Tillitsvalgte reddet Palla Pharma fra nedleggelse

På høyden over Kragerø sentrum mellom boligfelt og fotballstadion ligger Norges eneste produsent av smertestillende tabletter og virkestoff, Palla Pharma, godt beskyttet bak høye gjerder. Produksjonen går for fullt onsdag før Kristi ­himmelfart, og alle gleder seg til langhelg, men noen ­måneder ­tidligere var det stille og dystert på ­fabrikken.

De australske eierne, Palla Pharma Ltd., var konkurs, ingen ville kjøpe fabrikken, det gikk mot nedleggelse, og de var nesten tomme for råvarer. 14. februar var bunnpunktet.  

— De som snuste på oss hadde lagt inn et veldig lite bud, som administratorene i Australia sa nei til. Da var det på en måte ikke mer håp, og vi fikk beskjed om at om en halvannen uke, da er det ikke mer, forklarer Gro Anita Liane, leder på mikrobiologisk lab og tillitsvalgt for NITO.

— Først satt vi der helt lamslått, og så pratet vi masse i gangene. Det var ikke så mye jobb som ble gjort fra 14. februar og ut den uka der, for vi var så redde for arbeidsplassene våre og veldig bekymra.

LES OGSÅ: Norsk tablettfabrikk i fare for å bli nedlagt

Ingen gjorde noe for å redde bedriften

Liane har møtt oss i vaktbua og fulgt oss opp på ­bedriftens store møterom hvor vi møter Jørn Henning Isaksen, ­prosessoperatør og ­tillitsvalgt for Industri Energi (IE), og ­Catharina Sørlie Heiland, QA officer, Regulatory og tillitsvalgt for Tekna. Sammen med Marianne Erlund, lager- og logistikkleder og ­tillitsvalgt for Forbundet for Ledelse og Tenikk (FLT), satt de tre på det samme ­møterommet i dagene etter 14. februar og snakket om den håpløse situasjonen.

Inntrykket de får fra eierne og ­bostyret som administrerte konkursen, er at alle ­muligheter er prøvd, at det ikke er mer å gjøre og at de må forberede seg på at fabrikken legges ned. Men de fire tillitsvalgte er ikke helt klare til å gi opp riktig ennå. De kan ikke se at alt er prøvd.

— Det var da vi tenkte at det kan da umulig være noen i det hele tatt i Norge som vet at vi er til salgs, sier Isaksen som er tydelig på at han ikke er imponert over innsatsen som ble gjort fra verken ledelsen, eiere eller bostyret i Australia.

Liane ser litt rundere på det.

— Innledningsvis så har de nok jobbet bra med det, men de har bare jobbet opp mot det utenlandske ­markedet, og så har de ikke sett på Norge som et ­alternativ, tror jeg. Men vi har vært norskeid alltid, bortsett fra da TPI (nå Palla Pharma) kjøpte oss i 2017, så har vi alltid stått på egne bein og vært norske. Så vi tenkte: Vi kan jo det igjen, beretter hun.

På utenlandske hender

Det var Weiders Farmasøytiske A/S (Weifa) som startet industrieventyret i Kragerø. I 1950 etablerte de produksjonslokaler i byen, og i 1963 ble fabrikken i Gruveveien, hvor vi sitter og prater, bygget. Opiumsvalmuer, som brukes til produksjon av kodeinfosfat, er dyrt, og de ansatte så optimistisk på å bli kjøpt opp av sin egen råvareleverandør i 2017.

— Det eneste vi ikke hadde da var valmueåkrene, men derfra og helt ut til tablett og ferdig produkt, det hadde vi. Så vi tenkte: «Nå har vi et kjempefortrinn», men det gikk jo rett til helvete, det, sukker Isaksen.

De tre er litt uenig om hva de skal si om sine ­tidligere australske eiere, men de er enige om at det ikke var ­lykkelige fem år eid av et selskap med en annen bedriftskultur og i en helt annen tidssone.

— Det var ikke helt optimalt, erkjenner Liane.  

