Han er ikke redd for å kaste seg ut i det, Rune Gildsig fra Fredrikshavn. Nylig ble han ansatt på det splitter nye PET-senteret på Haukeland universitetssykehus. Her skal han tråkke upløyd farmasimark i produksjonen av radioaktive legemidler.

Andres, vel å merke. For som veileder bruker Anne Gerd Granås mye av tiden sin til å få andre til å nå sine mål. — Da er det ikke er så rart at man selv blir glad når det endelig skjer, sier hun.

Hun er sin egen sjef, og kan ta fri på en mandag og jobbe på en søndag. Cand.pharm. Kristin Marynia Sagberg satset friskt som ansatt i eget firma bare ett år etter endt utdanning. Nå farter hun land og strand rundt som ambu­lerende ­farmasøytvikar.

For Camilla Foss er det én prioritering som kommer høyest. Hensynet til pasienten.— Å virkelig ønske å hjelpe pasienten er den viktigste forutsetning for å gjøre den beste jobben man kan, på tross av lite tid og en stressende apotekhverdag, mener reseptarfarmasøyten.

— En uredd tankegang kan føre deg langt som reseptarfarmasøyt, mener Lisbeth Trelnes. Som snakker av erfaring. Siste tilskudd til cv-en er jobben som praksiskoordinator ved Farmasøytisk institutt. Mest av alt ønsker hun å påvirke til å våge å tenke annerledes.

Hun har sansen for systemer og sammenhenger, og synes noe av det morsomste med å jobbe i Arbeids- og velferdsdirektoratet, er muligheten til å påvirke. I disse dager er det ordningen for individuell refusjon som skal til pers. — Det må tydeligere retningslinjer til for å bedre det allerede innfløkte refusjonssystemet, mener Anne Kjersti Røise.

Anne Markestad skildrar han som ein framtidig leiar av Norges Farmaceutiske Forening (NFF). Sjølv er han mest opptatt av det nykomne familiemedlemmet sitt. Og som alltid: faget.

Det siste halvåret har ho stått mykje på laben for å sjå kva ei gammal folkemedisinplante frå Mali kan gjere med immunforsvaret vårt. Ho likar seg godt blant reagensrøyra og er ikkje framand for tanken om å forske meir. Men først vil ho innom det meir fartsfylte, sosiale – og godt betalande ­– apoteket. 

— Helsestyresmaktene si kaving for å oppnå lågast mogleg pris på legemiddel er ikkje nødvendigvis samfunnsmessig lønsamt, hevdar helseøkonom og farmasøyt Jan Anders Istad. — Stykkprisfinansiering aukar effektiviteten, men kva med kvalitetskrav? Og kva med forskingsstimulans som sikrar framtida? spør han.

Ho veit meir om naturmiddel og plantebaserte varer enn nordmenn flest. Nettopp difor er ho nok òg reddare enn oss andre. Ikkje minst er ho alvorleg dedisert til å hindre flest mogleg «grøne vidunderterapiar» i å kome på marknaden. Slikt vert ein ikkje populær av.

– Det er stor synd at styresmaktene ikkje ser verdien av farmasøyten og apoteket og ikkje har vilje til å betale for kompetansen vår. I staden strammar dei inn livreima og tvingar oss til å sjå på nye marknader. Dette kan kome til å koste apoteket, slik vi kjenner det i dag, livet, åtvarar Torkel Flatberg.

– No er det på tide at vi sluttar å vere redde for media. Folk les avisa i dag og fyrer ved med ho i morgon. Og bodskapen vår er altfor viktig til å skjule, meiner Anne Margrethe Hausken.

– Forsking på legemiddel bør først og fremst vere eit offentleg ansvar, meiner vaksineforskar og farmasøyt Gunnstein Norheim. Sjølv vil han vaksinere verda for hjernehinnebetennelse.

Når du leser dette kan hun forhåpentlig kalle seg cand.pharm., hun har nylig skaffet sin første farmasøytjobb, deltatt i Skal vi danse og svetter seg i disse dager gjennom de siste forestillingene av danseshowet Rhythm is gonna get you. Kjæresten har klokelig tilbrakt en del tid i skogen i det siste.