vi håpe det blir det for studentene og utdanningen også, smiler hun.

(Publisert i NFT nr. 9/2022, side 34-37.)