Noe av det verste som skjedde, var antakelig at ­avtalen de hadde med Weifa om produksjon av Paralgin forte, Paracet og Ibux ikke ble fornyet, og Weifa flyttet produksjonen til Tyskland i 2020.  

De tillitsvalgte tar ansvar

I dagene etter 14. februar innså de fire tillitsvalgte at noen måtte ta grep. Da gjensto spørsmålet om hvem som skulle ta ansvar for å informere norske investorer om at det var et kupp å gjøre. De fire skjønte at det måtte bli dem. I løpet av den etterfølgende uken tar de kontakt med medier, politikere og andre de tror kan hjelpe dem.

Mange er interessert i det som skjer, og de får mye oppmerksomhet. Mest avgjørende er besøket fra NRK ­distriktsnyhetene. Innslaget blir sendt torsdag 24. februar, midt i vinterferien og samme dag som ­Russland går inn i Ukraina.

Heldigvis sitter investor Morten Andresen og ser på tv den kvelden. Han ­melder sin interesse og går inn på det såkalte datarommet hvor mulige kjøpere kan få informasjon om bedriften.

— Da fikk vi utvidet tidsfrist kanskje til mandag eller tirsdag. Det var 24 timers eller 48 timers tidsfrister hele tiden fra Australia, så det har vært et enormt tidspress, og det er ikke lett å kjøpe en fabrikk på 48 timers tidsfrist, påpeker Liane.  

Nervepirrende

I tillegg til korte tidsfrister ga ikke datarommet det beste inntrykket av fabrikken og dens fremtids­utsikter. Informasjonen som finnes om fabrikken er rotete, ­mangelfull og gir delvis inntrykk av at det er fabrikken i Kragerø sin skyld at morselskapet gikk konkurs.

 

Det svingte så veldig; det kunne være usikkert på morgningen og koksgrått på ettermiddagen og så kunne det være lyst på kvelden. Det skjedde så mye hele tiden.

_{Gro Anita Liane}

 

Etter kort tid får de beskjed om at investoren har trukket seg. Igjen blir det opp til de fire tillitsvalgte, og igjen sitter de på møterommet for å diskutere hva de skal gjøre. Da det hele startet, booket de møterommet hver gang de skulle bruke det, men det tok fort slutt.

— Etter hvert så gjorde vi ikke det. Vi okkuperte det, smiler Liane.

— Jeg hadde 35 timer overtid i mars, og det er ­utelukkende inne på det rommet her, legger Isaksen til.  

— Ja. Vi bodde her, fortsetter Sørlie Heiland og ler.

Etter en ny runde på møterommet bestemmer de seg for at de må ringe investoren og spørre hvorfor han ikke vil kjøpe dem.

— Da forklarte han det veldig grundig. Han fortalte hans inntrykk av oss som produksjonsenhet og lokaliteter, og da var det en del ting som ikke rimte og var tilfelle, sier Isaksen.

De oppklarer en del misforståelser, og etter 45 minutter på konferansetelefonen har de fire tillitsvalgte overtalt investoren til å se litt nærmere på det.

— Da fikk han en fornyet interesse, og det var helt avgjørende. Han har vært der siden. Selv om det har vært mye nære på etter han kom inn også, vedgår Isaksen.

— Den var veldig spesiell den tiden der. Det var vanskelig å informere de ansatte underveis, det svingte så veldig; det kunne være usikkert på morgningen og koksgrått på ettermiddagen og så kunne det være lyst på kvelden. Det skjedde så mye hele tiden, tilføyer Liane.

— Det har vært veldig nervepirrende.

Gründersønnen returnerer

I litt under en måned svingte det frem og tilbake, men hele tiden kom de et skritt lenger, og noen skritt var viktigere enn andre.  

Andresen kviet seg for å gå inn alene, og et langt skritt ble tatt da Isaksen tok kontakt med Halvor Weider, sønn av Olaf Weider som grunnla hele Weifa og bygget fabrikken i sin tid. Halvor var også administrerende direktør frem til 2009 og medeier frem til Weifa ble delt opp og solgt, mye mot hans vilje, i 2014.

Etter noen samtaler gikk Weider inn med et betydelig beløp, men ikke minst faglig og historisk tyngde, og det lokket med seg flere investorer.

— Da var det noe som snudde, smiler Isaksen.

At Weider kom tilbake, betydde også mye for stemningen på fabrikken. Det er fremdeles mange ansatte som jobbet der mens han var leder.

— Vi hadde et allmøte og presenterte det at Halvor var med. Da var det jo tårer og applaus, sier Liane og smiler varmt.

Den lokale ledelsen i Kragerø gjorde også sitt for å redde bedriften. Parallelt med resten av prosessen skaffet fabrikksjef Craig Sweenie og salgsjef basert i Storbritannia ny råvareleverandør. Ikke bare var det avgjørende å skaffe ny leverandør, men de fikk en betydelig bedre avtale. De er litt forsiktig med å snakke om prisene, men kan med store smil avsløre at de har en langsiktig avtale hvor de betaler under halvparten så mye for råvarene som da de kjøpte av sine egne eiere.

 

Det var marerittaktig i en kommune som egentlig sliter litt med høy arbeidsledighet.

_{Geir Helge Lia}

 

Et annet viktig skritt tok de sammen med Kragerø kommune. Kommunen stilte 3,2 millioner kroner som garanti så de kunne sikre lisensene fabrikken trenger for å produsere tablettene. Da lisensene var sikret, gikk pengene inn i et fond som kjøpte seg inn i bedriften på vegne av de ansatte. Det gir alle ansatte et eierskap og en stemme i bedriften pluss at de får utbetalt eventuelt utbytte. Hvis bedriften selges, går pengene tilbake til kommunen.

I tillegg stilte kommunen med advokat og revisor for å hjelpe dem gjennom prosessen.

— De har stilt opp. Det er en fattig kommune. I den grad de har hatt muligheten, så har de stilt opp, konstaterer Isaksen.

LES OGSÅ: Palla Pharma reddet

Strengt beskyttet kodein

Siden vi nærmer oss Kristi himmelfartsdag har fabrikken kort dag, og Liane foreslår at vi tar en liten pause i praten for å ta en runde i fabrikken. Vi går gjennom flere renhetssluser og ser på pakkemaskinen som er i full gang, mens tablettmaskinen akkurat har blitt slått av og det eneste sporet av produksjonen er kodeinfosfatpulveret som ligger på utstyret.

Når vi kommer inn på laben, skjønner vi at vi ikke er de første fra media som Isaksen, Liane og Sørlie Heiland har vist rundt. Før vi rekker å spørre, har de stilt seg opp i passende positurer. En avdeling av fabrikken er godt beskyttet bak gitre og flere sikkerhetsrutiner. Der blir de tørkede og pulveriserte valmuene syntetisert til kodeinfosfat før det sendes opp til tablettmaskinen.

— Inn der har ikke jeg lov til å gå heller, sier Sørlie Heiland og legger til at alle ansatte på fabrikken må ha politiattest, og for å jobbe innenfor gitterdøren kreves en egen sikkerhetsklarering.

LES OGSÅ: Mange muligheter for farmasøyter på Palla Pharma

Fattig kommune

Tilbake på møterommet, eller de fire tillitsvalgtes kontor som det har vært kjent som i det siste, har næringssjef i Kragerø kommune Geir Helge Lia dukket opp. Han er tydelig på at til tross for få ressurser, var det aldri et alternativ for kommunen å ikke stille opp.

— Det er så utrolig mye viktig kompetanse som sitter i bygget her, og det var det vi frykta skulle forsvinne, så her måtte vi bare snu oss rundt og se hva vi kunne gjøre, poengterer han.

Kommunene i Grenland har jobbet med en satsing på å tiltrekke seg legemiddelindustri og arbeidsplasser til regionen, og en nedlagt fabrikk ville være en dårlig start på satsingen.

— Vi kunne jo ikke starte med minus 80 arbeidsplasser, sier han med et smil. Han understreker at han ikke var så bekymret for de ansatte selv.

— Den er så ettertraktet den kompetansen, at de hadde blitt støvsugd rundt omkring, ikke minst til batterifabrikken i Arendal, men den ville forsvinne fra vårt område. Og det var marerittaktig i en kommune som egentlig sliter litt med høy arbeidsledighet, og vi har ganske stort utenforskap; unge uføre og unge som står utenfor arbeid og utdanning, sier han og viser til at selv om de er kjent som en reiselivskommune, så er den sesongen maks tre måneder i året.

— Vi har ni, ti andre måneder på året som er ganske annerledes enn det vi ser nå, og det å miste sånne arbeidsplasser er dobbelt så ille; du mister kompetansearbeidsplasser, og du mister identitet, sier han og minner om at bedriften er en hjørnesteinsbedrift som mange i kommunen har et nært forhold til.

Næringssjefen er tydelig på at innsatsen til de tillitsvalgte, som tok ansvar og vekket folks oppmerksomhet, ikke kan undervurderes. Ikke minst det å få investorer til å bruke pengene sine i så usikre tider.

— Så all ære til de som sitter her, roser han.

LES OGSÅ: Grenland gjør seg grønn og lekker for legemiddel­industrien og farmasøyter

De ansatte eier 13 prosent av bedriften

Hovedinvestoren, som lot seg imponere og overtale av engasjementet til de tillitsvalgte, ivret for å knytte de ansatte tettere til bedriften og sikre at kompetansen ble på fabrikken. Derfor ønsket han at de ansatte skulle kjøpe seg inn.

 

Det er første gang jeg har sett det i mitt arbeidsliv. Vanligvis er det konflikt og gnisninger. Dette er den første gangen jeg har sett en hel bedrift jobbe sammen om et felles mål for å gjøre bedriften til en suksess.

_{Craig Sweenie}

 

De ansatte var ikke vonde å be, og de tillitsvalgte følte at de måtte minne om at ingen måtte gå inn med mer enn de kunne tape. Cirka 75 prosent av de ansatte har investert, og til sammen klarte de å spytte inn nesten 3,5 millioner kroner. Sammen med ansattfondet betyr det at de ansatte eier nesten 13 prosent av bedriften.

De tillitsvalgte har også kjøpt seg inn og synes det er stas å være medeier, selv om den enkeltes andel er liten.

— Det er litt kult å tenke på at du er medeier i bedriften du jobber i, selv om det er en knøttliten del, og når vi til sammen eier 12,8 prosent, så er det ganske mye, påpeker Sørlie Heiland.

— Jeg ser på det som en liten sparing, investering og at det redder arbeidsplassen min.

— Jeg regnet ut min prosent, og da føltes det ikke så voldsomt, ler Isaksen som uansett er glad for at han ble med, og bekjenner en drøm om at det kan bli en liten pensjonsgevinst i fremtiden. Han husker at kolleger som eide ørsmå andeler, fikk en bra slump da Weifa ble solgt i 2014.

Optimismen lå tykk

Til slutt kom alt på plass. Nest siste uken i mars ble kjøpet gjennomført. Endelig kunne de tillitsvalgte kalle alle inn til et gledelig allmøte etter å ha levert triste nyheter på flere møter. Dagen etter, en fredag, gikk en nesten samlet arbeidsstokk ut på byen i Kragerø.

— Stemningen den uken er det umulig å beskrive. Den lå tykk i gangene her, den optimismen, sier Liane med et stort smil.

Både de og alle de ansatte er fremdeles i en gledesrus, men de understreker at de er realistiske.

— Vi føler jo at vi er berget, men nå må vi begynne å tjene penger, da, sier Liane.

— Det er aldri over så lenge det er fabrikk. Det er kontinuerlig jobbing, og det skal produseres.

— Vi tar ikke salto helt ennå, men det er deilig å få muligheten til å prøve, tilføyer Isaksen som understreker at han har troen.

— Vi er jo gode på dette her. Vi har gjort dette i mange år, så det skal ikke stå på det.

Drømmer om å lage Pallacet

Liane har stor tro på de nye eierne som har slått fast at de ikke ønsker å bare la det skure og gå. Fabrikken skal løftes til nye nivåer. Det er ideer om nye produkter og nye markeder.

De tillitsvalgte avslører at deres drøm er å igjen kunne være på det norske markedet, men det er vanskelig å konkurrere mot Paracet, Ibux og Paralgin forte som i prinsippet har hele markedet for smertestillende i Norge.

— Jeg tror den merkevaren er så sterk at den vil være vanskelig å konkurrere mot uansett, sier Isaksen og legger med en latter til at det har vært mye snakk om at Palla Pharma burde produsere sin egen smertestillende tablett og kalle den Pallacet.

— Jeg tror jo det norske folk vil kjøpe norsk, men jeg tror veldig mange ikke vet at paraceten nå produseres i utlandet, mener Liane.

Organisasjonsgraden steg

Som næringssjefen har de ansatte vært klare på hvem de mener har æren for at det gikk som det gikk. Gjennom krisen kalte de tillitsvalgte jevnlig til allmøte. Da det var over, kalte plutselig noen andre inn til allmøte.

— Da hadde de ansatte med verneombudet i spissen, gått sammen og kjøpt gaver og blomster til oss. Så det har vært ganske overveldende egentlig alt sammen, sier Isaken tydelig rørt.

Han forteller også at organisasjonsgraden i bedriften alltid har vært høy, men det har alltid vært en håndfull som ikke har vært organisert. I det siste har det kommet en og annen innom ham og forsiktig fått frem at nå har de også meldt seg inn.

They are absolutely awesome!

Uken før NFT var på besøk hadde det også vært en markering på fabrikken med dignitærer fra kommune, fylkeskommune og Legemiddelindustrien, og alle skrøt innsatsen til tillitsvalgte opp i skyene.

Fabrikksjef Craig Sweenie fortsetter med godordene når vi snakker med ham.

— They are absolutely awesome! utbryter skotten begeistret.

— De var nøkkelen til å skape oppmerksomhet i media og blant politikere.

At ansatte skulle engasjere seg og jobbe så hardt for å redde bedriften, hadde han ikke forventet. Han ville antakelig heller forventet en strøm av klager på at ledelsen og eierne ikke gjorde nok.

— Det er første gang jeg har sett det i mitt arbeidsliv. Vanligvis er det konflikt og gnisninger. Dette er den første gangen jeg har sett en hel bedrift jobbe sammen om et felles mål for å gjøre bedriften til en suksess, smiler han.

— Makes my job a hell of a lot easier. A ship's ­captain is only as good as his crew, and I have a very good crew.

LES OGSÅ: Alle i Palla Pharma satser sammen inn i fremtiden

Tillitsvalgte har viktige roller

Selv er de tillitsvalgte mer moderate i selvskrytet. De er sikre på at rollene som tillitsvalgte gjorde at de sto friere til å kontakte alle slags folk. De kunne snakke mer åpent i media, og de kunne diskutere muligheter med investorer og politikere uten at noen av partene følte de bandt seg til noe.

— Den muligheten tror jeg vi har brukt på en god måte, og det har gjort alt litt enklere, sier Liane som også vet at investorene lot seg påvirke av at det var representanter for de ansatte som sto på så hardt og viste så stort ­engasjement for bedriften.

— Men i mine øyne så føler jeg at hvem som helst kunne satt seg ned og gjort denne jobben. Isaksen samstemmer.

— Vår rolle i dette her har vært 110 prosent tilfeldig. Vi hadde ikke noen forutsetning for å drive med det her i det hele tatt, men det er rart når fire engasjerte mennesker begynner å snakke sammen: Noe skjer. 

(Publisert i NFT nr. 6/2022 side 13-18.)